Er det galt å rose barn? (Aftenposten)

[Dronningen]

Jeg anerkjenner på ulike måter, og snakker om ting de har gjort bra. Har de tegnet noe kan jeg kommentere noe de har startet å utforske (det er jo ulike faser i tegningen), og har de gjort seg veldig flid med noe så sier vi noe om det. Minstemor skriver bokstaver, og vi ser jo at hun er så stolt at hun nesten dirrer over at vi kan se hva hun har skrevet. Så vi roser på ulike måter.

Ellers har jeg funnet ut at jeg liker ros jeg også. Noen ganger vil jeg også bare ha ros. Jeg legger merke til det, for mannen føler av og til når jeg har gjort noe, at han på en måte har behov for å kommentere eventuelle ting som hadde gjort det enda bedre. Og jeg blir utrolig irritert. Så irritert at jeg har reflektert over det i etterkant. Jeg kan være veldig fornøyd med å ha fått til noe, som jeg ikke kunne før. For meg kan det være bra nok, og jeg befinner meg 'der' i fornøydheten min. Så skal noen påpeke at det ikke er bra nok likevel, og på en måte ikke unne meg den gleden.

En digresjon dog, men ut av det har jeg vel funnet ut at barna kanskje også trenger å få være tilfredse i en fase der de mestrer noe, og der det å avansere ikke alltid er det man skal fokusere på. Vi opplevde problemer med det på pianoskolen, og eldstemor kuttet derfor ut. Jeg så at hun ble sliten av aldri å kunne hvile på det hun faktisk kunne. For hun fikk til mye. Jeg roste og støttet alt jeg kunne. Men når det fra musikkskolen ikke var tid til å jobbe litt over tid på samme nivå, så ble det demotiverende.

Det er godt å bli sett der man er, og få tilbakemelding for det. At noen ser de små stegene også, og ikke minst deler gleden med deg.