Slik blir barnet ditt en skolevinner

[Teofelia]

Og leksehjelp har for øvrig vært aldeles utelukket for Frøkna. De har ikke i nærheten av slike ressurser som et barn med behov for tilrettelagt undervisning trenger. Det er en kjennsgjerning og noe vi bare må ta konsekvensen av.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Etter noen skarve uker som lærervikar har jeg erfart at lista dessverre ikke er opplagt for alle foreldre. Det er skremmende å se hvor mange som får null oppfølging hjemmefra, og det er ikke bare de som har foreldre med lav utdanning og lavstatusjobber.

.

Ja, det der har forundret meg litt også. Ikke i min jobb, her har jo de fleste, med mer eller mindre suksess, ansvar for egne lekser og læring, men på skolen til ungene mine. Vi får nesten hver uke melding på ukeplanen til 7.klassingen om at "alle må huske å prioritere leksene og se etter at de er gjort" osv og jeg må innrømme at jeg har tenkt at det er litt unødvendig å skrive det hver gang fordi det umulig kan gjelde mer enn et par elever, (minoritetsspråklige de fleste av dem) og det ville vært mer fruktbart å ta det direkte med de elevene og foreldrene det gjelder. Hvis de ikke ser etter at leksene er gjort, er det vel ikke så sannsynlig at de leser ukeplanen heller? Vel, da det sto på ukeplanen for femte uke på rad i år (og etter x antall uke i vår) spurte jeg tolvåringen om hva som egentlig foregikk i klassen siden "ingen" gjorde lekser, og han kunne fortelle at verken Per, Ole, Kristian eller Lise pleide å gjøre lekser, og her snakker vi om ressursterke foreldre, iallfall når man tenker på jobb og utdannelse. Vel, jeg prøver å unngå å Tenke Mitt, for det skal man jo ikke gjøre, men jeg må innrømme at jeg lurer veldig på hva som gjør at foreldre som selv har god utdannelse og jobb ikke prioriterer å følge opp skolearbeidet til ungene. Er det tiden som ikke strekker til? En tanke om at de klarer seg uansett? , men det forundrer meg veldig.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Vi er altså tapere. Selv om vi følger boka på stort sett alt. Det er ingen fasit irl.

jeg skjønner at det er et sårt tema, men syns du leser med vrangbriller. Dere jobber jo faktisk med leksene, i motsetning til foreldre som lar det seile sin egen sjø.

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Å kreve at de skal gjøre lekser før de skal på fritidsaktiviteter for eksempel, det går jo ikke an når fritidsaktiviteten begynner klokka fire.

Jeg leste det som at skole og lekser skulle høyere opp på prioriteringstigen, generelt sett, ikke at man ble skoletapere om man gjorde barneteater og lekser i motsatt rekkefølge.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg leste det som at skole og lekser skulle høyere opp på prioriteringstigen, generelt sett, ikke at man ble skoletapere om man gjorde barneteater og lekser i motsatt rekkefølge.

Ja, det gjorde jeg også.

[tink]

Tja Rine. Jeg var et sånt barn selv, på 80-tallet. Ressursterk pappa, som kjeftet på meg med jevne mellomrom fordi leksene ikke ble gjort. Og noen veldig pinlige og ugreie konferansetimer der vi snakket om det samme. Gjør lekser, øv til prøvene og skriv litt penere! Jeg lovet forbedring hver gang.

Men det var ingen som passet på at de ble gjort hver dag - og jeg greide meg jo fint, bortsett fra at jeg fortsatt mangler gode vaner for å få gjort viktige, men kjedelige ting. Fant en slags magisk motivasjon på ungdomsskolen sånn at karakterene derfra og ut ble ok. Men på barneskolen gjorde jeg nesten ikke lekser. Og jeg kommer fra et ellers godt og ressursterkt hjem altså.

For oss er det selvsagt å bruke tid på å følge opp lekser og øveord hos 3.klassingen. Jeg ser at det tar tid, og vi prioriterer bort en del fritidsaktiviteter hos gutten selv, lillebror og oss voksne for å klare dette. Jeg merker meg at læreren skryter veldig av oss på foreldresamtaler. Hyggelig forsåvidt, men jeg hadde forventet at dette var selvsagt.

[rine]

Tink:For all del, jeg har aldri hatt gode rutiner for lekser selv. De som ble gjort, ble gjort etter skippertaksmetoden, og det på tross av at mitt barndomshjem vel ble ansett som midt på treet ressursterkt etter datidens forhold, men ville kanskje ikke blitt ansett som det i dag i og med at ingen av foreldrene mine har særlig lang utdannelse. Uansett: Karakterene ble bedre og bedre etter som jeg fikk velge inn og bort fag på videregående, så jeg klarte meg fint, jeg også. Vi gjør for øvrig som dere: Har tak på fritidsaktiviteter både for barn og voksne, jeg orker ikke et rotterace hver ettermiddag og så skal leksene presses inn på en halvtime mens man spiser kveldsmat. For å være helt ærlig så forundrer det meg ikke at unger som spiller, håndball, fotball, gitar og er i speideren ofte ikke får tid til å gjøre lekser.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg leste det som at skole og lekser skulle høyere opp på prioriteringstigen, generelt sett, ikke at man ble skoletapere om man gjorde barneteater og lekser i motsatt rekkefølge.

Det gjorde jeg også. Vi har faste dager i uka som er øremerket lekser og dager i uka der det ikke er tid til å gjøre lekser. Jeg ser på det som fullgod prioritering.

[Mrs. S]

Jeg har også tenkt på å ta han ut av leksehjelpen. For en ufaglært vikar som skal ha oppsyn med 25-30 elever, da blir det bare å passe på at de ikke bråker. Og gutten min forstyrrer ikke noen, men han kan sitte som i sin egen verden og leke med et viskelær en halv time eller mer.

Ja, jeg leste den artikkelen med piggene ute. Men dette har vart i så mange år. Jeg synes det har vært så mye mer eller mindre konstruktive råd denne tiden... Jeg legger det ikke så mye på meg, reagerer mest med et fnys. Vi får gode tilbakemeldinger på kommunikasjon og at vi "holder ut" fra lærer.

Å la han gjøre mindre lekser kan fort bli å skyte seg selv i foten. Han er intelligent og vil pushe det. La han hoppe over stavskrift, så vil han slippe resten av norsken osv, osv. Vi er klar på at han skal gjøre alt. Hvis det skjer mye om ettermiddagene, så sier vi "javel, denne uka klarte vi ikke alt, neste uke satser vi på at vi gjør mer". Men vi har ikke noe fast opplegg på at han skal få slippe.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Og sitte ved siden av barna å gjøre lekser? Er det noe man bør altså? Det har jeg i grunnen sluttet med. Jeg ser over, ja.

Man sitter med dem hvis de trenger det for å konsentrere seg og fullføre leksene uten å bruke hele kvelden. Hvis de greier å være disiplinerte nok til å gjøre dette selv er det jo ingen vits i å gjete dem. Da holder det i massevis å se over.

Storebror har vi måttet følge opp ganske mye, men nå som femteklassing greier han å ta mer ansvar selv. Lillebror må ha hjelp til å fokusere, får han det, blir han ferdig på rekordtid. Storesøster har alltid gjort lekser alene, med mindre hun har bedt om hjelp selv, sånn omtrent hvert skuddår. Tre unger, tre forskjellige tilnærminger i grunnen.

[Maverick]

Dagbladet fornekter seg ikke, for en latterlig overskrift.

Listen var rimelig basic, og blir fulgt annenhver uke her. Allikevel er ikke min eldste en "skolevinner". Han var det før, da han hadde en annen lærer.

[tink]

Overskriften ja.

Alle kan jo ikke være vinnere da. Men de fleste kan klare seg greit nok om de får noenlunde oppfølging tenker jeg. Storebror har tydeligvis lagt merke til hvem som er flinke og ikke fullt så flinke i klassen sin. "X er ikke så flink til å skrive." "Y leser fortere enn meg."

[Michelle]

Reagerte på overskriften jeg også.

Vi følger disse punktene mener jeg, men jeg har sluttet å sitte ved siden av minstejenta for en god stund siden. Er i nærheten om hun trenger hjelp.
Hun er flink til å konsentrere seg og foretrekker nå å sitte alene.
Vi bruker å se over når hun er ferdig.
Hun får utlevert ukeplanen om fredagene og velger seg ut et fag hun kan gjøre lekser i om helgene. Ikke alle helger da. Da slipper hun at det blir så mye i ukedagene.

[Nooria]

Listen er sikkert basic for mange FP-foreldre, men den er god. Dersom alle foreldre legger inn den innsatsen artikkelen beskriver, vil mange flere elever komme bedre ut av skolen.

[kie]

Hadde jeg ikke klart å tenke at "dette er det generelle" og "det finnes unntak" tror jeg nesten jeg ville ha følt meg ganske elendig av en del utsagn rundt dette. Mange følger opp ungene mye, men må finne andre måter å gjøre det på.

For et barn med enorme vansker i skolesammenheng, vansker av typen man ikke bare kan øve av seg, kan det være veldig viktig at hjemmet fungerer som noe mer enn skolens forlengede arm og at aktiviteter som gir mestring må prioriteres høyere. Alle trenger å være gode på noe. En stor fordel som kan komme ut av det er jo, slik vi opplevde, at man etterhvert får en mindre fastlåst lærer som kan bruke disse styrkene som en innfallsvinkel for læring for eleven. Selv har vi til tider droppet f.eks. mattelekser som bare ga frustrasjon og tappet mestringsfølelsen, til fordel for matlaging (måle opp og regne ut), hjemmesnekring (også mye matte), skogsturer (naturfag m.m.) osv. Lekser ble ikke alltid gjort, men læringsmålene ble nådd.

I tillegg synes jeg det er greit å tenke på at det for mange ikke er et reellt valg om man vil ta ferie i eller utenfor skoleferiene. Det blir mer snakk om hvorvidt man ønsker at barnet skal få med seg erfaringen (og læringen) det å besøke andre steder i verden innebærer en gang i løpet av oppveksten eller ikke. Kan man velge fritt på øverste hylle er det jo selvsagt at man legger ferier til skolefri.

Jeg tror altså at innstilling er langt viktigere enn enkelte generelle kjøreregler. Javisst kan man signalisere "vi driter i skolen" ved å ta med barna på en ukes ferie i januar. Men det er ingenting som sier at det MÅ være slik. Eller at man ikke kan signalisere at "læring er viktig" uansett om man utifra sitt barns forutsetninger og situasjon velger annerledes enn hovedregelen.

[Anne C]

Dette er på ingen måte selvfølgeligheter for en del foreldre.

[Mrs. S]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Dette er på ingen måte selvfølgeligheter for en del foreldre.

Ja, du og de andre som påpeker dette har dessverre rett. Men tror du at de foreldre som ikke gjør noen disse tingene har selvinnsikt nok til å skjønne at de bør forandre seg? At man kan ha en eller to punkter hvor man ikke er helt enig i denne lista betyr ikke så mye som at man gir f... i alt.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg har en datter som sliter på flere måter; hun har lese- og skrivevansker, samtidig som hun har konsentrasjonsvansker, slik som din.

Og nettopp derfor prioriterer vi leksene høyt. Teomannen eller jeg drar fra fra jobb tidlig en dag i uken og sitter sammen med henne mens hun gjør ferdig det meste av ukens lekser. Ikke så mye fordi hun trenger hjelp til å gjøre dem, men fordi hun trenger hjelp til å fokusere og til å konsentrere seg om å få jobben gjort. I tillegg setter vi av tid til lesing hver kveld, både at hun leser for oss og at vi leser for henne.

Jeg ser da ikke på henne som en taper fordi hun henger etter i lesing og skriving. Tvert i mot er hun både smart og dyktig, og jeg ser på lese- og skrivevanskene hennes som utfordringer, som hun trenger ekstra hjelp til å komme over. Jeg ser ikke på dem som dommen om et fremtidig nederlag.

Faren hennes har også dysleksi, noe som ikke hindret ham i å ta en doktorgrad. Vi trenger med andre ord ikke å lete lenge for å finne eksempler på at det går an å klare seg veldig bra på tross av lese- og skriveproblemer. Men det er klart at slike problemer koster ekstra. Og det er klart at de fordrer at man jobber mer med problemet enn barn uten utfordringer må.

Mitt inntrykk er at en del barn dessverre har foreldre som ikke ser at det er deres ansvar, som foreldre, å følge opp barna - også om de trenger ekstra oppfølging.
Mange putter dette ansvaret på skolen har jeg inntrykk av, og glemmer sin egen viktige (viktigste?!) rolle i barnas skolearbeid.

[iben]

Grei liste. Jeg er spesielt streng på nr 3 som har med at lekser må komme foran fritidsaktiviteter osv. Kjenner mange som sender ungene sine på aktiviteter nesten hver dag rett etter skolen og jeg skjønner ikke når de får tid til å sette seg ned med leksene..

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Mitt inntrykk er at en del barn dessverre har foreldre som ikke ser at det er deres ansvar, som foreldre, å følge opp barna - også om de trenger ekstra oppfølging.
Mange putter dette ansvaret på skolen har jeg inntrykk av, og glemmer sin egen viktige (viktigste?!) rolle i barnas skolearbeid.

Det har du sikkert rett i, men utover det er det en ekstra utfordring å skulle hjelpe barn som ikke lærer etter normal kurve.

Jeg tar mine barns skolegang kjempeseriøst, og jeg støtter dem i alt jeg kan i forhold til skolen, men jeg kan ingen ting om å lære barn å lese, som ikke lærer å lese "av seg selv". Jeg har derfor mer enn én gang følt meg utrolig maktesløs når Frøkna sliter og jeg ikke vet hvordan jeg skal få henne på glid. Jeg føler meg også maktesløs når jeg mistenker at skolen bruker feil/utilpasset leseopplegg for henne, men ikke har noen måte å vite om det stemmer. Jeg kan virkelig ingen ting om spesialpedagogikk, og hva er i så fall alternativet, om skolen feiler?

Også er det den følelsen av "urettferdighet", som jeg ikke tror jeg er alene om å kjenne stikk av iblant. Det er "urettferdig" at jeg må bruke timevis av ettermiddagen på Frøknas lekser, når andre foreldre slipper unna med å kikke over etterpå. Og, ikke minst, det er virkelig urettferdig at Frøkna må bruke dobbelt så lang tid på leksene som venninnene sine. Det hender jeg tenker at det hadde vært mye mer behagelig å bare la det stå til og ikke følge opp i alle bauger og kanter. Ikke minst kan det hende jeg tenker slik de dagene takken for å ha sittet en hel ettermiddag er at skolebøkene går veggimellom og Frøkna skjeller meg ut for å være den mest masete mammaen i hele verden. Da krever det litt ekstra å tenke mange år frem i tid og virkelig vite at det er rett det vi holder på med.

Også er det jo dessverre slik at mange av de barna som har spesielle behov, har foreldre som også hadde det. Dysleksi går for eksempel ofte i arv, og hvis en selv slet skikkelig på skolen, er det ikke sikkert engasjementet, overskuddet og kunnskapen er tilstrekkelig til stedet til å følge opp et barn som også har spesielle behov. Ikke minst hvis en selv syntes skolen var pyton og ikke har så mye entusiasme å bidra med.

Jeg kan i grunnen skjønne at en del foreldre faller av oppfølgingen av sine barn med spesielle behov. Jeg unnskylder det ikke, og jeg synes ikke det er greit, men jeg kan skjønne hvorfor det kan skje.

[kie]

Jeg tenker at det er viktig å huske på at barn er forskjellige, jeg.
Jeg har en datter som nesten må bremses litt. Hun kan fint finne på å sitte oppe hele natten med lekser og er misfornøyd med alt annet enn beste karakter. Jeg har en gutt som må belønnes med å få gjøre lekser en time ekstra dersom han har vært flink til å ta pause. (Aspergers, særinteresser og en tendens til å slite seg helt ut). Han gjør det ikke alltid så godt på prøver allikevel fordi prøveformen også er vanskelig, men gjør det bedre om han har litt balanse i livet sitt. Jeg har et barn som vi måtte gjøre noe helt annet med. Droppe lekser og lære ting på andre måter. Få frem at man kan gjøre en god jobb med noe selv om man ikke får til skolesituasjonen. Jeg vil heller at gutten skal bli en dyktig snekker enn at vi skal kjøre mestringsfølelsen i bånn i skoletiden og ende med uføretrygd. Denne gutten går nå bygg og anlegg og har helt andre fremtidsutsikter enn han hadde før. Så har vi de to minste. En med og en uten diagnose. Begge disse er for tiden pottesure siden de har fått trekk i ukelønnen pga. dårlig innsats i forrige uke, men tåler godt å bli pushet litt.

Hadde jeg kun hatt barn som datteren, eller som de to minste, ville jeg fort kunne ha konkludert med at alle foreldre burde gjøre det som funket for meg og at de som ikke gjør det er sløve og uengasjerte. Og jeg er rimelig sikker på at folks tanker om hvordan jeg følger opp varierer veldig utifra hvilket barn de tenker på. Selv tenker jeg at så lenge grunntanken om at læring er viktig er der, så er det også viktig å se at innfallsvinkelen kan variere uten at de rundt er sløvere enn de som har barn som matcher skolens opplegg bedre.