Helsesøster mener for mye omsorg kan gi barna søvnproblemer

[meisje]

Syns ikke artikkelen var så ille som overskriften.

Savner igrunn en referanse til fysiske årsaker til søvnproblemer, det blir liksom helt feil å kjøre hardt mot et barn som ikke får sove grunnet fysiske plager. Avisartikler er vel ofte ikke så veldig nyanserte eller grundige, så vi kan vel ikke forvente for mye.

Og ja, jeg levde en lang stund med svært lite søvn og aldri lenger enn 1-2 timer av gangen, så jeg var definitivt i målgruppen hennes. Og i etterkant er det kun en ting jeg angrer på, at jeg ikke klagde mere til leger og helsesøstre slik at vi kunne fått tidligere hjelp til det fysiske. Den dillingen og for mye omsorg hun referer til, var helt på sin plass når vi vet hvor vondt han hadde det på den tiden.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Ja far og barn ble det også etter hvert, og barn og barn i perioder nå.
Jeg må bare sove jeg, og forstår jo godt at barn (som en del voksne) synes det er bedre og tryggere å sove sammen med noen.

Det tenker jeg også. Samsoving (uavhengig av alder) er jo veldig naturlig for oss, det er noe av det viktigste i et parforhold, for de aller fleste.

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Det er jo mulig å gjennomføre et opplegg der barnet blir liggende i sengen og ikke tas opp, uten at det blir trøstesløs skriking i flere timer.

Ikke alltid.

[Filifjonka]

Nei, jeg har allerede presisert at jeg er klar over det. Det er veldig lite som gjelder alt og alltid.

[banana]

Overskriften i artikkelen speiler ikke akkurat innholdet i sin helhet. Det er noen poenger i artikkelen hvis man legger godviljen til, mener jeg. Men jeg vet også at ingen barn er like, og at hvis vi hadde fulgt magefølelsen og ikke ekspertisen med det andre barnet vårt hadde mye vært annerledes i kanskje de 5-6 første årene av livet hennes (dvs. frem til nå).

Uansett hvor tydelige vi var, uansett hva vi gjorde, uansett hvor mange timer vi satt på rommet hennes, hun ville ikke. Hun gråt og gråt. Det var krise i parforholdet, alt var krise. Jeg slet så mye at jeg så muligheten for innleggelse som reell. Da hun var 2 år og nesten alt hadde gått i oppløsning hjemme gjorde vi det som vi den gang trodde var å kapitulere. Vi flyttet senga hennes inn på vårt rom. Hun fikk sove ved fotenden av vår seng. Hvis hun våket snudde jeg meg og lå der med hodet rett ved henne. Da begynte ting å gå seg langsomt til. Etter 2-3 måneder, kanskje, sov hun trygt om natten. Hun fortsatte å sove hos oss til hun var over 3 år, så sov hun en periode på samme rom som storebroren før hun sov på eget rom.

Utryggheten hennes har fulgt henne på andre områder i livet til nå rett før skolestart. Nå er hun trygg, selvstendig og ikke redd for nye utfordringer. Jeg kommer alltid til å lure på om hun ville vært tryggere tidligere om hun ikke hadde opplevd dette ene året da vi prøvde å få henne til å sove på eget rom, med alt det innebar av redsel og usikkerhet for henne (og oss).

Første barnet vårt sov på eget rom fra han var 7 måneder, og har aldri vært utrygg eller hatt søvnproblemer i det hele tatt. Så vi er også eksempelet på at det ikke nødvendigvis er førstemann som "krever" mest (les: får foreldrene til å yte mest service).

[GinaK]

Mine to gutter kunne jeg aldeles ikke ha brukt samme oppskrift på mht å sovne selv. De er veldig forskjellig på å ville sove/ville legge seg.

Min eldste har aldri vært noe god på soving. Synes jeg gikk og bar på han hele kvelden lang da han var under 1 år.
Etter det så prøvde vi sånne leggerutinger med at han skulle være alene en stund før vi gikk inn.
Det var et styr og masse hyl og skrik og jeg husker at jeg iallefall fikk lagt han ned og at han sovnet, men han våknet alltid rundt 01 så da hentet jeg han inn i vår seng så jeg også fikk sove. Etterhvert sov han kun oppå magen min når han lå i vår seng. Det var fryktelig utmattende og jeg sov så dårlig selv. Og så våknet han urtidlig på morgenene. Som regel 05.30
Når han var rundt 2 år så kom han inn til oss hver eneste natt, noen ganger var det før 24, andre ganger rundt 02. Svært sjelden at han ikke kom inn.. sluttet med det når han var rundt 7 år.

Men det har gått greit, han er nå 10.5år og trenger fortsatt svært lite søvn. Han er aldri sur og trøtt så derfor går det fint.

Lillebroren har vært superlett å legge helt fra han var nyfødt. Sovnet raskt. Han har svært sjelden kommet inn til oss på natta. Våknet i grei tid på morgenen.
Han er trøtt på kvelden og sier selv at han vil sove og sovner på 10 sekunder. Sover hele natta og våkner ikke før det er normal morgen.

[ingling]

Jeg savnet vel egentlig nyanser både i denne artikkelen og i den dagen før som var mer i tilknytningsomsorgens ånd, men det er jo ingen bombe at det tabloidiseres i media. Vi har egentlig hatt minimalt med utfordringer på søvn sammenlignet med mange andre, men i den grad vi har hatt det har vi prøvd å kjenne litt etter på hvilke behov hun har gitt uttrykk for. En periode trengte hun byssing, og da bysset vi enten til hun sovnet eller til hun var rolig nok til å legges ned. Når hun våkner nå vil hun sjelden bysses særlig lenge og vrir seg ut av armene, da prøver vi å legge ned, forsikre om at vi er der og at vi er glad i henne, og så går vi ut og går inn igjen hvis hun skriker. Samsoving har aldri vært hennes greie, så det har vi ikke gjort. Poenget mitt er vel at det går an å gjøre litt av begge deler. En er ikke et uhyre om en lar barnet gråte bittelitt, like lite som en er en pushover om en bysser og koser litt ekstra. Her i huset finnes ikke begrepet "for mye omsorg" i hvert fall.

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Ok, for å være hakket mer seriøs enn min tidligere sleiving.

I mitt hode, er dilling og omsorg to ulike ting. Dilling, er, i mitt hode, å la barnet styre ut over behovet for nærhet og trøst. Et barn som, normalt sett, ikke behøver mat natterstid, trenger ikke få komme opp av senga for å spise midt på natta. Jeg har kjent et foreldrepar, som i fullt alvor lot toåringen styre dagsrytmen. Toåringen var et nattemenneske, så da dro de på busstur i titiden om kvelden, og de lå i stua og bygde togbane klokka tre om natta, for det var jo da barnet var våken og ville leke. Andre folk jeg kjenner har insistert på at eneste stedet barnet får sove, er på pappa sitt bryst, så der har barnet sovet hele kvelden, med pappa limt til stolen, og resten av husholdningen listende rundt. Når foreldrene skal legge seg, blir barnet forsiktig lirket i seng. Det er ikke snakk om liten baby her.

Akkurat slik går under "misforstått omsorg" i mitt hode, hører under dilling og grenseløshet. Jeg synes at barn trenger lære at natta er natta, da skal man sove.

På den andre siden, gråter et barn, er det som regel en grunn til at barnet gråter. Det er mulig barnet ikke tar skade og blir deperimert som voksen av en skrikekur, men hva med barnets behov der og da? Det er forskjell på å la barnet skrike seg opp av senga og dra på busstur, og det å gå inn til barnet, trøste det, lære barnet at nei, nå er det sovetid, men mamma og pappa passer på deg, trøster deg og sørger for at du er trygg mens du faller i søvn.

Men, men - lett for meg å si, all den tid jeg har to gutter, som begge har elsket senga si, lagt seg uten å kny og sovet natta gjennom fra de var tre måneder gamle.

Amen.

[Dronningen]

I forhold til babyer bør man i alle fall respondere. De har jo ingen annen kommunikasjonskanal:

http://www.dagbladet.no/2012/02/28/k...ekst/20440289/