NRK nå: Barnets beste

[kie]

Følelser er fakta. At noe er sånn eller slik for fostermoren er det vel ikke noe man trenger å kritisere. Det å aktivt handle på egne følelser uten å sette barnet først, derimot. Om det er det som skjer, så synes jeg hun får litt vel mye slack i forhold til f.eks. en biologisk mor som kjente på det samme og prøvde å handle på det. Det er nok en hel del andre mødre som også hadde sett for seg å ha barnet sitt sammen med seg hele tiden da de fikk barnet også. Og så ble livet rett og slett ikke sånn.

Jeg har ikke fått sett andre episode ennå, så det er mulig jeg bommer her. Men utifra hva jeg leser så tar jeg meg i å lure på hvorfor noe som lett anses som uakseptablet, saboterende og egosentrert i en samværssak mellom biologiske foreldre, er litt greiere i dette tilfellet. Fostermoren er mammaen til denne gutten for gutten selv, slik jeg oppfatter ham. Hvorfor krever vi mindre av henne enn vi ville gjort av en biologisk mor som ville skvise bort barnets far? Og ville det fått henne til å roe litt ned om hun hadde en slags garanti for at hun aldri ville miste gutten helt? Altså hvis hun og mannen fikk lov til å dele foreldreansvaret med den biologiske faren og ha samvær slik tusenvis av andre mødre og fedre må gjøre hver dag? Hun er jo attpåtil i den heldige posisjonen i forhold til mange andre som sender barna sine på samvær; nemlig at hun sender ungen avgårde med en forelder som virker. *tenker høyt*