Denne bloggen... Hva tenker du?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Den holdningen som florere blandt mange, om at man bare kan ta seg sammen også "pift" er alle problemer borte gir en ganske stor tilleggesbelastning for mange fattige. Å se hvordan man blir "sablet ned" om man prøver å være ærlig om det. For det er jo så jævla enkelt, man bare fikser litt her og ordner litt der og bor i campinghytte og smiler og er glad. Så blir jula flott og man kan dele en klementin. Og kjenne på takknemligheten for at man bor i et flott land, der ingen sulter og sover på gata.

Det er vel ingen som har sagt at det er enkeltpenkelt. Eg har i alle fall vore tydeleg på at eg skjønner at denne personen (og andre fattige) er i ein kjip situasjon.

Samtidig er det ein tendens til at folk som ikkje er i stand til å forsørge seg sjølv, forventer same levestandarden som folk som arbeider og tener penger sjølv. Og det reagerer negativt på. Denne bloggen er full av eksempler på dette: "Stakkars ungene mine som må gi faren sin hjemmelaga farsdagsgave" og "Stakkars ungene mine som får tilbud om å feire jul i ei campinghytte". Det er ikkje fett å leve på sosialstønad og trygd, det trur eg ingen har problem med å forstå. Men det er ein kravmentalitet i det at ein som fattig og hjelpetrengande skal ha ei rekke luksusgoder og derfor ikkje tar imot det tilbodet ein får.

Mykje av problemet i dette tilfellet, er gammal forbruksgjeld. Det kjem fram i eit tidleg blogginnlegg. Statens innkrevingssentral trekk ei viss prosentdel av trygda før ho blir utbetalt. Dette er sjølvforskuldt. Sjukdom er ikkje sjølvforskuld, men det å opparbeide seg denne typen gjeld, er det. Og personleg gjeld er ein av dei tinga NAV ikkje betaler for deg. Og det skulle vel eigentleg bare mangle!

Vi kan heilt klart diskutere relativ fattigdom. Men eg meiner likevel at ein må skilje mellom å ha slik at ein klarer seg og å ha alt det alle andre har. Viss ein ikkje har slik at ein klarer seg, er ei campinghytte og eit heimeteikna kort i farsdagspresang godt nok!

[Bille]

Absolutt ikke Nessie, klart det ikke er enkelt. Og jeg opplever ikke her at noen ser ut til å mene at det er det heller.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Absolutt ikke Nessie, klart det ikke er enkelt. Og jeg opplever ikke her at noen ser ut til å mene at det er det heller.

Nei, men jeg kan skjønne at det føles litt sånn, om man er i en sårbar situasjon.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Samtidig er det ein tendens til at folk som ikkje er i stand til å forsørge seg sjølv, forventer same levestandarden som folk som arbeider og tener penger sjølv. Og det reagerer negativt på. Denne bloggen er full av eksempler på dette: "Stakkars ungene mine som må gi faren sin hjemmelaga farsdagsgave" og "Stakkars ungene mine som får tilbud om å feire jul i ei campinghytte". Det er ikkje fett å leve på sosialstønad og trygd, det trur eg ingen har problem med å forstå. Men det er ein kravmentalitet i det at ein som fattig og hjelpetrengande skal ha ei rekke luksusgoder og derfor ikkje tar imot det tilbodet ein får.

!

Enig. Det må være noen fordeler med å jobbe, tror jeg. Nå er det jo slik at for mange av oss gir det en viss mening i livet og en tilfredsstillelse, men det er sikkert mange som ikke føler at jobben er det helt store. Skiller det da noen usle tusenlapper på trygd og full jobb, (noe som for mange er fakta) skjønner jeg godt at veien til NAV blir kort.
Dette ble kanskje litt på siden, poenget var bare at jeg er enig med bai at man nesten ikke kan forvente seg et luksusliv når man utelukkende lever på statens regning. Det er ganske mange som lever på egen regning som langt ifra har noe luksusliv heller.
Når det er sagt. Jeg har lest flere ganger at "man må ha god helse for å bli syk i Norge" og slik tror jeg dessverre det er. Å finne fram i NAV krever litt ressurser, og det er gjerne lang ventetid også. Jeg tenker at vi rett og slett har for mange ytelser vi har rett på i dette landet og at NAV bruker utrolig mye ressurser på å saksbehandle og utbetale småsummer til folk som fint hadde klart seg uten. Jeg har også inntrykk av at det er de som kunne klart seg best uten pengene som har ork til å "stå på krava" slik at de får det de tross alt har rett på. Jeg mener at NAV-systemet burde vært lagt om, færre ytelser til alle oss som ikke trenger og mer hjelp og støtte til de av oss som faktisk ikke har muligheten til å klare noe selv. Jeg tror ikke at Pappatilto er i denne kategorien.

[Mrs. S]

Jeg tror ikke at alle som har sympati for han gir han penger, så han blir neppe millionær. Et støtteinnlegg på FB betyr ikke automatisk at folk har overført penger. La folk gi han noen kroner, har de råd og lyst til det, så er det deres sak hva de bruker pengene på. Om det er å fly hjem en skadet uten reiseforsikring, eller noen som har brent seg på forbrukslån.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Problemet er jo ofte at når/om man havner litt utpå, og i systemet, så er man ikke akkurat der at man nødvendigvis er alt for ressurssterk. Da ER det ikke enkelt å stå i det.

Ikke når man skifter kontaktperson på NAV flere ganger i året, ikke klarer ta de telefonene som trengs, skaffe alle dokumenter, sette seg inn i lovverket osv.

Vi er heldige som har det velferdssystemet vi har, men det betyr ikke at det er enkelt å være et menneske i dette systemet alltid.

Ja, jeg tenker ofte på hvor utrolig heldig jeg er som er så ressurssterk i form av samfunnskunnskap/allmenkunnskap og evne til å lese og forstå et lovverk som ikke akkurat er formulert enkelt. I tillegg er jeg forbanna sta. For tiden omgås jeg en del som ikke er helt på samme nivå som meg hva disse ressursene angår, og jeg ser jo at de har det betraktelig mer vanskelig enn jeg noengang har hatt.

[Milfrid]

Altså, jeg har -et om NAV i M2 senest i dag. Det er ikke bare enkelt å finne fram i systemet. Og det er ekstreme mengder rot. Men utlevere pusher sjelden Hells Angels på leieboere. Og ingen sulter i hel i Norge. Man kan ha det kjipt, helt klart meg betviler ikke er sekund at det et ekstremt slitsomt og direkte ugøy å gå fra jobb og hjem til sosialklient. Men jeg synes likevel at man skal være takknemlig fordi man bor i er land der man ikke sulter eller fryser likevel. Selv om man helst skulle hatt er eget hjem. Og råd til fine julegaver. Og gitt ungene det alle andre får.

Men sånn er det jo ikke når man lever på sisialtrygd. Og sånn kan det jo heller ikke være. Jeg reagere negativt på folk som uttrykker seg på en måte som gjør at de fremstår som om det er galt.

Da jeg vokste opp opplevde jeg mange ganger at lommeboken var tom før foreldrene mine fikk penger på konto. Jeg har gått i lapper tøy og feriene gikk til hytten til farmor og farfar. Syden hadde vi bare hørt om, og julegavene kostet ikke tusenvis av kroner. Kanskje er vår generasjon bare blitt bortskjemte nå som voksen?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Hvor går grensen for selforskylt?
Det aller meste som går galt kunne jo på et eller annet tidspunkt vært forhindret.
Yrkesskade? Skulle valgt et annet yrke vøttu.
Kols? Slutt å røyk og begynn å trene.
Idrettskade? Ja, da kan du i allefall skylde deg selv !
Bekkenvondt? Skulle kanskje ikke fått så mange barn da...
Fødselsskader? Ja, det visste du at var en risiko

Vi bor nå i et land der det er ganske kjipt å være fattig, og særlig om man er russurssvak. For her har man jo alle muligheter til å "skjerpe" seg ut av fattigdom. Det er bare å spise løk og bønner, arve tøy og bo billig. Og få seg en liten jobb. Alle har jo en restarbeidsevne...

En del av dere lever i en drømmeverden. Det FUNKER ikke sånn!!!!

Jeg tror ikke det er så mange på FP som mener at helseproblemer ikke er noe man skal få hjelp til. Uavhengig av bakgrunn for sykdom og uavhengig av egen økonomi. Det vi diskuterer av og til, er i hvilken grad ulike diagnoser egentlig mest er egenfølte og subjektive problemer, og om de da skal gi grunnlag for å la verdensbestelandåboi betale fremfor at de det gjelder skal måtte shake it off og gå på jobb. I dette tilfellet fikk såvidt meg bekjent Pappatilto helsehjelp.

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

I den virkelige verden er unga alergiske mot løk, NAV bruker 8 mnd på å avslå søknaden om bostøtte, huseier pusser Hells Angels på deg for å få deg til å flytte, det er ingen steder å flytte, for ingen vil leie ut til sosialklienter, det finnes ingen jobb å få og den lille restarbeidsevnen du har går med på å sloss mot et system som ikke er laget for å tilpasses mennesker.

Og atpåtil skal man sloss mot skammen over å være fattig, og det er man jo bare om man er dum og lat i verdens rikeste land....

Dette må da være ekstreme tilfeller? Jeg er enig med Rine i at det er for mange som kan søke om stønad om alt mulig. Systemet blir så komplisert at det blir uoversiktlig for de som virkelig trenger hjelp til å ha en OK hverdag. Mer enn jeg trenger bidragsordningen for kvisemedisiner på hvit resept eller svogeren min trenger støtte for datterens matallergi. Jeg synes det er fair at det lønner seg å ha en jobb, og så synes jeg at når man passivt mottar støtte bør man innse at noen omprioriteringer er nødvendig. Å være fattig fordi man betaler på gammel moro, er høyt oppe på min liste over "skyld deg selv", beklager.

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Den holdningen som florere blandt mange, om at man bare kan ta seg sammen også "pift" er alle problemer borte gir en ganske stor tilleggesbelastning for mange fattige. Å se hvordan man blir "sablet ned" om man prøver å være ærlig om det. For det er jo så jævla enkelt, man bare fikser litt her og ordner litt der og bor i campinghytte og smiler og er glad. Så blir jula flott og man kan dele en klementin. Og kjenne på takknemligheten for at man bor i ehttps://www.fotoadmin.no/webapi/store/thumb?year=831C0096-4ED2-4D51-AECC-274CCFA71BFD&order=D8084307-8E59-48BE-9984-F4E1DD47654A&cid=E6AB214C-0143-43ED-9BA5-B8E12A6298CD&motive=1t flott land, der ingen sulter og sover på gata.

Man bør i det minste ta inn over seg årsaken til at det ble sånn, og å legge noen planer fremover. Ikke bare sitte og kjenne på at verden er urettferdig og NAV er dumme. Klart det er kjipt, og kanskje allermest for ungene, men altså hvem skal gjøre noe med det, hvis man ikke tar tak i det selv?

[kie]

Pappatilto: Om du leser dette vil jeg bare si at jeg tror jeg vet litt om hvordan det kan oppleves nå. Det er tøft. Og jeg skjønner, noe så innmari også, hvor viktig det er å prate med andre. Om så på nett. Hvor utrolig viktig hvert oppmuntrende ord og hver nettklem er når man er i overlevelsesmodus og bruker opp det man har av smil og godfølelser på barna, og så er det liksom ikke særlig rom for verken gråt eller trøst på voksensiden. Kanskje er man ikke så veldig elskelig selv heller. Jeg var i alle fall ikke det. Jeg var i overlevelsesmodus. Det får ikke frem de mest behagelige sidene ved meg.

Jeg kan si at jeg vet hvordan det er å så bli overrasket over at folk går sammen og bestemmer seg for å gjøre noe. Jeg vet hvordan det er å få overraskende besøk en desemberkveld og så minutter etter sitte på gulvet i gangen sin i et hav av bæreposer fulle av julemat, julehefter, hjemmestrikkede gaver og mye mer og bare snappe etter pusten av alle følelsene som overmanner en. For det var så uventet. Og det er så vanskelig å være på mottakersiden. Å gi er lett. Å ta imot er vanskelig. Jeg vet noe om hvordan det føles når det føles som om man får en gigantisk, varm og virtuell klem fra folk fra hele landet når man trenger det som mest. Jeg vet hvordan det er å åpne velfylte kjøleskap og fryser flere ganger den kvelden og bare stå der mens tårene triller. For det man ikke skjønte at man trengte mest av alt, før man satt der i et hav av bæreposer og målløs så at flere og flere poser ble båret inn, er en påminnelse om at verden er god. At folk er gode. At verden ikke er et så fiendtlig sted som man opplevde det som og at det kommer til å ordne seg. Det er den fineste julegaven jeg noensinne har fått.

Jeg tenker på det som at de folkene.. de reddet faktisk julen det året. Uavhengig av om vi har kontakt nå i dag eller om vi har hatt uenigheter senere, så er jeg evig takknemlig for akkurat det. Og jeg tar det med meg videre nå som jeg er i en helt annen situasjon. Hver måned har jeg en egen post i månedsbudsjettet som heter "gi". Jeg gir videre. Men det viktigste er at jeg husker hvor viktig de tingene man ikke kan kjøpe var også. Som medmenneskelighet, respekt og en viss forståelse for at man kanskje ikke er på sitt beste når man er i overlevelsesmodus. En viss mellommenneskelig raushet.

Hva sosialkontoret (som det het den gangen) angår. Jovisst fikk jeg både mat- og julepenger av de. Til slutt. I april det påfølgende året. (Da var jeg for øvrig friskmeldt og i jobb.) Før den tid insisterte de på at jeg hadde 3 ganger så høy inntekt som jeg hadde og nektet å høre når både jeg og trygdekontoret prøvde å forklare at "månedsinntekten" de la til grunn var en oversikt over inntekt de siste 3 månedene. Å hele tiden bli fortalt at man kan bruke av denne 2/3 av inntekten som faktisk ikke finnes er fortvilende. Å ha en unge som er potte tett og ikke få penger til Ventoline er... vel, jeg kan vel bare si at jeg var veldig redd. Og sint. Og kravstor. Jeg virket sikkert også utakknemlig og alt det der. Jeg blir ikke så veldig likandes når jeg står i sånt, jeg. Ei heller så himla opptatt av hvor heldige vi er som har et velferdssystem og at jeg ikke bor i et fattigere land.

Men altså; Jeg tror jeg skjønner litt av dette. Ikke alt. Jeg er ikke deg og din opplevelse er din opplevelse. Men du skal vite at det i dette forumet også er folk som forstår deg annerledes enn det akkurat denne tråden kanskje gir uttrykk for. Pokker heller, det finnes folk her som reddet julen den gangen for en del år siden.

Etterhvert er dere på beina igjen. Og da er det din tur til å gi det videre. Inntil da: Se etter de vennlige fjesene i mengden. Se etter et vennlig fjes i det offentlige også. Folk som vil deg og dine vel. For de finnes. Det er kanskje vanskelig å få øye på når man er i overlevelsesmodus, men de er der.

Og ha en riktig god jul. Den julen jeg fortvilte så innmari over den gangen står nå igjen som et av mine fineste minner. Den mest nøkterne, ja. Men når en hel haug mennesker slår ring om en og gjør noe sånt kan man ikke annet enn å føle seg utrolig heldig. At noen gjorde det for meg glemmer jeg aldri. Så ta imot. Det er nok tid til å vise din takknemlighet ved å gi det videre senere. Det blir bedre. Jeg lover.

God jul!

[Amelie]

Jeg var 12 år med en lillebror på 5 og husker godt at mamma, som var alene med oss, slet veldig med å få endene til å møtes. Et eldre ektepar kom på besøk med 4 bæreposer mat før jul. Husker mamma stod på kjøkkenet og gråt av takknemlighet og glede, og skammen jeg selv følte rundt det å være "fattig". Hater fortsatt det ordet, og jeg vil egentlig fortsatt ikke vite av at mamma faktisk har samlet tomflasker om natten slik at hun kunne kjøpe kneipp og ost. Til middag hadde vi poteter med saus eller suppe, og vi dro på biblioteket eller museum (gratis) når vi skulle gjøre noe koselig sammen. Dersom jeg hadde fått vite at noen mente og snakket bedrevitende eller nedlatende om vår økonomiske situasjon, ville det føltes utmattende og deprimerende.

Ellers håper jeg kies innlegg kan være avsluttende for denne tråden. Ønsker også pappatilTO en god jul, og at det økonomiske uføret snart vil rette seg.

Opprinnelig lagt inn av kie

Pappatilto: Om du leser dette vil jeg bare si at jeg tror jeg vet litt om hvordan det kan oppleves nå. Det er tøft. Og jeg skjønner, noe så innmari også, hvor viktig det er å prate med andre. Om så på nett. Hvor utrolig viktig hvert oppmuntrende ord og hver nettklem er når man er i overlevelsesmodus og bruker opp det man har av smil og godfølelser på barna, og så er det liksom ikke særlig rom for verken gråt eller trøst på voksensiden. Kanskje er man ikke så veldig elskelig selv heller. Jeg var i alle fall ikke det. Jeg var i overlevelsesmodus. Det får ikke frem de mest behagelige sidene ved meg.

Jeg kan si at jeg vet hvordan det er å så bli overrasket over at folk går sammen og bestemmer seg for å gjøre noe. Jeg vet hvordan det er å få overraskende besøk en desemberkveld og så minutter etter sitte på gulvet i gangen sin i et hav av bæreposer fulle av julemat, julehefter, hjemmestrikkede gaver og mye mer og bare snappe etter pusten av alle følelsene som overmanner en. For det var så uventet. Og det er så vanskelig å være på mottakersiden. Å gi er lett. Å ta imot er vanskelig. Jeg vet noe om hvordan det føles når det føles som om man får en gigantisk, varm og virtuell klem fra folk fra hele landet når man trenger det som mest. Jeg vet hvordan det er å åpne velfylte kjøleskap og fryser flere ganger den kvelden og bare stå der mens tårene triller. For det man ikke skjønte at man trengte mest av alt, før man satt der i et hav av bæreposer og målløs så at flere og flere poser ble båret inn, er en påminnelse om at verden er god. At folk er gode. At verden ikke er et så fiendtlig sted som man opplevde det som og at det kommer til å ordne seg. Det er den fineste julegaven jeg noensinne har fått.

Jeg tenker på det som at de folkene.. de reddet faktisk julen det året. Uavhengig av om vi har kontakt nå i dag eller om vi har hatt uenigheter senere, så er jeg evig takknemlig for akkurat det. Og jeg tar det med meg videre nå som jeg er i en helt annen situasjon. Hver måned har jeg en egen post i månedsbudsjettet som heter "gi". Jeg gir videre. Men det viktigste er at jeg husker hvor viktig de tingene man ikke kan kjøpe var også. Som medmenneskelighet, respekt og en viss forståelse for at man kanskje ikke er på sitt beste når man er i overlevelsesmodus. En viss mellommenneskelig raushet.

Hva sosialkontoret (som det het den gangen) angår. Jovisst fikk jeg både mat- og julepenger av de. Til slutt. I april det påfølgende året. (Da var jeg for øvrig friskmeldt og i jobb.) Før den tid insisterte de på at jeg hadde 3 ganger så høy inntekt som jeg hadde og nektet å høre når både jeg og trygdekontoret prøvde å forklare at "månedsinntekten" de la til grunn var en oversikt over inntekt de siste 3 månedene. Å hele tiden bli fortalt at man kan bruke av denne 2/3 av inntekten som faktisk ikke finnes er fortvilende. Å ha en unge som er potte tett og ikke få penger til Ventoline er... vel, jeg kan vel bare si at jeg var veldig redd. Og sint. Og kravstor. Jeg virket sikkert også utakknemlig og alt det der. Jeg blir ikke så veldig likandes når jeg står i sånt, jeg. Ei heller så himla opptatt av hvor heldige vi er som har et velferdssystem og at jeg ikke bor i et fattigere land.

Men altså; Jeg tror jeg skjønner litt av dette. Ikke alt. Jeg er ikke deg og din opplevelse er din opplevelse. Men du skal vite at det i dette forumet også er folk som forstår deg annerledes enn det akkurat denne tråden kanskje gir uttrykk for. Pokker heller, det finnes folk her som reddet julen den gangen for en del år siden.

Etterhvert er dere på beina igjen. Og da er det din tur til å gi det videre. Inntil da: Se etter de vennlige fjesene i mengden. Se etter et vennlig fjes i det offentlige også. Folk som vil deg og dine vel. For de finnes. Det er kanskje vanskelig å få øye på når man er i overlevelsesmodus, men de er der.

Og ha en riktig god jul. Den julen jeg fortvilte så innmari over den gangen står nå igjen som et av mine fineste minner. Den mest nøkterne, ja. Men når en hel haug mennesker slår ring om en og gjør noe sånt kan man ikke annet enn å føle seg utrolig heldig. At noen gjorde det for meg glemmer jeg aldri. Så ta imot. Det er nok tid til å vise din takknemlighet ved å gi det videre senere. Det blir bedre. Jeg lover.

God jul!

[Tranquil]

Hurra for Kie og Amalie som skriver så fint det jeg sjøl ville sagt.

[heg_ols]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Pappatilto: Om du leser dette vil jeg bare si at jeg tror jeg vet litt om hvordan det kan oppleves nå. Det er tøft. Og jeg skjønner, noe så innmari også, hvor viktig det er å prate med andre. Om så på nett. Hvor utrolig viktig hvert oppmuntrende ord og hver nettklem er når man er i overlevelsesmodus og bruker opp det man har av smil og godfølelser på barna, og så er det liksom ikke særlig rom for verken gråt eller trøst på voksensiden. Kanskje er man ikke så veldig elskelig selv heller. Jeg var i alle fall ikke det. Jeg var i overlevelsesmodus. Det får ikke frem de mest behagelige sidene ved meg.

Jeg kan si at jeg vet hvordan det er å så bli overrasket over at folk går sammen og bestemmer seg for å gjøre noe. Jeg vet hvordan det er å få overraskende besøk en desemberkveld og så minutter etter sitte på gulvet i gangen sin i et hav av bæreposer fulle av julemat, julehefter, hjemmestrikkede gaver og mye mer og bare snappe etter pusten av alle følelsene som overmanner en. For det var så uventet. Og det er så vanskelig å være på mottakersiden. Å gi er lett. Å ta imot er vanskelig. Jeg vet noe om hvordan det føles når det føles som om man får en gigantisk, varm og virtuell klem fra folk fra hele landet når man trenger det som mest. Jeg vet hvordan det er å åpne velfylte kjøleskap og fryser flere ganger den kvelden og bare stå der mens tårene triller. For det man ikke skjønte at man trengte mest av alt, før man satt der i et hav av bæreposer og målløs så at flere og flere poser ble båret inn, er en påminnelse om at verden er god. At folk er gode. At verden ikke er et så fiendtlig sted som man opplevde det som og at det kommer til å ordne seg. Det er den fineste julegaven jeg noensinne har fått.

Jeg tenker på det som at de folkene.. de reddet faktisk julen det året. Uavhengig av om vi har kontakt nå i dag eller om vi har hatt uenigheter senere, så er jeg evig takknemlig for akkurat det. Og jeg tar det med meg videre nå som jeg er i en helt annen situasjon. Hver måned har jeg en egen post i månedsbudsjettet som heter "gi". Jeg gir videre. Men det viktigste er at jeg husker hvor viktig de tingene man ikke kan kjøpe var også. Som medmenneskelighet, respekt og en viss forståelse for at man kanskje ikke er på sitt beste når man er i overlevelsesmodus. En viss mellommenneskelig raushet.

Hva sosialkontoret (som det het den gangen) angår. Jovisst fikk jeg både mat- og julepenger av de. Til slutt. I april det påfølgende året. (Da var jeg for øvrig friskmeldt og i jobb.) Før den tid insisterte de på at jeg hadde 3 ganger så høy inntekt som jeg hadde og nektet å høre når både jeg og trygdekontoret prøvde å forklare at "månedsinntekten" de la til grunn var en oversikt over inntekt de siste 3 månedene. Å hele tiden bli fortalt at man kan bruke av denne 2/3 av inntekten som faktisk ikke finnes er fortvilende. Å ha en unge som er potte tett og ikke få penger til Ventoline er... vel, jeg kan vel bare si at jeg var veldig redd. Og sint. Og kravstor. Jeg virket sikkert også utakknemlig og alt det der. Jeg blir ikke så veldig likandes når jeg står i sånt, jeg. Ei heller så himla opptatt av hvor heldige vi er som har et velferdssystem og at jeg ikke bor i et fattigere land.

Men altså; Jeg tror jeg skjønner litt av dette. Ikke alt. Jeg er ikke deg og din opplevelse er din opplevelse. Men du skal vite at det i dette forumet også er folk som forstår deg annerledes enn det akkurat denne tråden kanskje gir uttrykk for. Pokker heller, det finnes folk her som reddet julen den gangen for en del år siden.

Etterhvert er dere på beina igjen. Og da er det din tur til å gi det videre. Inntil da: Se etter de vennlige fjesene i mengden. Se etter et vennlig fjes i det offentlige også. Folk som vil deg og dine vel. For de finnes. Det er kanskje vanskelig å få øye på når man er i overlevelsesmodus, men de er der.

Og ha en riktig god jul. Den julen jeg fortvilte så innmari over den gangen står nå igjen som et av mine fineste minner. Den mest nøkterne, ja. Men når en hel haug mennesker slår ring om en og gjør noe sånt kan man ikke annet enn å føle seg utrolig heldig. At noen gjorde det for meg glemmer jeg aldri. Så ta imot. Det er nok tid til å vise din takknemlighet ved å gi det videre senere. Det blir bedre. Jeg lover.

God jul!

Heisann

Måtte bare kommentere på innlegget ditt for det var helt fantastisk. Endelig noen som faktisk skjønner hvordan andre som sliter har det.
Jeg klandrer ingen andre som har lagt inn negative kommentarer her inne men det er noen som faktisk ikke vet hvordan det er å slåss med NAV. Håper at alt er gått bra med deg siden de dagene du sleit og jeg vet at det kommer til å gå bra med Pappa Tilto og familien hans også. Han vil nok sikkert kommenterer selv også på innlegget ditt men jeg leste det å ble faktisk veldig rørt. Jeg er en av de som tror på han og er den som hjelper han og har åpnet en konto for å hjelpe de i jula. Har idag vært å handlet julegaver til barna hans og skal også handle mat og julekos så de får seg en fantastisk jul alikevel, vi skal selv kjøre opp til de på lille julaften med det som vi har kjøpt inn. Tusen takk for innlegget ditt det varmet iallefall mitt <3

Ønsker deg en fantastisk jul

Hege

[kie]

Joda. Det gikk veldig bra med meg etterhvert. Men det er klart man husker.

God jul til deg også!

[Niobe]

Jeg har antagelig erfaring nok med NAV til å kunne forsvare å ha en mening, og jeg er likevel kritisk til fremstillingen i bloggen. Det er ikke det faktum at noen er fattige jeg reagerer på, men jeg stiller meg spørrende til uttalelser som denne:

Sitat:

Er det ingen med makt i dette landet som forstår at ingen barn skal behøve å feire jul på et hospits eller i en campinghytte? Eller er det meg det er noe galt med siden jeg syns det er feil?

Det finnes ikke den statsmakt i verden som kan hindre mennesker i å gjøre dårlige valg. Ideelt sett burde nok ingen barn være nødt til å feire jul på hospits eller i campinghytte, nei, men det er da veldig lite av det som kommer frem i bloggen som kan tyde på at staten er skyld i situasjonen som er oppstått. Jeg er ikke i tvil om at situasjonen er lei for de involverte, men i hvor stor grad skal staten ha et skreddersydd sikkerhetsnett for alle og enhver?

Har man ingen bolig i det hele tatt, så er det neppe hensiktsmessig å gå i fistel over tilbud om campinghytte.

[Magica]

Hovedpoenget med denne diskusjonen her var ikke å diskutere om PT2 har det fælt eller ikke. Vi stusset på bloggen og måten ting ble fremstilt på. Han er jo anonym og må i grunn regne med spekulasjoner ut i fra det han skriver. Alle vi skjønner at det er kjipt med lite penger eller stusselige kår, men det er heller ikke så rart at vi da ser på årsaker og muligheter for folk som sliter.

[Mirasol]

Jeg tenker at han ville fått pepper om han ikke var anonym også jeg da. Da ville han fått pepper for å eksponere de uskyldige barna sine på denne måten. Jeg ønsker bare å ønske alle en riktig god jul jeg, om den blir feiret på et slott eller i en campinghytte. Der det er hjerterom osv...

[Pebbles]

Se etter et vennlig fjes i mengden

Jeg legge plutselig merke til at jeg får vondt i magen og holder pusten når jeg leser denne tråden ( og andre tråder som ligner på denne). Kies innlegg fikk meg til å senke skuldrene og puste vanlig.

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Se etter et vennlig fjes i mengden

Jeg legge plutselig merke til at jeg får vondt i magen og holder pusten når jeg leser denne tråden ( og andre tråder som ligner på denne). Kies innlegg fikk meg til å senke skuldrene og puste vanlig.

Ja, som jeg skulle skrevet det selv.

[rine]

Jeg har store problemer med å forstå at denne tråden skal gi magevondt og pustevansker. Vi diskuterer;
Fattigdom :Norge contra resten av verden?
Hvilken måte er det best å hjelpe på?
Hvor går grensen for hva velferdssystemet bør ordne opp i og hva bør man kreve av enkeltindividet selv?
Bl.a
Hvis man ønsker en sympatitråd for pappatilto eller andre i lignende situasjon, synes jeg det er bedre å lage en og opplyse om at man ønsker en tråd uten skeptiske innvendinger eller betraktninger som går på andre ting enn "stakkars deg" og så får man kanskje det.
Og så kommer Kie med et typisk Kie-innlegg, som er både fint og rørende (fordi jeg "kjenner" Kie og FP) og alt er vel og bra, eller?
Jeg merker likevel at jeg sliter litt med at tråden skal ende med "Julekveld i skogen" og at alle som er skeptiske til non stop velferdskroner og til å åpne egen lommebok for fremmede menneskers selvforskyldte "fattigdom" blir stemplet som slemme og kalde.

[annemede]

Det er ganske mange som har slåss mot NAV her, på forskjellige måter, og i forskjellige faser av livet. Det er folk som har måttet gå til banken for å be om hjelp til å takle livet når man ikke får utbetalinger fra hverken NAV eller arbeidsgiver som man har krav på.

Går man til kreditorer før man blir kastet ut, eller om man kler på seg i stedenfor å pisse i buksa for å holde varmen, så pleier det å løse seg på en bedre måte.

Ja ikke alltid, men i de aller fleste tilfellene.

Og det å ta opp forbrukslån, vel, det er ikke en lov mot det, men det er ikke sånn at det er en lov mot å gjøre dumme valg heller, hadde det vært det, hadde man vel fått pes på at det innskrenket individeds rett til å egenfrihet, elns.