Å se sine barn under tilsyn

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Selvsagt, men innebærer ikke nettopp det å SELV velge å ta kontakt, det å ha forståelse for hva som skjer? Har en 2-3-4 åring en slik forståelse?

Jeg vet av egen erfaring at jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å selv ta kontakt da jeg ble gammel nok. Jeg skulle ønske noen hadde tatt ansvaret for å holde den kontakten jevnt eller ujevnt i oppveksten min. Jeg er for ordninger som dette, hvis alternativet er ingen kontakt med forelder i det hele tatt.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Jeg vet av egen erfaring at jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å selv ta kontakt da jeg ble gammel nok. Jeg skulle ønske noen hadde tatt ansvaret for å holde den kontakten jevnt eller ujevnt i oppveksten min. Jeg er for ordninger som dette, hvis alternativet er ingen kontakt med forelder i det hele tatt.

Så da tror du seks timer i året hadde vært bedre?

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Så da tror du seks timer i året hadde vært bedre?

Definitivt og absolutt.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Definitivt og absolutt.

Personlig har jeg en annen erfaring med det å se foreldre ytterst sjelden. Jeg syns det er bedre å la vær.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Selvsagt, men innebærer ikke nettopp det å SELV velge å ta kontakt, det å ha forståelse for hva som skjer? Har en 2-3-4 åring en slik forståelse?

Nei, et lite barn har ikke en slik forståelse. Men det har heller ikke et ønske om ikke å ha kontakt. Jeg tror at en slik kontakt i oppveksten kan føre til et mer realistisk bilde av både seg selv og sin biologiske familie. Jeg tror at grunnen til at folk som er adoptert (og andre som ikke fullt ut kjenner sitt biologiske opphav) er nysgjerrige skyldes akkurat det at de har ubesvarte spørsmål, de har gjort seg tanker, fantasier - ja, kanskje dagdrømmer om sin biologiske famile. Kontakten med familien - selv en så liten - vil kunne svare på slike spørsmål. Det vil kanskje ikke en gang være nødvendig å stille dem.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Nei, et lite barn har ikke en slik forståelse. Men det har heller ikke et ønske om ikke å ha kontakt. Jeg tror at en slik kontakt i oppveksten kan føre til et mer realistisk bilde av både seg selv og sin biologiske familie. Jeg tror at grunnen til at folk som er adoptert (og andre som ikke fullt ut kjenner sitt biologiske opphav) er nysgjerrige skyldes akkurat det at de har ubesvarte spørsmål, de har gjort seg tanker, fantasier - ja, kanskje dagdrømmer om sin biologiske famile. Kontakten med familien - selv en så liten - vil kunne svare på slike spørsmål. Det vil kanskje ikke en gang være nødvendig å stille dem.

Jeg har egentlig bare lyst å signere, understreke og utheve alt him sier her.

Også har jeg lyst å legge til at der nok finnes ganske mange tilleggsopplysninger som kunne gitt oss et bedre bilde på ordningen som skisseres i hovedinnlegget. Enten det er hvilke vurderinger som ligger til grunn, eller andre ordninger som barnevernet også har anbefalt, men som VG har funnet "mindre viktige" og dermed utelatt.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Nei, et lite barn har ikke en slik forståelse. Men det har heller ikke et ønske om ikke å ha kontakt. Jeg tror at en slik kontakt i oppveksten kan føre til et mer realistisk bilde av både seg selv og sin biologiske familie. Jeg tror at grunnen til at folk som er adoptert (og andre som ikke fullt ut kjenner sitt biologiske opphav) er nysgjerrige skyldes akkurat det at de har ubesvarte spørsmål, de har gjort seg tanker, fantasier - ja, kanskje dagdrømmer om sin biologiske famile. Kontakten med familien - selv en så liten - vil kunne svare på slike spørsmål. Det vil kanskje ikke en gang være nødvendig å stille dem.

Så da skal man altså sende et barn inn i et rom med en fremmed tilsynsperson og en biologisk mor, for å være der i tre timer. Jeg lurer på hvor mange små barn som vil godta dette.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Så da skal man altså sende et barn inn i et rom med en fremmed tilsynsperson og en biologisk mor, for å være der i tre timer. Jeg lurer på hvor mange små barn som vil godta dette.

Er du sikker på at tilsynspersonen må være fremmed?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Nei, et lite barn har ikke en slik forståelse. Men det har heller ikke et ønske om ikke å ha kontakt. Jeg tror at en slik kontakt i oppveksten kan føre til et mer realistisk bilde av både seg selv og sin biologiske familie. Jeg tror at grunnen til at folk som er adoptert (og andre som ikke fullt ut kjenner sitt biologiske opphav) er nysgjerrige skyldes akkurat det at de har ubesvarte spørsmål, de har gjort seg tanker, fantasier - ja, kanskje dagdrømmer om sin biologiske famile. Kontakten med familien - selv en så liten - vil kunne svare på slike spørsmål. Det vil kanskje ikke en gang være nødvendig å stille dem.

Bare en liten kommentar. Det er faktisk forsvinnende få adopterte -i alle fall utenlandsadopterte - som er opptatt av å finne sitt biologiske opphav i føle adopsjonsforeningene, som bistår adopterte som ønsker dette.

Men Tore på sporet har dessverre skapt et litt annet inntrykk .

Selv har eldstemann her i huset et ønske om å en gang treffe sine biologiske foreldre (et behov hun plutselig fikk etter forrige runde med Tore på sporet, hvor venner spurte om hvem som var hennes "ordentlige foreldre" ), men jeg tviler sterkt på at savnet hadde blitt mindre om hun fikk en årlig dose på seks timer sammen med dem, snarere tvert i mot vil jeg anta.

Jeg vet ikke hvorfor noen adopterte blir opptatt av bakrunnen sin og andre ikke, det eneste jeg vet er at unger som har vokst opp i samme familie har helt ulikt syn på biologisk familie. Har vært på foredrag med Vegard Olsen (Migrapolis), som fortalte at mens han aldri har hatt et behov for å finne "røttene sine", hadde søsteren en periode hvor hun var veldig opptatt av det. Så da kan man vel anta at det er personligheten som spiller inn, og ikke hva man oppdras til?

Jeg tror ikke det finnes noen allmengyldig regel for hva som er bra for et barn mht kontakt med biologiske foreldre eller ei. Men jeg tror alle barn har behov for foreldre - biologiske eller adoptivforeldre - som er i stand til å elske dem betingelsesløst og ta vare på dem. Biologi er fryktelig viktig i det vestlige samfunn, men ikke like viktig andre steder.

[Pebbles]

Det jeg tenker om denne saken, er at om barnevernet først mener at de bør ha kontakt i det hele tatt, så burde det vært oftere.

Å se hverandre to ganger i året er så sjeldent at man vil bli fremmed for hverandre hver gang - og da kan det bli en ganske så vanskelig og følelsesmessig utmattende affære de få timene det gjelder.