God kommentar om selvskapt tidsklemme

[Moia]

Dummskapens kappløp:
http://blogg.bt.no/preik/2013/02/17/.../#.USKlByesh8E

Syns det var mange gode poeng her.
...men ser at det ikke er så lett å bare si "ditt eget ansvar!" til unger nå som da jeg selv var ung.

[Katta]

Hm. Jeg har fire unger, så mine unger må gå selv for å si det sånn. Men ja, det er økt krav til oppfølging. Man blir jo meldt til barnevernet hvis man følger opp på det nivået mine foreldre gjorde. Dvs spurte en gang i mellom om jeg hadde lært noe nytt. Og var tilgjengelig sånn i tilfelle jeg trengte hjelp. Jeg var den ungen som ikke hadde foreldre med på juleverksted og dermed ikke fikk lage det de hadde planlagt, for de hadde gamblet på at alle kunne stille med hjemmeværende mødre på juleverksted. Men, men.

Det som imidlertid er en greie nå er dette med fysisk aktivitet. Det at unger er så lite i aktivitet idag og at dette er et problem mhp fedme og fysisk fostring gjør at jeg strekker meg langt på akkurat det punktet. Går imot min indre latsabb og drar familien ut på tur i helgene, hauser opp meningsløse idrettsaktiviteter fordi det er bra og fordi ungene ikke er aktive ute så mye som de burde. Og dermed må jeg jo stille opp også for å vise at det er viktig. Eller må jeg ikke?

[ming]

Men noen må jo stille opp? Noen må jo være oppmann/trener/instruktør/dirigent/ildsjel/loddselger/kasserer/kakebaker for at ungene i det hele tatt skal ha et tilbud. Noen må kjøre til kamper i Langtvekkistan, noen må være publikum på konserten til skolekoret, noen må sitte i styret. Og de "noen" er jo foreldre. Da kan ikke alle tenke at ungene skal få holde på selv?

Presisering: Vi er ikke tilskuere på øvelser og treninger nå når de store er såpass store, men vi var det da de var yngre. Vi kjører dem heller ikke til alt, men lar dem busse/sykle/gå når det er et reelt valg (noe det ikke alltid er i grisgrendte deler av byen).

Skjønner liksom hva han vil, men om alle tenkte som ham, hadde det blitt litt stusselig rundt om.

[Dronningen]

Å ikke delta på ting som er viktige for barna, skippe å følge opp lekser, og overlate dem mer til seg selv hadde kanskje gitt meg mer tid. Men hvem og hva var jeg da?

Forøvrig opplever jeg andre faktorer som mer slitsomme. Ikke det som har med barna å gjøre i seg selv, men f.eks. pendling som er vanlig her vi bor.

[zinatara]

Jeg tenker at vi nok kan finne en mellomting. Det jeg vel syns jeg ser mye av er at folk følger opp kun sitt eget barn. Altså slik at man følger og skysser sitt eget barn, uten at man nødvendigvis engasjerer seg i aktivitetene eller bidrar til at også andre enn ens eget barn får være med. Jeg ser at f.eks. i koret til datteren min, så er det veldig mange foreldre som kjører sitt eget barn og venter under øvingen. Men det er ikke lett å få folk til å stille opp når det gjelder kakebaking el. Da er det gjerne de samme som stiller opp gang på gang.

Kanskje vi burde bli flinkere til å bidra til samfunnet og ikke bare vårt eget barn. Sånn at vi tar med litt ekstra unger i bilen på vei til aktiviteter og bidrar til ting som må gjøres for at det skal komme inn nok penger og at ting skal kunne gjennomføres.

Jeg ble nok ikke kjørt like mye som jeg kjører mine egne barn. Men jeg bodde i sentrum, mens vi nå bor i utkanten. Det er liksom ikke aktuelt for meg å sende min 8 åring på sykkel 6 km hver vei til en aktivitet. Og busser om ettermiddagen og kvelden går det ikke her. Men jeg husker jo godt at mine foreldre måtte stille opp på dugnader, tombolaer og annen pengeinnsamling når jeg var lita.

Samtidig ser jeg at endel aktiviteter nå tar mer tid enn det de gjorde når jeg var barn. En i familien vår sluttet på fotball når det plutselig ble 3 treninger i uka i tillegg til kamper og cuper veldig mange helger. Og det var tredjeklassinger. Det ble for mye både for barnet og foreldrene.

[Nenne]

Det ER mye sant her. Vi følger så uendelig mye mer opp nå enn hva våre foreldre gjorde. Visst var det ildsjeler den gang da også, men kravene til oss foreldre har økt noe enormt og det meste handler om penger. Penger man IKKE skal samle inn, for alle skal jo være med, neida de skal tjenes på dugnadsarbeid i den lille fritida man har i en travel hverdag.

Det er utrolig hvor mange fotballcuper man egentlig kan være med på, også i vinterhalvåret, og hvis det ikke skal koste noe, så blir det dugnad for å få inn penger. Det er ikke ender og grenser for hvor mange konkurranser/seminarer/ekstraøvinger et korps kan ha og dirigenten skal ha sin lønn, så da blir det dugnad for å få inn penger, for det skal jo ikke koste noe så noen evt. ikke kan være med.

Skoleturer samletman inn penger til før, men det er ikke lov lenger, så da blir det salg av kaker og dopapir, flaskeinnsamlinger og varetellnger, for det skal jo være fine og flotte turer må vite. Ikke sånne kjedelige greier som man hadde lov til å samle inn til før.

Jeg er så lei av pengeinnsamlingsdugnader at jeg nesten spyr! Jeg stiller gjerne opp på baneklargjøring før fotballcupen eller 17. maipynting av uteområdene i barnehagen eller"vårrengjøring" av Tarzanløypa på skolen, men spar meg forvaretelling der jeg må jobbe i fire timer på en lørdag for å tjene opp det jeg bruker en time på å tjene mandag til fredag!

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Men noen må jo stille opp? Noen må jo være oppmann/trener/instruktør/dirigent/ildsjel/loddselger/kasserer/kakebaker for at ungene i det hele tatt skal ha et tilbud. Noen må kjøre til kamper i Langtvekkistan, noen må være publikum på konserten til skolekoret, noen må sitte i styret. Og de "noen" er jo foreldre. Da kan ikke alle tenke at ungene skal få holde på selv?

Men "å stille opp" betyr da ikke at man skal slippe alt man har i hendene og ofre seg for ungene døgnet rundt. Det er da ikke slik at dersom man ikke kjører dem til trening/øvelse og overværer hele treningen/øvelsen (noe de fleste trenere/musikklærere og dirigenter ikke kan fordra siden det er distraherende med ivrige foreldre på sidelinjen) så betyr det at man ikke stiller opp i idrettslaget, på dugnad, i FAU eller på kamper eller konserter.

Vi har en syngende fotballspiller i huset. Ingen av oss trener laget, men vi har begge hjulpet til en del gjennom vinteren på dugnad. loddsalg og bakst. Mannen min var med på distriktscup'en i fjor sommer, vi stiller opp en eller begge på cuper gjennom sesongen, kjøring til bortekamper faller gjerne på oss, siden vi har syvseter. En av oss er alltid i FAU på skolen eller i barnehagen, vi stiller alltid på konserter. Vi betaler kontingent i tide og snakker pent om trenere og dirigenter.

Vi har to barn til. Vi har hus, hage, turnusarbeid og etterutdanning. Vi har begge behov for å holde hhv rygg og bekken i sjakk med å trene noen ganger i uken, ingen av ungene våre har glede av foreldre som ikke er form.

Hva i alle dager er feil med at en tiåring går, busser eller sykler til treninger og øvelser? Skal listen for "omsorgssvikt" ligge så høyt at dersom man ikke er med på alt sammen med ungene sine 24/7, så er man en dårlig forelder? Skal vi gjøre ungene så avhengig av ytre press, andres (vår) anerkjennelse og ros, at de ikke føler seg elsket dersom man ikke står i høljregnet i to timer og ser på en trening når man har annet å gjøre?

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det ER mye sant her. Vi følger så uendelig mye mer opp nå enn hva våre foreldre gjorde. Visst var det ildsjeler den gang da også, men kravene til oss foreldre har økt noe enormt og det meste handler om penger. Penger man IKKE skal samle inn, for alle skal jo være med, neida de skal tjenes på dugnadsarbeid i den lille fritida man har i en travel hverdag.

Det er utrolig hvor mange fotballcuper man egentlig kan være med på, også i vinterhalvåret, og hvis det ikke skal koste noe, så blir det dugnad for å få inn penger. Det er ikke ender og grenser for hvor mange konkurranser/seminarer/ekstraøvinger et korps kan ha og dirigenten skal ha sin lønn, så da blir det dugnad for å få inn penger, for det skal jo ikke koste noe så noen evt. ikke kan være med.

Skoleturer samletman inn penger til før, men det er ikke lov lenger, så da blir det salg av kaker og dopapir, flaskeinnsamlinger og varetellnger, for det skal jo være fine og flotte turer må vite. Ikke sånne kjedelige greier som man hadde lov til å samle inn til før.

Jeg er så lei av pengeinnsamlingsdugnader at jeg nesten spyr! Jeg stiller gjerne opp på baneklargjøring før fotballcupen eller 17. maipynting av uteområdene i barnehagen eller"vårrengjøring" av Tarzanløypa på skolen, men spar meg forvaretelling der jeg må jobbe i fire timer på en lørdag for å tjene opp det jeg bruker en time på å tjene mandag til fredag!

Tja. Det var da dugnadsarbeid i "gamle dager" også. Når jeg var liten var det kakelotterier til både det ene og det andre, for ikke å snakke om det Aller Verste Dugnadsarbeidet, levere telefonkataloger. Det er jeg glad det er slutt på, jeg selger heller ett tonn dopapir (vi solgte forresten dopapir når jeg var liten også).

Jeg kom meg i stor grad til og fra trening selv når jeg var gammel nok, noe mine unger også skal få lov til. Mini er for liten, men eldste tar f.eks bussen til speideren. Ikke hjem igjen, det er nemlig ikke lov.

Jeg ser forsåvidt poenget hans. Det er så mye man skal hele tiden. Men sånn var det jo før også. Foreldrene mine var med på fotballlcup i Danmark, de satt i FAU, de var på kamper både her og der, og leverte de hersens telefonkatalogene. Jeg tror egentlig det som har økt mest er fritid. Det er mye mer reising og hytteturer og klatring på fjelltopper osv. Det sier seg jo selv at når dette kommer på toppen av en travel hverdag blir det trangt med tid.

[Røverdatter]

Vi har begrensning på antall aktiviteter og så har vi jobbet hardt for at ungene skal komme seg til trening selv. Nå om vinteren henter vi etter trening siden det er mørkt og litt sent å gå hjem alene. Vi er tre par foreldre som bytter på å hente to ganger i uken, så det blir minimalt med kjøring. Så fort sykkelsesongen er i gang så slipper vi unna den hentingen også. Det er lite av dugnader foreløpig, men neste år blir det vel et par hallvakter i halvåret eller så. Vår tiåring går hjemmefra selv om morgenen og hjem om ettermiddagen slik at vi kan bruke fleksitiden fullt ut og ha lange ettermiddager. I tillegg har vi vært kjipeforeldre i forhold til henting sånn at hun er vant til å bruke føttene sine til transport rundt omkring. Det eneste som tar tid hittil er håndballturneringen som er en søndag i måneden, da er vi i hallen i 4-5 timer i strekk. Det er i grunnen mest gøy og hyggelig og sosialt.

Å være med på trening er helt uaktuelt. Det hadde ikke Vesla vært spesielt glad for.

Jeg ble faktisk kjørt mye mere rundt på enn datteren min da jeg var liten og ungdom.

På skolen er det litt dugnad og hjelp av og til. Siden vi har så utrolig greie foreldrekontakter som har hatt jobben i mange år, så melder jeg meg alltid frivillig sånn at ikke alt faller på dem. Det er typisk å hjelpe til med å avvikle skoleball, diskotek, kveldsvake med mat, grøtfest, aksjonsdag og sånne ting. Det blir to-fire ganger i året. Det føles ikke stressende i det hele tatt, det heller, når vi ellers har rolige hverdager.

Det hjelper også å ha bare to barn med syv år imellom så klart. Treåringen har ingen fritidsaktiviteter og tiåringen er selvstendig - minimalt stressende hverdag.

[Fluke]

Hm. Mine foreldre var heller ikke tilstede ofte da jeg var på aktiviteter, men jeg savnet dem og skulle ønsket at de var der. Derfor vil jeg gjerne følge mine barn og være tilstede så mye som mulig. Storebror kommer seg til/fra fritidsaktiviteter selv, og tar også buss alene selv om jeg strengt tatt kunne kjørt ham, men om det er tilfeller der foreldrene kan komme og se på, så gjør jeg gjerne det så lenge han ønsker at jeg skal være der.

[Røverdatter]

Foreldrene mine var alltid med på kamper, fremvisninger og ting som krevde publikum. Det tar jeg som en selvfølge at jeg også skal, men på vanlige treninger og øvelser syns jeg ungene skal få være uten foreldrene når de bikker 6-7 år. Flere av aktivitetene Vesla har gått på har vært med beskjed om at foreldre venter utenfor for ikke å forstyrre øvelsen.

[star]

Mine foreldre var aldri på treninger, men stilte opp med kjøring til konkurranser og kakesalg når vi hadde konkurranse på hjemmebane. Kan ikke huske det var så mye dugnader, og at de som var så stod vi selv (etter en viss alder).
Jeg er alltid med på treninger. Det er mer ork å bringe, dra hjem og så hente. Men nå kan jeg benytte tiden til å handle. Ser ikke for meg at de kommer seg til trening selv med det første. Eldste har valgt fotballlag lengst unna hjemmet nemlig.
Det er mye dugnader både på fotballen og hockeyen. Hver cup har vi en eller annen dugnad siden alle 3 er på hjemmebane. Når jeg har to som spiller i tillegg til min kioskvakt er det kinkig altså.
I ishallen har vi også 2 kioskvakter i sesongen i tillegg til dugnader på hjemmecuper. Og ikke minst bør vi jo helst steppe inn når andre lag trenger hjelp, for da tjener vi penger til vårt lag og egen spiller.
Og så må vi ikke glemme at skolen og barnehagen skal ha sitt. Det er jo til å bli matt av for man skal jo stille opp på alt. Og jeg er ikke den som reiser hit og dit og klatrer fjelltopper eller hva har du altså.

[Java]

Vi står aldri på sidelinjen på treninger, verken på den ene eller andre typen trening. Jentene blir ofte sendt avgårde gående eller syklende til trening. Er avstanden for stor eller det er mørke kvelden bytter vi på kjøring og henting med andre foreldre.

Vi stiller opp når vi kan på konkurranser og kamper, men vi har tre barn og to fulle jobber så det hender vi uteblir. Noen ganger må vi prioritere det ene barnets kamp fremfor det andres. Sånn er livet. Jeg tror allikevel vi har barn som opplever oss som tilstedeværende i deres aktiviteter. Vi har trener og laglederansvar også.

Ja, jeg synes han har et veldig godt poeng i artikkelen sin. Vi må ikke stille opp på ALT HELE TIDEN. Det er ikke nødvendig at alle foreldre kjører sine egne barn på bortekamp. Noen må kjøre, men det kan man bytte på. Fyll opp bilene og gjør lagidretten til noe sosialt på den måten også. Det er lov å spørre om barnet kan sitte på med andre hvis du selv ikke rekker. Jeg må innrømme at jeg stusser når jeg som lagleder får melding om forfall for spiller fordi foreldrene ikke rekker å være med på kamp. For ja, noen gjør faktisk det.

[star]

Det er jo greit å samkjøre, men da må man jo ha plass. Stakkars minstemann her er vedheng og dermed har jeg ikke plass i bilen til fler.
Jeg håper at fotballsesongen nå kan bli enklere iom at de er 3 i klassen som havner på samme lag.

[LilleRosin]

Ha ha,

jeg husker godt den ene fotballkampen faren min kom på. Jeg var nesten sjokkert, husker jeg følte han var helt feilplassert.

Nå var foreldrene mine veldig oppfølgende foreldre - de kjørte når det trengtes og alt det der - men de la ned "engansementsinnsatsen" andre plasser. Pappa var engasjert i ski, og var mye med der på dugnad og som trener og alt mulig. Dermed røyk fotballen ut - man kan jo ikke gjøre alt. Andre foreldre fulgte opp den aktiviteten (og noen gjorde selvsagt ingen ting, den gang som nå).

Jeg mener man skal følge opp aktiviteter i den forstand at man selger doruller, kommer på dugnad og så videre. Og å gå på konserter og kamper og sånt, det er hyggelig. Det gjør man når man kan, tenker jeg.

Men det er en grense. Mine unger har fått beskjed om maks en aktivitet som krever at vi følger dem. Man må jo ha litt tid til å sitte i sofaen og glane i veggen også.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av star, her.

Det er jo greit å samkjøre, men da må man jo ha plass. Stakkars minstemann her er vedheng og dermed har jeg ikke plass i bilen til fler.
Jeg håper at fotballsesongen nå kan bli enklere iom at de er 3 i klassen som havner på samme lag.

Mye enklere å samkjøre da jeg var liten, da var det jo bare å stappe bilen full, på kryss og tvers.

[Dronningen]

Men så har du aktiviteter som er 5-6 km unna, i sentrum slik som kulturskolen her, der ingen av venner deltar. Da er det kjøring og venting på gangen 2 dager i uka.

Men man kan ta noen grep. Jeg og mannen er svært selektiv på jobbreiser, jeg er ikke i FAU lengre, og barna har i hovedsak 1 aktivitet hver. Lillebror får to etter påske, men så stopper den andre i juni. Minstemor går foreløpig ikke på noe. Fellesmøter i bhg. prioriteres ikke så mye lengre. Møter på skolen prøver en av oss å dra på. Utviklingssamtaler derimot, er selvsagt.

Uansett opplever jeg at tida er knapp. Jeg har som regel fått alle i hus til 16.30. Mannen kommer 17.15. Da skal alt skje fram til 20-21. Spise middag, lekser for 2, aktiviteter, litt leking, ordning, dusj, mat, sove. Jeg synes det er knapp tid. Skulle gjerne ligget litt foran.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Å ikke delta på ting som er viktige for barna, skippe å følge opp lekser, og overlate dem mer til seg selv hadde kanskje gitt meg mer tid. Men hvem og hva var jeg da?

Forøvrig opplever jeg andre faktorer som mer slitsomme. Ikke det som har med barna å gjøre i seg selv, men f.eks. pendling som er vanlig her vi bor.

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Men så har du aktiviteter som er 5-6 km unna, i sentrum slik som kulturskolen her, der ingen av venner deltar. Da er det kjøring og venting på gangen 2 dager i uka.

Men hvis du liker å følge ungene og ikke opplever dette som slitsomt, og det uansett ikke går an å endre på situasjonen, så er det jo ikke deg artikkelen handler om. Jeg skjønner ikke helt behovet for å argumentere mot artikkelforfatteren da?

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Hva i alle dager er feil med at en tiåring går, busser eller sykler til treninger og øvelser? Skal listen for "omsorgssvikt" ligge så høyt at dersom man ikke er med på alt sammen med ungene sine 24/7, så er man en dårlig forelder? Skal vi gjøre ungene så avhengig av ytre press, andres (vår) anerkjennelse og ros, at de ikke føler seg elsket dersom man ikke står i høljregnet i to timer og ser på en trening når man har annet å gjøre?

Signerer denne. Hadde ikke eldste kommet seg av gårde til fots eller sykkel hadde det ikke blitt noen trening kl 16.00. Det er kjempeforskjell på laget til 02-jentene. Der ser man alt fra de foreldrene som aldri er med på noe til de som fortsatt sitter ved sidelinjen, duller, knyter sko, blander seg oppi så ikke den slemme treneren forventer for mye av de bittesmå barna etc. Jeg tenker at en mellomting er veldig ok.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men hvis du liker å følge ungene og ikke opplever dette som slitsomt, og det uansett ikke går an å endre på situasjonen, så er det jo ikke deg artikkelen handler om. Jeg skjønner ikke helt behovet for å argumentere mot artikkelforfatteren da?

Er det noe valg, tenker jeg, utover å begrense det man kan. Så klart er jeg sliten. Vi er ofte sjokkerende slitne, for ja vi satte oss selv i en situasjon der vi har tre barn, og begge jobber. Det er selvskapt. Mens det virker ofte som om man mener at 'alt det andre' også er selvskapt, og noe man kunne valgt bort.

Men hva gjør meg så sliten da? Er det egentlig oppfølgingen i seg selv, eller er det jobben, eller bare følelsen av å ha lite tid? Det har jeg tenkt litt på, og hva som egentlig er den ideelle balansen.