"Give something up for lent" - gjør dere det?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg tror ikke noen kirkesamfunn, kanskje med unntak av ekstremt pietistiske smågrupperinger, har det som offisielt standpunkt på noe vis. Men med risiko for å bli sablet ned: sist jeg var borti den typen tankegang var det frikirken som sto for den. Og jeg synes jeg har møtt den i en generasjon eller to over oss ganske ofte, og jeg kan da i grunnen ikke relatere det til plassering på noen konservativ-skala heller tror jeg.

For å være helt ærlig tror jeg ikke det er "en del". Det er nok noen, og de får gjerne mye oppmerksomhet, men jeg tror faktisk ikke det er veldig gjengs for kristne miljøer. Jeg befinner meg jo i "bedehusland" og har vært litt "rundtomkring", fra Imi-kirken (Indremisjonen), til Den norske kirke, Frikirken og en baptistmenighet, men det eneste stedet jeg har fått litt "vibber" av det slaget du nevner, er i Den Kristelige Menighet ("Smiths Venner", eller Brunstad Christian Church, som det vel egentlig heter nå), men det begynner også å bli en 20 år siden. Veldig mye har endret seg der også. Det var nok mye mer av det generelt for en generasjon og to siden, ja.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror det er mer et personlighetstrekk enn en religiøs retning, at man ønsker å "ofre for å ofre".

Det tror jeg også.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

For å være helt ærlig tror jeg ikke det er "en del". Det er nok noen, og de får gjerne mye oppmerksomhet, men jeg tror faktisk ikke det er veldig gjengs for kristne miljøer. Jeg befinner meg jo i "bedehusland" og har vært litt "rundtomkring", fra Imi-kirken (Indremisjonen), til Den norske kirke, Frikirken og en baptistmenighet, men det eneste stedet jeg har fått litt "vibber" av det slaget du nevner, er i Den Kristelige Menighet ("Smiths Venner", eller Brunstad Christian Church, som det vel egentlig heter nå), men det begynner også å bli en 20 år siden. Veldig mye har endret seg der også. Det var nok mye mer av det generelt for en generasjon og to siden, ja.

Jeg tror dette er noe som henger igjen i litt høyere aldersgrupper egentlig. Hovedsaklig.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jo, men nå er det jo ikke alle som ville sett på det som et "offer" å bruke tid på bibelstudier og bønn, og det er vel der forskjellen ligger. Jeg tror ikke det har noe for seg "å ofre for å ofre", særlig ikke om man er pålagt å gjøre det.

Nei det er ikke noe offer å bruke tid på bibelstudier og bønn for dem som velger å gjøre det tror jeg. Det handler mer om at man rydder tid for å komme i et "modus" slik at man finner roen og klarer å fokusere på akkurat dette, noe som ikke er lett når mye distraherer.

Det blir litt på samme måte som andre ting man egentlig kan tenke seg å gjøre, men ikke klarer å rydde tid til. Mange kan jo tenke seg å lese flere bøker, men merker at TV, internett og andre distraksjonselementer tar fokus bort og fører til at man ikke finner roen som skal til for å sette seg ned med boka man har tenkt. Noen ganger hjelper det da å bestemme seg for å kutte noe for å prioritere noe annet. Ikke alltid det koster så mye å gjøre det heller, men det krever bevisstgjøring.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror det er mer et personlighetstrekk enn en religiøs retning, at man ønsker å "ofre for å ofre".

Jeg tror også det handler om personlighetstrekk i sterk grad.
Jeg synes det er interessant å se hvordan offer og personlighet henger sammen.
Det finnes noen mennesker som knapt føler de gjør noe godt eller en god jobb hvis ikke de lider litt eller ofrer litt for det de gjør.
Man skal på en måte ha det litt vondt.
Nå hopper jeg kanskje midt i vepsebolet, men enkelte diskusjoner som går på hvilke yrkesgrupper som har det verst synes jeg bærer preg av dette. I enkelte miljøer tror jeg rett og slett det kan være vanskelig å føle at man virkelig har det bra på jobb og ikke lider.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg tror også det handler om personlighetstrekk i sterk grad.
Jeg synes det er interessant å se hvordan offer og personlighet henger sammen.
Det finnes noen mennesker som knapt føler de gjør noe godt eller en god jobb hvis ikke de lider litt eller ofrer litt for det de gjør.
Man skal på en måte ha det litt vondt.
Nå hopper jeg kanskje midt i vepsebolet, men enkelte diskusjoner som går på hvilke yrkesgrupper som har det verst synes jeg bærer preg av dette. I enkelte miljøer tror jeg rett og slett det kan være vanskelig å føle at man virkelig har det bra på jobb og ikke lider.

Det er jo litt morsomt av og til når man ser på grupper mennesker som egentlig gjør noe de liker kjempegodt, men som må få det til å være litt offer i det likevel for at det skal være bra.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Nei det er ikke noe offer å bruke tid på bibelstudier og bønn for dem som velger å gjøre det tror jeg. Det handler mer om at man rydder tid for å komme i et "modus" slik at man finner roen og klarer å fokusere på akkurat dette, noe som ikke er lett når mye distraherer.

Det blir litt på samme måte som andre ting man egentlig kan tenke seg å gjøre, men ikke klarer å rydde tid til. Mange kan jo tenke seg å lese flere bøker, men merker at TV, internett og andre distraksjonselementer tar fokus bort og fører til at man ikke finner roen som skal til for å sette seg ned med boka man har tenkt. Noen ganger hjelper det da å bestemme seg for å kutte noe for å prioritere noe annet. Ikke alltid det koster så mye å gjøre det heller, men det krever bevisstgjøring.

Det kan vel stikke litt dypere enn å rydde tid også tenker jeg. Det kan være et poeng at man rydder bort det som tar fokus og som "trekker" i større grad enn å fjerne gjøremål som ikke distraherer og er litt vanskelige å fri seg fra, men som også i og for seg ville frigjort tid. Det kan for noen være godt med litt tydelige omveltninger.

Guriland så vanskelig det ble å formulere dette vettugt, jeg håper noen forstår hva jeg mener.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er jo litt morsomt av og til når man ser på grupper mennesker som egentlig gjør noe de liker kjempegodt, men som må få det til å være litt offer i det likevel for at det skal være bra.

Jeg pgså har sett dette, gjerne hos mennesker som aldri har "fått lov" til å prioritere seg selv, og så dikter de opp en ekstern grunn til å gjøre det. Det er som å høre ungene når de egentlig ikke vil være med på det vennene foreslår: "Neeeei, mamma er så teit! Så jeg får ikke lov!".

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Men hvilke? Jeg spør av nysgjerrighet, for dette kjenner jeg ikke igjen de kristne miljøene jeg kjenner til. Tvert i mot, faktisk. Hvis det er "svien" som gjør det for deg, så kan du bare la være.

Jeg har hørt om tendenser i bedehusmiljøene for 20 år siden, men mye har skjedd der også siden den gang, så vidt jeg har skjønt.

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

For å være helt ærlig tror jeg ikke det er "en del". Det er nok noen, og de får gjerne mye oppmerksomhet, men jeg tror faktisk ikke det er veldig gjengs for kristne miljøer. Jeg befinner meg jo i "bedehusland" og har vært litt "rundtomkring", fra Imi-kirken (Indremisjonen), til Den norske kirke, Frikirken og en baptistmenighet, men det eneste stedet jeg har fått litt "vibber" av det slaget du nevner, er i Den Kristelige Menighet ("Smiths Venner", eller Brunstad Christian Church, som det vel egentlig heter nå), men det begynner også å bli en 20 år siden. Veldig mye har endret seg der også. Det var nok mye mer av det generelt for en generasjon og to siden, ja.

Eg har inntrykk av at eg har vanka i ein del av dei same miljøa som deg "rundtomkring" i same regionen. Eg har i alle fall vore innom IMI-kirken og vekse opp i Indremisjons-/Normisjonsmiljøet på Nord-Jæren. Nå nærmer det seg 15 år sidan eg slutta å vanke i desse miljøa (og 8 år sidan eg blei meir eller mindre ekskludert høglytt og ikkje lenger sett på som bekjent av folk i desse miljøa, fordi eg blei sambuar), men eg er født på 80-talet og på ingen måte "Den eldre generasjonen". Men eg kjenner veldig godt igjen det at noko er eit offer i seg sjølv gjer handlingen til ein høgverdig handling. Eg trur det var einskildpersonar som forkynte dette, og om det er eksplisitt teologi eller om det er normer i einskilde miljø, kan eg ikkje svare på. Lista over kva som var synd var lang og det å halde seg unna verdslege goder blei sett på som høgstatus. Vi blei oppfordra til å ofre ting for offeret sin del, fordi det skulle gjere oss meir himmelvende. Nå har eg ingen direkte kontakt med dette miljøet lenger, men dette var ein veldig vanleg tankegang i det lavkyrkjelege ungdomsmiljøet på slutten av 90- og begynnelsen av 00-talet.

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg tror også det handler om personlighetstrekk i sterk grad.
Jeg synes det er interessant å se hvordan offer og personlighet henger sammen.
Det finnes noen mennesker som knapt føler de gjør noe godt eller en god jobb hvis ikke de lider litt eller ofrer litt for det de gjør.
Man skal på en måte ha det litt vondt.
Nå hopper jeg kanskje midt i vepsebolet, men enkelte diskusjoner som går på hvilke yrkesgrupper som har det verst synes jeg bærer preg av dette. I enkelte miljøer tror jeg rett og slett det kan være vanskelig å føle at man virkelig har det bra på jobb og ikke lider.

Det kan hende det er ein del personar som er ekstra sårbare for slike forventningar og normer. Men eg trur det kan handle om miljø òg. Mi erfaring er i alle fall at viss det er mange nok som er sterke nok, som seier det same til tenåringar, har tenåringar lett for å høyre på dei og gjere verkelegheitsforståinga deira til ein del av si verkelegheitsforståing.

(Samanlikninga med yrkesgrupper skjønner eg ikkje).

[Candy Darling]

Jeg har akkurat de samme erfaringene som nokon, selv om jeg riktignok er født tidlig på syttitallet og bodde litt lenger nord. Min erfaring er primært fra Vestlandske Indremisjon og Misjonssambandet. Ikke akkurat miljø som var kjent for å fokusere på fant og moro.

Jeg har ikke tall på hvor mange prekener jeg har hørt som handler om hva man IKKE skal gjøre.

[Niobe]

Min erfaring med disse miljøene er fra 1999/2000 og til nå, så hvordan det var før det vet jeg lite om. Annet enn at jeg har fått inntrykk av at mye har endret seg, også de årene jeg har vært kristen. Men som skeptisk, muligens direkte negativ, til disse miljøene i utgangspunktet, så har jeg fått ta ene oppgjøret etter det andre med egne fordommer. Jeg synes vel i sin tid det ble vel mye fart og moro i Imi-kirken, og balanserte med noen år i forhenværende statskirke.

[Hondacrv]

Eg må le av den siste, niobe. Jaja. Eg trur både nokon og niobe har rett. Eg er vokse opp i indremisjonen på Vestlandet og eg trur bok at slik forkynning fanst. Men ikkje i større grad enn at no, 25 år etter, heng det lite att av det her hjå meg.
Shoppestoppen min er overhodet ikkje religiøst grunngjeving, men såret og slett fordi eg shopper for mykje til vanleg. Å snu mønstre går på korleis eg vil prioritere rett. Men det er kanskje rart at eg, med min bakgrunn har starta dei to trådene?
fastetida gjer eg ingenting ut av. Diverre.

[Candy Darling]

Å, jeg leste en slem, men morsom kommentar på twitter under et program med noen søte, flinke jenter: "Hvis dette er gladkristne, tror jeg egentlig jeg foretrekker surkristne".

Det er vel litt der vi er etterhvert, kanskje? Doomed if you do osv.

[nokon]

Det kan godt hende at ting har forandra seg, altså. Mine erfaringar begynner jo som sagt å bli gamle. Eg opplevde òg eit markant skilje mellom Jæren og Oslo, på akkurat dette området, så eg trur absolutt at dette er miljøavhengig. Men eg har blitt oppfostra på sex-før-ekteskapet-preiken av typen "Du er som ei kake og for kvart kakestykke du deler ut, blir det mindre igjen" og "Nå er det kollekt og viss du tenker at du skal gi ein tidel av det du har tent, tar du feil, du skal gi ein tjuendel av det du har tent. Kom igjen, dobbelt opp!". For ikkje å snakke om at den legendariske "Djevelen bur i trommene, veit du!", før straumen til bandet blei kutta (og trommene var det einaste som framleis virka). (Nærbø, 1999). Når det kjem til retorikken rundt askese når det gjaldt alkohol, tobakk og liknande var det same greia.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det kan godt hende at ting har forandra seg, altså. Mine erfaringar begynner jo som sagt å bli gamle. Eg opplevde òg eit markant skilje mellom Jæren og Oslo, på akkurat dette området, så eg trur absolutt at dette er miljøavhengig. Men eg har blitt oppfostra på sex-før-ekteskapet-preiken av typen "Du er som ei kake og for kvart kakestykke du deler ut, blir det mindre igjen" og "Nå er det kollekt og viss du tenker at du skal gi ein tidel av det du har tent, tar du feil, du skal gi ein tjuendel av det du har tent. Kom igjen, dobbelt opp!". For ikkje å snakke om at den legendariske "Djevelen bur i trommene, veit du!", før straumen til bandet blei kutta (og trommene var det einaste som framleis virka). (Nærbø, 1999). Når det kjem til retorikken rundt askese når det gjaldt alkohol, tobakk og liknande var det same greia.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Det er ikke matematikere som holder kollekttalene, tror jeg...

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det er ikke matematikere som holder kollekttalene, tror jeg...

Det kan hende det er feilsitering òg, for eg er ikkje matematikar og dette er lenge sidan. Men det var i alle fall eit enormt fokus på offermentalitet, særleg når det kom til pengeinnsamlinga.

[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det kan godt hende at ting har forandra seg, altså. Mine erfaringar begynner jo som sagt å bli gamle. Eg opplevde òg eit markant skilje mellom Jæren og Oslo, på akkurat dette området, så eg trur absolutt at dette er miljøavhengig. Men eg har blitt oppfostra på sex-før-ekteskapet-preiken av typen "Du er som ei kake og for kvart kakestykke du deler ut, blir det mindre igjen" og "Nå er det kollekt og viss du tenker at du skal gi ein tidel av det du har tent, tar du feil, du skal gi ein tjuendel av det du har tent. Kom igjen, dobbelt opp!". For ikkje å snakke om at den legendariske "Djevelen bur i trommene, veit du!", før straumen til bandet blei kutta (og trommene var det einaste som framleis virka). (Nærbø, 1999). Når det kjem til retorikken rundt askese når det gjaldt alkohol, tobakk og liknande var det same greia.

No brølskratter eg. Vart straumen verkeleg kutta? Trommene vart kasta ut frå bedehuset heime og. Det var litt av nokre tak, altså.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Hondacrv, her.

No brølskratter eg. Vart straumen verkeleg kutta? Trommene vart kasta ut frå bedehuset heime og. Det var litt av nokre tak, altså.

Jupp. Det kom ein fyr og tok sikringa, og det einaste vi høyrde var trommer.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det kan hende det er feilsitering òg, for eg er ikkje matematikar og dette er lenge sidan. Men det var i alle fall eit enormt fokus på offermentalitet, særleg når det kom til pengeinnsamlinga.

Jeg synes jo det vitner om en viss offermentalitet fra menighetens side, når de ber folk halvere beløpet de skal gi.