Sv: Hvilket kjønn ønsket du helst?
Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg veldig igjen i en del av beskrivelsene/tankene som fremkommer i denne tråden.
Jeg har aldri hatt preferanser i forhold til kjønn for egen del (som jeg skrev tidligere var det kun den siste gangen vi hadde et lite håp om jente slik at Storesøster kunne få en søster, men for oss var det jo underordnet hvilket kjønn det var). Jeg har aldri fått reaksjoner på dette, og jeg har heller aldri reagert over at andre ikke har hatt preferanser.
Når det gjelder samværet med barna preges det av både personlighet og kjønn, men det er bare to av mange faktorer som spiller inn. Det ene barnet er veldig likt meg så vi kan godt bruke tid sammen bare fordi vi trives godt i hverandres selskap uten å gjøre noe spesielt. Det andre barnet liker mye kos, og det gjør jeg også, så vi kan kose oss med at jeg stryker på ryggen/koser i håret. Og så hender det at jeg og eldstejenta bruker tid sammen bare fordi vi liker å dolle oss på håret/kikke på klær, og det har ingen av de andre (foreløpig) interesse av. Men jeg bruker jo mye tid sammen med eldstejenta på andre ting en jenteting. Og de andre barna på andre ting enn det jeg interesserer meg for eller den personligheten jeg har.
Siden vi hadde en lang prøverhistorie før vi fikk barna kan det absolutt ha vært medvirkende til at vi ikke tenkte så mye over viktigheten av hvilket kjønn barna hadde. Og så startet vi med én av hver så det har liksom aldri vært en viktig faktor, men jeg må jo si at jeg er utrolig glad for å ha fått oppleve begge deler. På samme tid kan jeg ikke sette fingeren på hva som er så ulikt, men ulikheter på barna basert på kjønn er det absolutt. (I personlighet er Lillebror og Storesøster veldig like, men jeg ser også likheter mellom Storebror og Lillebror basert på kjønnslige(?) egenskaper.) Selv om vi som regel har mange venner, av begge kjønn, på besøk her merker vi forskjell om det kun er jenter eller kun er gutter her, enda så små de er (5 år).
Når det er sagt tror jeg det er få foreldre der ute som går "over streken" når det gjelder å ønske seg det ene fremfor det andre, men at det fort kan bli oppfattet feil alt etter hvordan man formulerer seg. Jeg kan absolutt tro at noen er mest komfortable med tanken på å være mamma til det ene kjønnet fremfor det andre, men jeg tror også at det stopper ved tanken og at det for de fleste blir likegyldig så snart barnet er ute og i armene og man blir kjent med personen (selv om det måtte ta litt tid). I stedet for at det skal si noe om evt svakheter ved kjønnet sier det vel mer om personen som tenker dette - og ikke nødvendigvis i negativ forstand, men at de har bevisste/ubevisste issues som trenger litt bearbeidelse. |
Linjær visning
