Lærergjerningen, vol. 3789

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg er svært positiv til evaluering og har i mi eiga tid som lærar alltid latt elevane mine evaluere undervisninga mi. Men eg er sterkt negativ til den praktiske top-down-gjennomføringa mange stader. Når det vert viktigare å kunne samanlikne tal mellom skular og studieprogram enn å måle den faktiske kvaliteten på det pedagogske arbeidet mot elevane er ein etter mi meining på villspor.

Skulekultur, fag- og timeplanlegging, metodikk, lærarroller, vurderingsformer, elevgrupper, tverrfaglegheit o.l. varierer sterkt mellom skular og ulike studieprogram, og det vert håplaust i stille dei samme generaliserte spørsmåla til alle. Spørsmål som ikkje er forankra i den faktiske undervisninga og pedagogiske tenkinga til skulen og lærarane vil i beste fall vere forvirrande og frustrerande for både elevar og lærarar og i verste fall direkte øydeleggande for undervisninga til innovative og nytenkande lærarar.

Det er desverre ikkje alle som skjønnar at også tal og undersøkingar må analyserast og tolkast før dei gir meining.

Ikke sant? Jeg kjenner ikke skolen fra innsiden, men kommunale helsetjenester og pleie- og omsorg vet jeg veldig mye om, og jeg er forskrekket og forundret over at så mange hiver seg helt ukritisk på "kvalitets"-målingsbølgen. Kommunen jeg bor i, snakker høyt og med stolthet om at de gjennomfører brukerundersøkelser - men det er utroilig lite fokus på hva brukerundersøkelsene faktisk spør om og om de i det hele tatt brukes til kvalitetsforbedring.
Jeg er jo selvsagt ikke imot kvalitet (det skulle tatt seg ut! ), men jeg imot ukritisk og lite gjennomtenkte bruker- og kvalitetsundersøkelser. Jeg tenker at undersøkelsene både må måle noe som gir mening - og at man faktisk må ta resultatene til etterretning når man ber folk om å evaluere noe. Hvis alle beboere på et sykehjem sier at de er misfornøyd med maten etter at kjøkkenet på institusjonen ble lagt ned, oppleves det som lite meningsfylt å gi tilbakemeldinger om dette når svaret fra rådmannen er at ordningen er kommet for å bli. For eksempel.