Når folk tror de vet alt om deg og din sykmelding

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Helt klart, men jeg lurer fremdeles på hvorfor folk lurer på om de er "verdt" sykmeldingen eller ikke. Hvis man er 100 % borte fra jobb, regner jeg med at det er åpenbart for alle parter at man er 100 % ute av stand til å klare jobben. Da skal ikke en avisartikkel få en til å tenke at "Hm, er jeg en snylter? Er det meg de snakker om?"
Kommer disse tankene fordi man befinner seg i en gråsone der man er usikker på hvor mye man klarer å jobbe, hva som egentlig er grunnen til at man ikke klarer, om man er borte fra jobb med pga issues som mange andre takler samtidig som de går på jobb? Jeg tror kanskje det er der skamfølelsen kommer inn, og at, om ikke skam (det er en uheldig følelse) men en eller annen følelse som gjør at man ikke kan slå seg helt til ro med situasjonen er på sin plass.
Men, absolutt enig med deg i det at de som kanskje burde skamme seg mest, gjør det minst og hopper glatt bukk over hele debatten.

Eg trur det er mykje som kan utløyse slike kjensler. Nokre gonger er det begrunna i verkelegheita, andre gonger er det ikkje det. Ein kan vere ganske trygg på si eiga arbeidsevne, men stille spørsmål ved om eigne erfaringar, eigen smerteterskel, eigne kroppslige opplevingar er reelle. Og det trur eg særleg mange med litt diffuse diagnoser eller folk som er under langvarig utredning og ikkje får svar, kjenner på. Eller ein kan kjenne skuld- og skamkjensle på grunn av årsaken til sjukdommen.

Men eg kjenner eg har lyst å trekke meg tilbake frå debatten om skam, fordi det blir vanskeleg for meg å ikkje bli meir personleg enn eg ønsker i åpent forum. Kan hende eg kjem tilbake til det i eit meir lukka rom, seinare.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vel, drit i alle andre, tenker jeg da. Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort, men folk flest burde bli flinkere til det.

Det er både lettare sagt enn gjort, og mange burde bli flinkare til det.

[rine]

Jeg lurte litt på om jeg skulle skrive noe om hvorfor jeg ikke helt forsto at du skammet deg, nokon, (i tilfelle du trodde mitt forrige innlegg var myntet på deg-det var det ikke) men jeg turte ikke siden jeg er usikker på hva du har skrevet hvor og hva som var greit å skrive og ikke.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg lurte litt på om jeg skulle skrive noe om hvorfor jeg ikke helt forsto at du skammet deg, nokon, (i tilfelle du trodde mitt forrige innlegg var myntet på deg-det var det ikke) men jeg turte ikke siden jeg er usikker på hva du har skrevet hvor og hva som var greit å skrive og ikke.

Eg kan svare deg på det litt seinare, men eg ønsker ikkje å ta det her i denne tråden.

Men eg ser at det er eit irrasjonelt aspekt her.

[Cumulus]

Angående skam, er jo ikke dette en følelse som oppstår i den enkelte ut fra ingenting. Følelsen er et samspill mellom ulike faktorer, deriblant hvordan samfunnet ser på sykdom. Mennesker lever jo ikke i et vakum der eget følelsesliv lever separat fra omverdenens tilbakemeldinger. Dermed blir det også helt meningsløst å si at skamfølelse ifm sykdom kun er eget ansvar. Vi har vel et felles ansvar i samfunnet for å bygge det samfunnet vi ønsker oss? Og da kan man spørre seg om man ønsker et samfunn bygget på mistenksomhet eller et samfunn bygget på tillit.

Et viktig poeng ift det avisisinlegget H:I viser til, synes jeg er å se på den mistenksomheten arbeidsgiver utviste i den saken. De bildene kvinnen hadde lagt ut på Face var faktisk fra FØR sykdomsperioden hennes, ergo tok faktisk arbeidsgiveren hennes feil ift hennes sykdom. Det er hva mistenksomhet kan føre til. Jeg sier ikke at denne damen ikke har eget opplysningsansvar. Men hva med arbeidsgiverens undersøkelsesplikt? Det blir vel søkt å sende avgårde bilder til Nav uten å være sikker i sin sak. Hadde arbeidgsgiver fortsatt å vise tillit i stedet kunne saken vært løst uten Nav.

[Billa]

Jeg har stusset litt over film av CanCan-dansende sykmeldt ansatt. På FB. Det var ryggen, og helt umulig å jobbe. Ingen tilrettelegging funket i henhold til lege og ansatt. Hverken stå, gå, sitte eller bevege seg innenfor arbeidsplassens vegger overhodet. Nærmest invalidisert. Vi kom aldri til Diamøte 2, og jeg ble gjort oppmerksom på aktiviteten av (oppgitte kollegaer). I Diamøte med NAV ville jeg typisk luftet forslag om vi kunne tilrettelegge f.eks med ringdans i resepturen eller litt Halling i selvvalget, siden DET så ut til å gjøre ryggen godt

[Perhonen]

Jeg og har gamle bilder hvor jeg er på fjelltur. Ute og ror. På fisketur. Hopper på trampoline osv. Og det kan faktisk være artig å dele slike bilder og. Men spørs om jeg må legge ut før/nå bilder slik at jeg får synliggjort at det er en forskjell på før og nå.

Jeg klarer meg godt på jobb, i lange perioder. Med hjelp av ibux, paracet, metformin, atacand, centyl, imigran, sarotex osv osv. Og så hender det at jeg blir sykemeldt. Og MIN arbeidsgiver og mange andre med samme arbeidsgiver, vi opplever at vi skal skamme oss, og angre oss og gud vet hva, fordi vi ødelegger firmaets økonomi, det blir ingen penger igjen til vikarer på grunn av våre sykemeldinger, og generelle sykefravær, og vi bør skamme oss som ikke tar bedre vare på helsen vår og sørger for at vi ikke blir syke. I klare forståelige ord. Dårlig økonomi, de sykes skyld.

Er det da rart man skammer seg? Jeg gruer meg som en hund hver gang jeg må ringe og fortelle at jeg er syk. Det er rett og slett vanskelig. Og jeg får så dårlig samvittighet.

[m^2]

Jeg pleier å si at "gudskjelov" er det hjertet det er noe galt med, med ståk og ståhei og oppstuss med blålys og sirener og operasjon liksom.
Noe "skikkelig" for folk å forholde seg til, sykdom det "står respekt av" og som folk "skjønner er på ordentlig". Hjertet er noe reelt, og det er noe reelt galt med det. Ferdig snakka lsm.

Jeg er "glad" det ikke er noe skjult, psykisk, mer psykosomatisk eller slitasjerelatert på en måte. Noe man kan synse om eller Tenke Sitt om TM, og som det legges prestasjon og ytre press i å mestre mer kortsiktig på bekostning av langsiktig helse. Jeg merker folk forholder seg helt annerledes til det, bla med venninner jeg har som faller i denne kategorien og måten vi oppfatter å bli møtt forskjellig på. Det er helt påfallende faktisk.

Jeg skjønner godt at folk ender med å føle skam. Hører man ord som i praksis betyr liksomsyk eller svak eller "burde/kunne/skulle bare ha" nok ganger skal det en god del til for at ikke litt av det siver inn hvertfall. Forventningen om å kunne sette hele privatlivet på hold for å prestere 100% på jobb, f.eks, når totalpakka ikke er fysisk (eller psykisk) gjennomførbar. Den forventningen hører man ofte om.

Jeg føler ikke skam, men så blir jo jeg heller ikke møtt med de ordene i forhold til/på grunn av min sykdom.

Jeg har tilogmed tenkt på om det kan være litt forskjell på "mannesyk" (hjertet) og "damesyk" (slitasje, psykosomatisk, osv) i samfunnet, for å sette det VOLDSOMT på spissen.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Jeg har tilogmed tenkt på om det kan være litt forskjell på "mannesyk" (hjertet) og "damesyk" (slitasje, psykosomatisk, osv) i samfunnet, for å sette det VOLDSOMT på spissen.

Klart det kan, tenker jeg.

[Katta]

m^2, det ER jo forskjell på det, det er gjort haugevis med forskning på denslags.

[m^2]

Jeg tenkte ikke på sykdommene som sådan altså, men hvordan det blir mottatt.
Jeg tenker altså at jeg med min "mannesykdom" blir møtt på en helt annen måte enn de med "kvinnesykdom".

Eller det er sikkert forsket masse på det og
Isåfall kan jeg jo bare legge til en +1 på erfaringsgrunnlaget

[Katta]

Ja, det er forsket mye på det. Det er høystatus- og lavstatussykdommer. Gjenspeiler seg også i hva leger velger og hvem som tjener best og hvor det er lettest å få forskningsmidler. Selv om det har snudd noe. Det er ikke mange år siden man måtte ha en skikkelig mannesykdom for å i det hele tatt ha rett på sykepenger. For å sette det litt på spissen, men ikke så mye.

[m^2]

Men det merker man også utenfor legestanden da, for å si det sånn. Hvordan "folk flest" møter en, arbeidsgivere og sånt også.

Egentlig så visste jeg jo at det fantes høystatus og lavstatussykdommer, men jeg tror ikke helt jeg forsto rekkevidden av hva det innebar før jeg står midt oppi det selv.

[Marla Singer]

Jeg skjønner godt at mange som er mye sykmeldt på grunn av ulike psykiske eller diffuse fysiske plager føler skam, og at noen synes det er ubehagelig når man snakker om de som er sykmeldt men ikke skulle vært det. Dette er jo plager som mange kan tro at de kan kjenne seg igjen i. Jeg husker bare da jeg hadde skikkelig problemer med ryggen, og at noen ikke forstod at det finnes grader av plager, at mine plager var slik at jeg ikke klarte å fungere, mens deres var slik alle (inkludert meg) har fra tid til annen. På samme måte tenker vel noen at de også er litt deppa iblant, de også kan være slitne og sånn. Det er jo veldig uklokt å tenke slik uten å klare å sette seg inn i at andre kan ha det annerledes, så det beste hadde jo vært om man hadde klart å drite i de folka, slik rine skriver. Men vi er jo skrudd sammen slik at sosiale tilbakemeldinger betyr noe for egen selvfølelse. Det å være i arbeid er jo også en höydare sosialt sett, det har en sosial verdi. Klart det å være uten arbeid i seg selv også kan påvirke selvfølelsen.

Og sånn sett bør man jo tenke seg om et par ganger før man fyrer av ting som urettferdig går utover de som er syke. Men da sikter jeg til det å snakke nyansert om temaet, være saklig, ikke generalisere. Jeg synes du bommer i denne diskusjonen, Cumulus, og jeg er enig i mye av det Pelle skriver. For det første så vet jeg ikke om alle kronikere vil sette pris på at du skriver på vegne av "oss kronikere". Men det er nå så. Viktigere er det at jeg synes du legger alt ansvar over på andre for følelsene du selv sitter med, du skriver at det er noen andre som gir deg skamfølelse. Og da har du jo ikke noe ansvar, eller mulighet, for å gjøre noe med den følelsen selv. Det tror jeg ikke er riktig. Jeg tror den skamfølelsen i tilfelle må handle om noe annet enn at du hører at sykepenger er "fellesskapets midler", for det er jo en realitet som ikke betyr noe annet enn det man eventuelt tillegger det selv. Og jeg synes det er litt ugreit å forsøke å stoppe en diskusjon (jeg opplever på en måte at det er det du ønsker) om en helt saklig ting som hvordan man bruker velferdsordningene, ved å si at hvis man fortsetter å snakke om det så påfører man deg skam.

Er det det at du er så lei av mistenkeliggjøring, grunnet egne erfaringer, at du ikke orker å høre om temaet lenger, eller mener du faktisk at man ikke skal diskutere misbruk av sykeordningene? Eller er det noe med måten dette temaet blir diskutert på, som du synes er ugreit, og som burde vært annerledes?

[Skremmern]

Jeg tror det er utsagn av denne typen som får langtidssykemeldte til å føle skam:

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Karensdager vil ikke løse så mye, Guava. Det er langtidssykmeldingene av psyko-somatiske årsaker/lettere psykiske lidelser som er hovedproblemet, tror jeg.

Litt sånn du er er liksom-syk-antagelser fra de rundt/familie/debattanter på samme nettfora.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg har stusset litt over film av CanCan-dansende sykmeldt ansatt. På FB. Det var ryggen, og helt umulig å jobbe. Ingen tilrettelegging funket i henhold til lege og ansatt. Hverken stå, gå, sitte eller bevege seg innenfor arbeidsplassens vegger overhodet. Nærmest invalidisert. Vi kom aldri til Diamøte 2, og jeg ble gjort oppmerksom på aktiviteten av (oppgitte kollegaer). I Diamøte med NAV ville jeg typisk luftet forslag om vi kunne tilrettelegge f.eks med ringdans i resepturen eller litt Halling i selvvalget, siden DET så ut til å gjøre ryggen godt

Men var det ryggen som var problemet, eller "ryggen"?
Sist jeg sjekket var man ikke pliktig å oppgi nøyaktig grunn til sykemelding på arbeidsplassen, det holdt at lege og pasient selv visste hvordan det var stelt.
For mange år siden var jeg også sykemeldt for "ryggen", men sannheten var jo at jeg ble mobbet ut fra arbeidsplassen av kollegaer og frosset ut og møtte veggen til slutt. Etter å ha jobbet rævva av meg med 16-timers dager 6 dager i uka, uten pauser (for da jeg kunne ha tatt pause måtte jeg hjelpe den andre avdelingen, mens når de var ferdig emed kjøret sitt ble jeg stående alene igjen i min avdeling mens de gikk for å ha pauser).
Jeg fikk riktignok en liten prolaps også på toppen, men kunne vært tilbake i jobb om det hadde vært den eneste grunnen. Men hovedårsaken var psykisk, og hadde jeg vært åpen om det i den bransjen hadde det blitt enda verre (om mulig).

Egentlig er jeg oppgitt over sidde diskusjonene. Det bunner i en generell mistro til leger og folk generelt, iblandet en god dose forakt for "latsabber". Som i mange tilfeller altså er riktig, men jeg håper og tror latsabbene blir avslørt og at vi som er syke uten at det nødvendigvis syns utenpå 100% av tiden også kan få lov til å ha et godt liv innimellom uten å måtte unnskylde oss.

(Og så tror jeg ikke fb hadde blitt et bedre sted for meg om jeg skulle ha lagt ut bilder av meg selv liggende i fosterstilling og full av snørr og tårer, verden er ikke klar for det.)

[Guava]

Gyda.. Man er ikke pliktig til å oppgi diagnose, men det som sies i dialogmøter skal være sant og man er pliktig som arbeidstaker til fokusere sterkt på restarbeidsevne. Om denne er helt fraværende fordi ryggen ikke tåler å sortere varer eller å betjene kunder er det ikke veldig rart om man reagerer på at samme arbeidstaker deltar på dansekurs.

Det er slikt som er med å gjøre det vanskelig for alle som har ryggproblemer, migreneproblemer osv.
Jeg blir ganske oppgitt over at all hodepine kalles migrene av enkelte eller at hver lille filleforkjølelse kalles influensa.

Generelt krever det mer nå av syk arbeidstaker enn det gjorde tidligere og ærlighet må til. Er man sykmeldt på grunn av konflikt og psyke er det ganske umulig å ikke la dette komme fram på noe vis i dialogen. Man kan ikke sitte og si at man har kreft eller hjertesvikt når konflikten er årsak. Da må man heller si at man ikke vil snakke om det og beskrive hvordan sykdommen innvirker på arbeidsevnen. Det siste har man plikt til å opplyse om. Det kan være temmelig pyton, men regelverket har blitt slik.

[Cumulus]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

(Og så tror jeg ikke fb hadde blitt et bedre sted for meg om jeg skulle ha lagt ut bilder av meg selv liggende i fosterstilling og full av snørr og tårer, verden er ikke klar for det.)

Jeg har prøvd å legge ut oppdateringer fra sykehuset og såkalte klagemeldinger når jeg har vært skikkelig nede. Det slo IKKE ann. Når jeg derimot la ut et skrytebilde av meg selv, brun og fin med familien min på helsetur, fikk jeg masse likes. Så det kan virke som det eksisterer noen kodekser for hva folk ønsker å se. Dermed legger jeg ikke ut klagemeldinger lenger. Men så vet også min arbeidsgiver alt om situasjonen min, så jeg blir ikke stressa av å legge ut fine bilder fra dager jeg er frisk. Men jeg kunne faktisk godt tenkt meg å delt det mindre hyggelige også, om folk klarte å "ta" det.

[Cumulus]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Er det det at du er så lei av mistenkeliggjøring, grunnet egne erfaringer, at du ikke orker å høre om temaet lenger, eller mener du faktisk at man ikke skal diskutere misbruk av sykeordningene? Eller er det noe med måten dette temaet blir diskutert på, som du synes er ugreit, og som burde vært annerledes?

Jeg snakker ikke på vegne alle alle kronikere. Men jeg snakker ut fra at jeg har deltatt på utrolig mange tiltak for kronikere ifa kurs, helsereiser, innleggelser, treninger etc. Og der er ofte et gjennomgangstema at mange snakker om skam og skyld. Jeg har også deltatt på kurs for å jobbe med den type følelser, og jeg mener IKKE at det ikke er eget ansvar å jobbe med det. Jeg er bare sååå utrolig lei av folk som tror de ikke deltar selv i dette samspillet med fra samfunnet mener og forventer. Og jeg mener da at det blir helt feil å komme med utsgn som "jammen det er jo et faktum det går av penger VI har skap". Ergo "du skaper ingenting, vær meg takknemmelig som betaler for deg". Det er dette jeg vil til livs. Jeg mener på ett plan at man skal diskutere misbruk, jeg bare merker meg hvor mye mer interesserte folk er i DET temaet, kontra å fokusere på tilrettelegging, tillit, oppmuntring osv. Og det er her utsagnene som "jeg hadde en nabo en gang med vondt i ryggen som pussa opp" kommer inn i bildet. De historiene er jeg veldig lei av. Det virker nesten som de utsagnene bunner i misunnelse på sykdom. Jeg har selv fått høre " Jeg kunne ønske jeg var litt oftere syk selv, jeg", som om det er noe å trakte etter. Merkelig....

[nokon]

Eg er framleis under utredning, men nærmer meg ei kronisk diagnose. Og eg kjenner på mange av desse kjenslene du beskriv, Cumulus, men eg klarer ikkje å identifisere meg med "oss kronikere" slik du bruker det gruppebeteiknelse. Eg vil snarare styre unna den typen språkbruk, fordi eg tenker at viss eg skal sjå på meg sjølv om ein kronikar, knytter eg meir av identiteten min til sjukdom enn eg ønsker. Og det er lite gunstig. Eg trur og denne retorikken er med på å skape større stigma, heller enn mindre.

Eg meiner framleis at dette med kjensler knytta til å akseptere eigen situasjon, er eit individ-problem, ikkje eit samfunnsproblem. Vi kan ikkje la vere å snakke om korleis eit system basert på tillit er i ferd med å bryte saman fordi det er så enkelt å misbruke denne tilliten. Vi må kunne snakke om den sjukemelde sitt ansvar, arbeidsgivar sitt ansvar og fastlegane sitt ansvar. Ikkje fordi alle som er langtidssjukemelde eigentleg pusser opp hytta og går på dansekurs, men fordi ein del gjer det. Og ein del "tar seg ein tredagers" nå og då. Mange viser seg ikkje tilliten verdig. Og det må leggast inn betre kontroll- og oppfølgingsrutinar som tar tak i dette problemet.

Sjølv trur eg at fastlegeordninga har mykje å seie. Det kan hende at ei ordning kor ein som sjukemeldt skulle gjennom ein sjekk hos ein annan lege på eit eller anna tidspunkt eller noko slikt.

Eg meiner og at ein som langtidssjuk må tåle litt kontroll og oppfølging. Eg ser jo korleis det er ramaskrik når slemme-NAV nå driv med arbeidsevneutprøving av folk som har vore på AAP i fire år og som har søkt om varig ufør. Eg overhøyrer folk på venterommet til fysioterapeuten som snakker om det at dei faktisk må dokumentere at dei ikkje kan jobbe, før dei får ufør. Ei sa til og med at denne arbeidsevneutprøvinga var så slitsom at ho måtte kutte ned på sosiale aktiviteter og frivillig arbeid i kyrkja. Eg tenker at det bare skulle mangle. Og eg trur faktisk at viss folk flest hadde hatt meir tillit til at det er tilstrekkeleg kontroll av langtidssjukdom, ville mistenkeleggjeringa av dei som faktisk er sjuke blitt mindre.