Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

[Lisa]

Den nye slitenheten
http://morgenbladet.no/samfunn/2014/...n#.VDUOHPkXKuJ

Men når blir plagsom tretthet til sykefravær? Da Liv Johanne Solheim ved Høgskolen i Lillehammer i 2010 intervjuet tidligere langtidssykmeldte, fant hun ut at mens mennene ble syke av jobben, lå årsaken for damene oftest hjemme. Det var barn, stebarn eller partnere som trengte ekstra oppfølging. Flere av kvinnene sa at de heller ville vært sykmeldt fra hjemmearbeidet, enn jobben. En slik dame var «Anita», hjelpepleier og alenemor med to voksne barn som var narkotikamisbrukere. Anita savnet jobben. Der «er jeg på topp», sa hun.

For meg er sitatet ovenfor et god oppsummering og ganske så like virkeligheten slik jeg kjenner den. I hele mitt yrkesliv har jeg aldri opplevd menn som sykemeldes pga "utbrenthet" men ganske så mange damer som blir det. Og grunnen er forholdsvis enkel, i motsetning til hva de tror selv, så ikke så mange kvinner så likestilte på hjemmefronten som de ganske tror. Jeg synes de har tar omtrent like mye ansvar for hjem og barn som det moren min gjorde på 70 og 80-tallet i TILLEGG til at de har full jobb utenfor hjemmet.

Denne debatten har vi hatt utallige ganger på FP og det slår meg hver gang det kommer tråder med "hjelp meg å prioritere" eller julestress, 17-mai planlegging osv. HVOR mye ansvar kvinner fortsatt tar for det meste i hjemmet. Og mer en ofte forsvares det med at man liker å gjøre det, liker å ha oversikten, er bedre på familiens planlegging osv. osv. Og ikke minst klassikeren, - mannen bytter dekk på bilen så hvorfor skal ikke jeg være ansvarlig for a, b, c, d, e of f og forøvrig alt det andre som handler om logistikk og det praktiske i familien.

Sorry, jeg vet jeg generaliserer men for meg er dette en så åpenlys forklaring og jeg tror vi faktisk lever i et samfunn der mange av disse tradisjonelle kjønnsrollene faktisk dyrkes mer en det jobbes for å få de vekk. Så hjelper det jo heller ikke at politikere og alt i samfunnet på det strukturelle plan ikke utvikles videre for å likestille kvinner og menn men veldig mye av det arbeidet er jo gjort. Så da blir det jo straks mer komplisert når vi ser ansvarsroller og fordeling som er så ujevne og som selvfølgelig vil få konsekvenser for deltakelse i yrkeslivet.

Jeg ser ikke hvordan dette vil forandre seg før menn tar på seg/får lov til å delta like mye i ALLE aspekter av at Familien AS går rundt.

Jeg har en innlevering jeg må gjøre før midnatt så kommer ikke til å delta videre så gjentar igjen, jeg dette ikke gjelder alle men jeg synes det gjelder fryktelig fryktelig mange.

Og fastleger bekrefter jo at det nesten utelukkende er kvinner som sitter på legekontoret og er utslitte. Utbrente. Og det er overhode ikke bare kvinner som er i "tunge" yrker som er fysisk krevende.

Jeg synes denne debatten gjøres mye mer komplisert en det vi kanskje liker å tro. Fordi kvinner med definisjonsmakt, og den generasjonen som liksom er likestilt, ikke liker å snakke om hvor stort gapet fortsatt her på likestilling i hjemmet. Ofte fordi kvinner selv ønsker å ha mye av denne "kontrollen", om det så er bevisst eller ubevisst.

[rine]

Jeg merker at jeg blir ganske sur over å bli "hersketeknikket" med "Du vet sikkert ikke noe om forskning, du " når jeg ikke uten videre vil godta forskning som er gjort pr. i dag som Hele Sanneheten. Jeg sier jo ikke at rapporten er feil eller tull, jeg sier at dette er et så komplekst tema at man må forske på alle sidene av saken før man kan føle at man sitter med en konklusjon. Jeg blir frustrert av å lese kommentarer som "Interessant!" når Toffskij legger ut artikkelen. Det er ikke særlig interessant, vi har lest det samme tusen ganger før, og vet at det som står i rapporten stemmer i stor grad. Hvis man virkelig var interessert, ville man også hatt interesse av å finne ut mer om kvinners sykefravær enn å slå seg til ro med tall/rapporter som i beste fall forklarer 35 % av de 70 som skiller oss fra mennene.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg merker at jeg blir ganske sur over å bli "hersketeknikket" med "Du vet sikkert ikke noe om forskning, du " når jeg ikke uten videre vil godta forskning som er gjort pr. i dag som Hele Sanneheten. Jeg sier jo ikke at rapporten er feil eller tull, jeg sier at dette er et så komplekst tema at man må forske på alle sidene av saken før man kan føle at man sitter med en konklusjon. Jeg blir frustrert av å lese kommentarer som "Interessant!" når Toffskij legger ut artikkelen. Det er ikke særlig interessant, vi har lest det samme tusen ganger før, og vet at det som står i rapporten stemmer i stor grad. Hvis man virkelig var interessert, ville man også hatt interesse av å finne ut mer om kvinners sykefravær enn å slå seg til ro med tall/rapporter som i beste fall forklarer 35 % av de 70 som skiller oss fra mennene.

Det skjønner eg godt. Eg synest mange av dei spørsmåla du stiller er gode og relevante. Men eg meiner at det er meir komplekst enn kva du framstiller det som.

[nokon]

Nei og det siste du skriv der er eg veldig einig med deg i. Men eg blei jo nærmast stempla som kjønnssvikar sist eg sa at eg faktisk synest det at det ikkje lenger er sosialt akseptert at ein av foreldra vel frivillig deltid eller vel å vere heimeverande i småbarnsperioden, er ein faktor som speler inn her. Eg synest faktisk det står respekt av å seie at kvardagen går ikkje opp, så vi får kutte ned på forbruket, flytte til eit mindre hus, slutte å gå ut og spise og redusere tida vi bruker på jobb. Men det forutsett jo at det primære problemet faktisk er ein kvardag som ikkje går opp. Og det er det bare i ein del av tilfella. Det er ikkje slik at alle som har pyskiske problemer eller muskel- og skjelettplager eller uspesifikke mageproblemer har prioritert feil. Og det er denne generaliseringa som provoserer meg.

For øvrig stemmer det ikkje at det ikkje blir jobba med haldningar. Eg har sjølv vore tre månadar på ein rehabiliteringsinstitusjon kor dette med korleis ein sjølv tenker om smerte og symptomer har stått veldig sentralt i behandlinga. Og eg har fått eit langt høgare funksjonsnivå, sjølv om smertene er dei same. Her fekk dei som var motiverte for å prøve å jobbe med haldningar til eigen sjukdom veldig tett og god oppfølging, medan dei som ikkje viste motivasjon for å legge inn ein betydeleg eigeninsats blei sende heim igjen ganske raskt.

I sosialpsykologien er det forska ein del på haldningar og (med forbehold om at mitt psykologi grunnfag er over ti år gammalt og at dette kanskje er erstatta med nyare forskning) dei viser at for å endre haldning, må ein først endre adferd. Folk søker samanheng og ein søker å forsvare eiga adferd. Det er derfor uttrykket Fake it till you make it faktisk funker. Så eg trur ikkje det er forskninga det står på her, det er ressursene.

Å endre adferd til noko som er i strid med den verkelegheitsforståinga ein har, er ein omstendeleg prosess som tar tid. Så dersom det er slik at det er ei haldningsendring som er løysninga på alle subjektive plager, er det ikkje tilstrekkeleg å gi folk som har vore ute av arbeidslivet lenge ein halvtime på ein poliklinikk og ferdig med det.

Det kan hende du har heilt rett i at det å tvinge fram adferdsendring gjennom kutt i sjukelønnsordninga kan vere ei løysing for å endre haldningar. Men eg er redd det bare vil føre til større skiljer mellom sjuke og friske.

Og som kronisk sjuk, med ei kvart tå i arbeidslivet, ser eg faktisk veldig lite av desse «Ta nå endeleg vare på deg sjølv»-haldningane, som alle andre finn overalt. Når eg møter folk spør dei korfor eg ikkje har blitt frisk, kva prognosene mine er og dei kjem med forslag til jobbar eg sikkert kan klare, sjølv om eg ikkje er bra. Men sjølv med sterk motivasjon for å jobbe, er det faktisk ganske vanskeleg å få innpass i arbeidslivet, når ein ikkje har 100% funksjonsnivå.

[Heilo]

Nå er jeg såpass lei at et passelig rasende blogginnlegg kjentes veldig forfriskende. Jeg blir provosert av dette "kvinner har dårligere holdninger", ja. Jeg blir det. http://gunnhildlem.no/kvinners-sykemelding/

[rine]

nokon:
Jeg mener tvert imot at det er jeg som i størst grad prøver å få fram kompleksiteten og ikke uten videre slår meg til ro om at det handler om type jobb? Til det andre du skriver: Jeg mente ikke primært at det må jobbes med holdninger hos folk som allerede er sykmeldte, selv om det også er kjempeviktig. Jeg mente at det må forskes på holdninger til det å bli sykmeldt. Er det ulike holdninger hos kvinner og menn når det gjelder bruken av sykmeldinger? Jeg synes det er kjempeinteressant. Ikke fordi jeg har noe ønske om å peke nese til kvinner og kalle dem umoralske og late-kvinner er selvsagt ikke mer umoralske og late enn menn-men fordi jeg tror det ligger noe der som er interessant å finne ut av. Kall det aksept, kall det holdning, kall det innlært atferd, kall det hva som helst, men jeg tror man vil finne en del forskjeller hos kvinner og menn når det gjelder oppfatning av hva en sykemelding er og hva den kan brukes til.

Apropos det, her er en artikkel som jeg har lest to ganger uten å klare å bli helt klok på hva forfatteren egentlig mener. Det er nå en ting- dere kan lese den selv, men jeg føler at den også illustrerer litt av det jeg mener med kvinner og holdninger. Hva er greia med å gjøre oss til ofre hele tiden? "Noen kaller oss Flinke piker, det er en hersketeknikk." Og: "Joda, vi blir ofte litt syke, men er det så rart når vi har så mange dårlige (mannlige) sjefer.
Kvinner kan altså bli syke av sjefer, hevder denne forfatteren. Ville en mannlig skribent tatt det for gitt at dårlig sjef = sykdom? Jeg tror ikke det.

http://www.aftenposten.no/meninger/k...--7734482.html


Heilo: Snakk om å bli frustrert! Jeg har skrevet minst fem innlegg om hva jeg mener med holdninger, og du leser meg fremdeles som om jeg mener at kvinner har dårlige holdninger. (Og jeg akter ikke å lese nok en personlig sykdomshistorie, om forfatteren er aldri så "rasende," som liksom skal "bevise" at folk kan bli ordentlig syke. Alle vet at det finnes ordentlig sykdom, at det aller meste faktisk er ordentlig sykdom Det er ikke det vi diskuterer her. Vi diskuterer hvorfor kvinners sykmeldingstall er 70 % høyere enn menns.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

nokon:
Jeg mener tvert imot at det er jeg som i størst grad prøver å få fram kompleksiteten og ikke uten videre slår meg til ro om at det handler om type jobb? Til det andre du skriver: Jeg mente ikke primært at det må jobbes med holdninger hos folk som allerede er sykmeldte, selv om det også er kjempeviktig. Jeg mente at det må forskes på holdninger til det å bli sykmeldt. Er det ulike holdninger hos kvinner og menn når det gjelder bruken av sykmeldinger? Jeg synes det er kjempeinteressant. Ikke fordi jeg har noe ønske om å peke nese til kvinner og kalle dem umoralske og late-kvinner er selvsagt ikke mer umoralske og late enn menn-men fordi jeg tror det ligger noe der som er interessant å finne ut av. Kall det aksept, kall det holdning, kall det innlært atferd, kall det hva som helst, men jeg tror man vil finne en del forskjeller hos kvinner og menn når det gjelder oppfatning av hva en sykemelding er og hva den kan brukes til.

Eg trur bare ikkje ein kan isolere ein av desse faktorane og seie at her er løysinga. Det handler om type jobb, biologi, svangerskap og fødslar, prestisje i forskningsmiljø, kjønn, vilje til å jobbe, sjukelønnsordning, komplekse samanhenger mellom psyke og fysikk, økonomi... whatnot. Det handler og om adferd og haldningar, men ikkje bare om adferd og haldningar.

Og eg meiner at det er veldig forenkla å seie at «haldninga i samfunnet og blant kvinner er slik og sånn». I nokre miljø og blant nokre kvinner stemmer nok dei påstandane du kjem med. Men i veldig mange miljø og blant veldig mange kvinner stemmer dei ikkje. Klart det finst folk som er sjukemelde frå lågstatusyrker og som ikkje vil tene på å gå tilbake i jobb. Og klart det finst folk som er sjukemelde fordi venninne har sagt at dei må tenke på seg sjølv og kutte ut jobb for å få tid til trening og velvære. Men det er ei grov forenkling å seie at dette er kjerna i problema med høgt sjukefråver blant kvinner.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

nokon:
Jeg mener tvert imot at det er jeg som i størst grad prøver å få fram kompleksiteten og ikke uten videre slår meg til ro om at det handler om type jobb? Til det andre du skriver: Jeg mente ikke primært at det må jobbes med holdninger hos folk som allerede er sykmeldte, selv om det også er kjempeviktig. Jeg mente at det må forskes på holdninger til det å bli sykmeldt. Er det ulike holdninger hos kvinner og menn når det gjelder bruken av sykmeldinger? Jeg synes det er kjempeinteressant. Ikke fordi jeg har noe ønske om å peke nese til kvinner og kalle dem umoralske og late-kvinner er selvsagt ikke mer umoralske og late enn menn-men fordi jeg tror det ligger noe der som er interessant å finne ut av. Kall det aksept, kall det holdning, kall det innlært atferd, kall det hva som helst, men jeg tror man vil finne en del forskjeller hos kvinner og menn når det gjelder oppfatning av hva en sykemelding er og hva den kan brukes til.

Apropos det, her er en artikkel som jeg har lest to ganger uten å klare å bli helt klok på hva forfatteren egentlig mener. Det er nå en ting- dere kan lese den selv, men jeg føler at den også illustrerer litt av det jeg mener med kvinner og holdninger. Hva er greia med å gjøre oss til ofre hele tiden? "Noen kaller oss Flinke piker, det er en hersketeknikk." Og: "Joda, vi blir ofte litt syke, men er det så rart når vi har så mange dårlige (mannlige) sjefer.
Kvinner kan altså bli syke av sjefer, hevder denne forfatteren. Ville en mannlig skribent tatt det for gitt at dårlig sjef = sykdom? Jeg tror ikke det.

http://www.aftenposten.no/meninger/k...--7734482.html


Heilo: Snakk om å bli frustrert! Jeg har skrevet minst fem innlegg om hva jeg mener med holdninger, og du leser meg fremdeles som om jeg mener at kvinner har dårlige holdninger. (Og jeg akter ikke å lese nok en personlig sykdomshistorie, om forfatteren er aldri så "rasende," som liksom skal "bevise" at folk kan bli ordentlig syke. Alle vet at det finnes ordentlig sykdom, at det aller meste faktisk er ordentlig sykdom Det er ikke det vi diskuterer her. Vi diskuterer hvorfor kvinners sykmeldingstall er 70 % høyere enn menns.

Den eneste gangen EVER, hvor jeg har vurdert at jeg kanskje ikke orker å gå på jobb på grunn av annet enn omgangssyke eller annen infeksjonssykdom, er den gangen jeg hadde en sjef som jeg kom utrolig dårlig overens med. Så ja, dårlige ledere kan virkelig gjøre noe med deg, selvtilliten og psyken din. Jeg valgte dog å si fra og ta tak i problemet. En annen, med litt mindre selvfølelse og dårligere kollegaer, hadde kanskje bare blitt borte med "lettere psykisk lidelse"-stempelet, uten at noe egentlig var endret når sykmeldingen var over.
Det sagt, så vet jeg om menn som har gått gjennom nøyaktig det samme, så det er ikke sikkert det er kjønnsavhengig.

[rine]

Jeg er også slått i bakken av forbauselse over at graviditetsrelatert fravær er høyest hos kvinner.

[rine]

Forklarer graviditet at vi har 70 % høyere fravær enn menn? Vel, da synes jeg kanskje man bør forske litt på holdninger til det å være gravid.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Forklarer graviditet at vi har 70 % høyere fravær enn menn? Vel, da synes jeg kanskje man bør forske litt på holdninger til det å være gravid.

Rine, jeg vet ikke om det er sant. Jeg vet ikke om 70 % er sant heller. Jeg forholdt meg nå til tallene fra AT, som skulle være fra SSB?

Det omhandler kun dem under 40, da. Naturlig nok.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Forklarer graviditet at vi har 70 % høyere fravær enn menn? Vel, da synes jeg kanskje man bør forske litt på holdninger til det å være gravid.

Vet du, jeg har aldri møtt disse kvinnene som bare sykemelder seg og ligger på sofaen under graviditeten. Jeg tviler ikke på at de finnes, men jeg tror det har sammenheng med utdanningsnivå og holdning til jobb generelt, og ikke er noe som kan kjønnsbestemmes. Jeg tror menn med de samme parameterne også hadde "sykemeldt seg" om de hadde muligheten til det på samme måte som en gravid.

Arbeidstilsynets artikkel (jeg vet du ikke tror på den, men jeg velger nå å henvise til den allikevel) viser at kvinner i stor grad fremdeles er i stillinger som er fysisk harde, og kanskje er vanskeligere å stå i som gravid enn en kontorjobb. I tillegg sluttet kvinner oftere i jobben når de ble gravide, og man går dermed glipp av hvor friske eller syke gravide kvinner var før, fordi de rett og slett ikke var i jobb mens de var gravide. Mens nå så ønsker kvinner å fortsette å jobbe, også når de har blitt gravide og etterpå når de har fått barn, og derfor blir noen av dem sykemeldt. Så det er ikke nødvendigvis slik at gravide i større grad enn før legger seg ned og spiser sjokkis så snart de er smelt på tjukka.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Arbeidstilsynets artikkel (jeg vet du ikke tror på den,.

Jeg har sagt at jeg ikke tror den kommer med hele sannheten, det er ikke det samme som at jeg ikke tror på den. Snakk om å lese meg med vrangbrillene på, evt. ikke gidde å lese det jeg skriver i det hele tatt

Og så sa jeg at dersom graviditet er årsaken til det utrolig store skillet i sykmeldinger mellom menn og kvinner bør det forskes på holdninger til det å være gravid. Er ikke du også enig i det?

Jeg sa ingenting om sofa, sjokkis eller snylting. Hvorfor insisterer du på å være så tabloid?

.

Ellers: Applaus til Lisa. Slik ser verden ut fra mitt ståsted også. Og så blir jeg glad om noen kan forklare meg hvorfor det er så sprikende opplysninger mellom hva leger oppgir som sykmeldingsgrunn og hva ulike rapporter det viseses til her sier (nemlig at graviditet kan forklare alt.)

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Snakk om å lese meg med vrangbrillene på, evt. ikke gidde å lese det jeg skriver i det hele tatt

Hvorfor insisterer du på å være så tabloid?

Beklager, jeg ble skikkelig irritert og gjorde det jeg ofte syns du gjør. Jeg burde ha holdt meg for god til det. Jeg er bare drittlei hele "hva kvinner (eller piker) bør gjøre", uten at det nødvendigvis er din feil alene.

Ang. forskning på holdninger til det å være gravid: nja, njo. Jeg er ikke så sikker på at det er så mye å finne der, egentlig. Hva tenker du at man kan finne? Både hos kvinnene selv, miljøet rundt dem og hos arbeisgiver?

[rine]

Ja, jeg ser forskjellen på det, Candy. Du skjønte forhåpentligvis at jeg spøkte.

Men dette er jo ikke ny forskning? Hvis det er slått fast at kvinner har 70 % høyere fravær enn menn fordi de er gravide, hvorfor fortsetter man å mase om saken da. Det vil jo indikere at det ikke er noe å gjøre med det. Case closed.

[nokon]

Det blir jo spennande å sjå, nå som dei har begynt å transplantere livmor (livmødre?), om graviditetsfråveret blant menn snart begynner å stige.

[Candy Darling]

Rine, det var jo der jeg også var. Hvorfor diskuterer vi fremdeles da?

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Rine, det var jo der jeg også var. Hvorfor diskuterer vi fremdeles da?

Fordi arbeidstilsynets funn tydeligvis ikke er kjent for folk flest.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Rine, det var jo der jeg også var. Hvorfor diskuterer vi fremdeles da?

Men, det er jo også forsket på at veldig mye av fraværet skyldes lettere psykiske lidelser/muskel-og skjelettplager ikke graviditet. Man har jo også tall på hvorfor folk er borte fra jobb. Jeg tviler på at man skjuler graviditet i andre diagnoser.

Billa: Selvsagt finnes det dårlige sjefer, og selvsagt er det ikke bra for psyken å jobbe under dårlig ledelse. Jeg har skiftet jobb selv fordi jeg ikke var fornøyd med ledelsen. Min erfaring er likevel at menn (jeg kan bare snakke om mannlige lærere her) lettere "slipper taket" og sier at "dette var ikke noe for meg, for mye stress, foreldremas, hva_har_du, jeg finner noe annet å holde på med" enn kvinner. Kvinner fikser problemet på en annen måte, ved stadige sykmeldinger, for de elsker tross alt jobben sin og kan ikke slutte, dessuten er det jo så familievennlig å være lærer... Jeg forstår det ikke, rett og slett.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kvinner fikser problemet på en annen måte, ved stadige sykmeldinger, for de elsker tross alt jobben sin og kan ikke slutte, dessuten er det jo så familievennlig å være lærer... Jeg forstår det ikke, rett og slett.

Snakk for deg sjæl, sier nå jeg. Jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i disse generaliseringene av kvinner som har regnet over FP i det siste.