En råtten ungdomskultur (og dumme foreldre)

[Lisa]

Torkel Brekke deler sine personlige erfaringer som "vestkantpappa" i dagens VG. Jeg kjenner Brekke godt fra hans akademiske arbeid og må si jeg ble litt overasket over hans meget så personlige utblåsning.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/kr...re/a/23309225/

La meg presisere at det siste jeg ønsker er en ny øst-vest debatt. Faktum at det er langt mer vanlig med hasjrøyking og utagerende adferd blant ungdommer på Oslo Vest er faktisk ganske så godt dokumentert når det gjelder akkurat den problemstillingen han tar opp. (se lenker nedenfor med noen av funnene, NOVA har også publisert en del statistikk på dette i det siste).

Igjen, vi snakker her om omfang festing i forholdsvis ung alder og bruk av alkohol og hasj. Med foreldre som egentlig vet hva som foregår, men som tillater at dette skjer fordi det stort sett går bra.

Nå har vi hatt en del andre tråder her inne hvor vi har diskutert hvor mye vi hater generaliseringer av alle slag. Selvfølgelig er det ikke slik i alle hjem på Oslo Vest. Men det er selve fenomenet jeg er mest interessert i, og da særlig i forhold til at jeg selv skal bli mor til en ungdom om bare noen få år. Vi bor ikke på Oslo Vest, men i en sentral bydel som nok har en god dose type foreldre som Brekke beskriver.

Så da lurer jeg på om dette er et fenomen som foreldre med ungdommer her inne kjenner seg igjen i? Blir dere provosert av det han skriver?

Igjen oppfordrer jeg ikke til en "beste vest" - "verste øst" type debatt.

Rusproblematikk blant ungdom:

http://www.osloby.no/nyheter/--Selvr...e-7183909.html

http://www.dittoslo.no/indre-by/nyhe...aget-1.8253565

http://www.dittoslo.no/ullern-avis-a...ldre-1.7844227

http://www.dagbladet.no/2013/12/05/n...hasj/30675998/

[rine]

Det er vel en ny trend, ikke bare i Oslo, at det nå er vel så "in" med annen rus enn alkohol blant de "vellykkede" barna enn blant de man "kan forvente" driver med sånt. Jeg mener, da jeg vokste opp var hasj noe de skoletaperne drev med. Nå er det skolevinnerne, de alle ser opp til, som leder an. Det gjør rekrutteringen mye større og det er skummelt. Når det gjelder smuglersprit, festing og lyving for foreldre: Jeg var der selv fra jeg var 15 til jeg flyttet hjemmefra, sånn omtrent. Flatfyll var en stor del av ungdomskulturen da jeg vokste opp, men det har blitt folk av de aller fleste av oss. Jeg tror nok også mine foreldre ante at jeg hold på med litt andre ting enn brodering da jeg overnattet hos veninner, eller kom luskende hjem på morgenkvisten, men de krysset vel fingrene og håpet at ting skulle roe seg, noe det også gjorde. Det jeg synes er litt verre med dagens ungdomsgenerasjon, er at mange av dem krysser grensen til ulovlige rusmidler, og når man først har krysset den grensen, er veien mye kortere til skumlere saker enn hasj. Hasj har jo også ofte andre ingredienser enn da vi og besteforeldregenerasjonen var unge, det er også en ting som er verdt for foreldre å ha i bakhodet.
Og så tror jeg de fleste foreldre (meg selv inkludert) er altfor godtroende når det gjelder hva ungene våre holder på med, dessverre.

[Acsa]

Dette er da ikke nytt? Jeg har vokst opp på Oslo vest, men dro øst for elva i politisk eksil da jeg begynte på videregående. Jeg var mye mer bekymra for rusbruken (alkohol, hasj og e) til gamle venner som hadde blitt igjen på de beste vestkantskolene, enn til de nye vennene på den utfrika raddisskolen med musikklinje på Grünerløkka.

Og, for å gjøre det litt mindre subjektivt, jeg satt i komitéen for barn, ungdom og kultur i Røa bydelsutvalg i hine hårde, og vi ble orientert av politi og barnevern. Det var mye "her er nøkkelen til barskapet, ha en fin ungdomstid, pappa er på jobb".

[Lisa]

Men har omfanget alltid vært slik? Hva tenker dere om det han skriver om at dette kan ses på som et opprør mot gjennomorganiserte "perfekte" liv?

[Gaia]

Jeg tenker at dette er en veldig sammensatt problemstilling som både handler om foreldrenes holdninger, om tilgang til penger (og dermed råd til rusmidler) og om hva som oppleves som "kult" i vennegjengen.

Det handler om foreldre som ønsker at barna skal være "en i gjengen", og som derfor ser gjennom fingrene med ting de ikke egentlig syns er greit, om foreldre som husker egen ungdomstid og tenker at hvis det gikk greit, så går det greit med avkommet så lenge karakterene er bra og de fungerer godt sosialt. Og så handler det selvfølgelig om en naivitet - om at man ikke vil tro at lillegullet på femten ruser seg og ligger drita i dobbelsenga til bestevenninnens foreldre.

Jeg vet at dette er noe skolene er veldig oppmerksomme på, og at det tas opp på foreldremøter. Men hva man kan gjøre med det, ut over å sette grenser for egne barn, ikke være naive og snakke med ungdommen, det aner jeg ikke.

Flatfyll så og si hver helg, gjerne på HB, var (og jeg ville tro er) en stor greie på blant ungdomsskolebarna på den ungdomsskolen jeg gikk, og på mannens gamle ungdomsskole. Så det er jammen ikke noe nytt fenomen. Og de ligger virkelig ikke på Oslo vest.

[Bokormen]

Jeg vet ikke om det er relevant her, men erfaringsmessig fra her vi bor (ikke Oslo) skal det mer til før andre reagerer/melder ifra om ting mht barn som kommer fra såkalte "solide" familier.

[rine]

Det foreldrene kan gjøre, er å snakke sammen. Mange mister jo kontakten med barnas venner og foreldrene til vennene når de begynner på videregående skole. Egentlig burde man fortsatt med foreldrekvelder/møter til de var 18, minst, det er vel så viktig i ungdomsalderen enn i barneårene, siden det kan være veldig vanskelig å få ting som sklir ut når barna er så store på rett kjøl igjen.

[Lisa]

Og det er vel nettopp dette Brekke etterlyser, rine. Mer kommunikasjon mellom foreldre.

[Guava]

Kanskje det også handler en del om å ha tid til sine tenåringer og se at selv om de virker voksne og selvhjulpne på mange måter så er det viktig å være tilstedeværende også i denne fasen.
En av de tingene jeg synes er viktig med tanke på tenåringer er å ha en edru voksen å komme hjem til.
På bygda handler det også om å ha noen trygge edru voksne som kan hente når festen utartet og som orker å snakke og som bryr seg.

Jeg tror kanskje en del tenåringsforeldre undervurderer sin egen rolle og hvor viktig den er med tanke på frihet innenfor trygge rammer. Altså ikke kontroll og snerpete grenser, men at det finnes gode grenser og et sikkerhetsnett, som ikke bare består av penger, men av omsorg og tid.

[Pelle]

En kollega av meg gikk ned i stilling da hun fikk tenåringsbarn. Ikke bare småbarn som trenger foreldrene sine.

[pippo]

Jeg synes det var en litt rar kronikk. Han er pappa til ungdomsskolebarn, smugleser på barnas personlige sider, og skriver kronikk om det han får vite. Og så møter han foreldrene til de barna han vet noe om på butikken, og blir oppgitt fordi de tror alt er bra? Hva med å snakke sammen? Vi hadde møter om "Ung og rus" på ungdomsskolen til sønnen min. Det ble vi foreldre enige om å ha lav terskel for å fortelle hverandre om slike ting. Jeg har heldigvis ikke hatt behov for dette, men å vite at vi har en slik avtale har vært trygt. Jeg er mamma til en 17-åring på Oslo øst, og hverken han eller kameratene går på fest enda, så dette er helt ukjent for meg.

[Zulu]

Bare en liten anekdote: Jeg er vokst på Oslo øst, men jeg jobbet på en ungdomsklubb på beste vestkant rundt årtusenskiftet. Når vi hadde fredagsklubb, fanget vi opp mange berusa ungdommer som ravet rundt i området. Helt nede i 12-13-årsalderen. Og jeg husker at det som sjokkerte meg, var ikke rusa tenåringer - det hadde jeg sett før, men det var reaksjonen til foreldrene vi kontaktet. De ga fullstendig beng. Jeg husket jeg snakket med noen foreldre som var på restaurant i nabolaget, noen som var på fest nedi gata og noen som var på reise. Og de kunne ikke brydd seg mindre om det vi fortalte. Én far husker jeg ble skikkelig irritert fordi vi ringte og fortalte at datteren hans ravet dritings rundt i Frognerparken. Hvorfor brydde vi han med det, liksom?

Altså, jeg var jo vant til fra min oppvekst at flere foreldre ga beng. Men de var liksom ikke tilstedeværende i det hele tatt. Disse foreldrene var i nabolaget, hentet og leverte på klubben ellers i uka, men syntes for all del vi ikke måtte bry dem med å informere om at ungene deres var sanseløst dritings på gata.

Og ja, det ble noen telefoner til barnevernsvakta.

[Gaia]

Men det gjelder da ikke majoriteten, Zulu? Jeg oppfatter i alle fall ikke foreldrene til mine barns venner som typene som kommer til å gi beng når de blir tenåringer. Og flere av dem har barn i ungdomsskolealder og er veldig klar over en del av problemstillingene som handler om langernummer på speeddial og spritaxier som leverer "på døra".

[Tallulah]

Jeg tror ikke det i utgangspunktet er stor forskjell på mentaliteten til foreldre i bemidlede og mer ubemidlede strøk. Men jeg tror mulighetene er anderledes i bemidlede:
Altså: der finnes naive og foreldre som ikke bryr seg begge steder. Men er man naiv og/eller har en hytte å dra til så gjør man gjerne det. Er man naiv/ikke bryr seg, men ikke har mulighet til å dra noe sted er det vanskeligere for ungdommen å ha en hjemme-alene-fest. Et annet aspekt er at i miljøer med mange muslimske ungdommer drikkes det ikke like mye, fordi alfa-elevene ikke nødvendigvis er dem som drikker eller bruker andre rusmidler, det kan like gjerne være noen som ikke gjør det i det hele tatt. Uten at det betyr at man ikke har utfordringer eller problemer i mer ubemidlede området. De er bare anderledes.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men det gjelder da ikke majoriteten, Zulu?

Nei, det gjelder de foreldrene jeg støtte på den gangen. Det var derfor jeg innledet med å si at det var en anekdote, ikke en beskrivelse av en generell trend. Men anekdoten forteller noe om en ungdomskultur i samme området som Brekke snakker om, og at bevisstløse foreldre ikke er noe nytt. Hvorvidt omfanget eller alvorlighetsgraden i rusbruken har økt siden den gang, vet jeg ikke noe om, men det er greit å bli minnet på at disse ungdommene (og foreldrene) er ikke sjeldne blomster. Hverken da eller nå.

[Lavender]

Det er overraskende at så mange tenåringer er hjemme alene i helgene og har fest. Foreldrene må da vite, eller få vite det. Folk er da ikke så naive, eller er de egoistiske og vil på hytteturer og ferier.

Det er et problem for oss som bor i villastrøk nær bane på vest. Det er ungdomsgjenger i helgene som bråker og herjer på jakt etter åpent hus. Vi hadde mye bråk her fra 2005 og noen år fremover. Men så ble tenåringene eldre og helgene roligere.

Fra den gang,
http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...t-6492226.html

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

En kollega av meg gikk ned i stilling da hun fikk tenåringsbarn. Ikke bare småbarn som trenger foreldrene sine.

Men er det da behov for fysisk tilstedeværelse i barnas liv, eller hva er det som er mest krevende med å være tenåringsforeldre?

Jeg har jo bare en 11 åring men jeg ser jo nå allerede hvor mye tid hun heller ønsker å tilbringe sammen med venner en med meg (eller reise bort til familie i helger). Tenåringer henger jo ofte sammen etter skoletid, går på aktiviteter sammen og i det store og hele krever mye mindre av foreldre siden de bruker så mye tid med venner.

Jeg spør fordi jeg akkurat nå står ovenfor et valg i forhold til hvilke jobb jeg velger og jeg ser for meg at jeg nå vil få mer tid og kapasitet til mer ansvar på jobb. Jeg merker jo allerede hvor mer tid jeg har for meg selv, hun bruker mye tid med venner både på ukedager og helger. Og de jeg snakker med som har større barn sier jo at det selvfølgelig er naturlig at det etterhvert velger venner fremfor familie og at det bare er naturlig og ikke minst sunt.

Så det er mer krevende å være tenåringsforeldre ikke i forhold til fysisk tilstedeværelse, men mer i forhold til oppfølging av andre ting?

Ble bare litt nysgjerrig på akkurat dette. Jeg tror jo selvfølgelig ikke at livet med tenåringer er en dans på roser men det er jo også et mot-trend til det som beskrives her, at dagens tenåringer er mer sunne og hjemmekjære en noen gang tidligere.

[rine]

Jeg føler ikke behov for å gå ned i stilling nå som jeg har tenåringsbarn, det er ikke timene mellom 14..30 og 16.30 når de er alene hjemme som er det kritiske. Derimot tror jeg nok at vi kommer til å sikre oss godt om vi bestemmer oss for å dra bort i helgene uten barn heretter, jeg tror det er lett for at uønskede ting kan skje da. Nå har vi nettopp hatt en diskusjon med fjortenåringen som ikke ville være med oss på den ene hytteovernattingen vi har tenkt å ha i høstferien. Foreløpig "vant" vi diskusjonen med at han selvsagt sto fritt til å nekte- fordi han kan, men at han kan være rimelig sikker på at neste gang han har behov for at vi er litt hyggelige med han, kan det godt hende vi også nekter- bare fordi vi kan. Litt sleipt, kanskje, men det er uaktuelt å la han være alene hjemme. Når han om ikke så lenge sikkert virkelig setter seg på bakbeina, tenker jeg altså at vi må trappe ned på våre helgeplaner i noen år framover.

[Lisa]

Men er det vanlig at 14-15 åringer får være hjemme alene i helger tro? Det fikk vi da ikke lov til på bygda der jeg vokste opp på 80-tallet engang ...

[rine]

Jeg tror ikke det er særlig vanlig, nei, men vår fjortenåring mener selvsagt at det er noe "alle andre" får lov til. Jeg personlig kjenner ikke til noen i vårt nabolag som lar så unge tenåringer være alene hjemme, så jeg tviler egentlig på sannhetsgehalten i påstanden hans.