En shorts er ikke en shorts

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Akkurat når det gjelder shorts så har ikke jeg problemer med at de er korte, akkurat det har jeg alltid følt det helt ok å gå i når det er varmt. Skyldes kanskje oppveksten på syttitallet da korte shorts var normalen både for gutter og jenter og damer og menn. Jeg liker å få både sol og luft på beina, og har ikke opplevd noe uønsket oppmerksomhet på grunn av det i noe land. (Har ikke vært i USA med shortsene mine da).
Noen ganger har det vært vanskelig å finne gutteshorts som IKKE går til knærne og egentlig ikke er shorts i mine øyne.

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg synes sånne tråder er så vanskelige. For i prinsippet er jeg så enig, men så blir det ikke helt sånn i praksis.

Jeg har ei snuppa som snart blir 10 år. Hun har alltid, og her snakker vi om før hun ble 2 år, hatt et ekstremt bevisst forhold til hva hun har hatt på seg av klær. Hun har det definitivt ikke etter meg. Det er mange år siden jeg sluttet å kjøpe klær til henne uten at hun var med.

Og når det kommer til nettopp shortser, så er det bare de superkorte hun går i. Jeg klarte å overtale henne til å kjøpe inn et par shortser med litt lengre benlengde. De ligger helt ubrukte i skapet hennes. Jeg kan tvinge henne til å ha tights under, og hvis det er kaldt så skjønner hun argumentasjonen og tar på det. Saken er at med dette barnet så står konfliktområdene i kø, og det har vært den ene krangelen jeg har valgt å ikke ta. Jeg har valgt å ta det jeg synes er viktigst; kosthold, tannpuss og lekser. Og så får hun heller kle seg som om hun skulle rett på et moteshow.

Hun er helt sikkert sosialisert inn i det aller meste av dette. Jeg kan bare ikke helt forstå når det skjedde. Hun var 18 måneder første gang hun la seg ned og hylte i klesbutikken. Da var jeg i ferd med å kjøpe en jakke til henne i brunt, mens hun ville ha den rosa.

Dette handler jo egentlig ikke om personlige preferanser, verken for voksne eller barn. Men det er en problemstilling at det knapt finnes valg, verken for jenter eller gutter. Utvalget lærer dem jo opp til hva som er viktig, både i fasong og utvalg. Sønnen min var i utgangspunktet glad i å ha på seg fine, fargerike klær. Han ble glad når han fikk en knall rød t-skjorte med barba-god på til jul som toåring. Han likte rosa fordi favorittspillkarakteren var rosa. Han hadde en oransj strikkejakke han bodde i. Bestemor strikket en ny i samme fasong da den ble for liten i restegarn i alle mulige farger, og den syns han var så fin siden han ikke trengte å velge hvilken farge han likte med den. Den hadde alle! Men etterhvert som han så at utvalget klær som han hadde å velge i skrumpet interessen inn. Nå vil han at det skal være behagelig, helst i ganske duse blå eller grønne toner.

Jenter på den andre siden har kjempefå fargevalg og kjempefå stilvalg. Men innen disse fargene og stilene finnes det et lass med valg. Forbildene deres er opptatt av klær og utseende. De får ros når de ser fine ut i større grad enn gutter. Og etterhvert er klesutvalget deres noe som begrenser dem. For sitter man med bena i skredderstilling i en slik shorts får man beskjed om at det ikke er passende. Samtidig som det ikke finnes andre shortser for jenter. Da slutter man med skredderstilling. Eller man har så trange busker at man får rørleggersprekk når man sitter på huk i sandkassa eller når man studerer en maur på bakken, også får man beskjed om passe på at t-skjorta er dratt ned (men de finne bare i trange, korte modeller), buksa opp (men det er den for trang til) slik at ikke rumpa henger ut. Da slutter man med sandkassa og maurtitting.

Etterhvert får man beskjed om at man ser slutty ut i det utvalget klær som finnes for en. Man kan på et vis ikke ta et egeste valg uten at det blir kritisert.

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Problemet er vel så mye jenter som objekt. Og den grunnleggende ideen om hvordan jenter burde oppføre seg. Og min lille kjepphest er at jeg tror noe av det som holder jenter tilbake er at vi selv ikke er like flinke til å fronte og fremme våre medsøstre (på samme måte som jeg opplever at menn gjerne gjør). Og da er det vanskelig å få til ekte likestilling i det lange løp. En likestilling som innebærer at vi vurderer indivitet som individ, ikke basert på kjønn, og at vi verdsetter innsatsen til den enkelte basert på innsatsen, ikke på kjønn.

Ikke sant? Samtidig så er jeg veldig i mot denne ideen om at alle kvinner skal heies frem, fordi de er kvinner (debatten som kom etter "pena, søta, flinke du hjertehjerte"-greia blant karrierekvinner), samtidig som ideen om at "kvinne er kvinne verst". Jeg tror som deg at vi er nødt til å løsrive egenskaper fra kjønn i mye større grad enn vi gjør. Vi må være bevisste på det i mye, mye større grad.