Dialektdikkedarier

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg skjønte aldri hvilken fare jeg var i da en trøndersk venninne advarte meg om en "stor kongro".

Kongro, ja - jeg kalte jo disse dyra kongro i mange år gjennom oppveksten, takket være mor og mormor som begge var livende redd for dem.

Og farrangen har jeg hatt støtt og stadig.

Trøndersk er artig.

For ikke å snakke om trøndersken fra øyrekka mor sin familie er fra. Der ute er det brukt positivt at noen ser feit ut, type "nå ser du virkelig godt ut" - det er et kompliment.

Jeg tilbrakte alle mine barndoms somre på ei av disse øyene. Jeg glemmer aldri den sommeren vi kom tilbake etter at far hadde vært veldig syk året før. Forrige sommer var altså far mager og gusten og skranten. Et år hadde gått, og far hadde fått tilbake helse og hudfarge, og han hadde fått litt kjøtt på beina. Han så rett og slett frisk ut.

En av de første dagene på øya, ble vi innbudt til kaffe hos mors kusine. Da hun fikk se far min, utbrøyt hun, i oppriktig glede, "åh, no e du blitt feit ja, Einar!"

Datteren til mor si kusine, som da hadde bodd mange år på østlandet, holdt på å dø av skam der og da, og kusina til mor kunne ikke skjønne hvorfor vi andre lo så vi grein.