Er du flink til å ta ansvar i forhold til barnas aktiviteter?

[Nooria]

Jeg skal innrømme at jeg nok har perspektivet til en som bare har barn med gode venner og mange å leke med. Samtidig tenker jeg at vi er mange som blir utmattet av alle aktivitetene vi steller i stand for at barna skal ha det fint. Særlig opplever jeg at det er mødrene som strekker seg i alle retninger (feks er det 80-90 % av de som deltar på foreldremøtene her mødre).

[Magica]

Jeg er middels engasjert, akkurat nå har vi akkurat vært gjennom svangerskap og babytid, men nå som vesla har passert året så har jeg vel litt mer mulighet til å bidra igjen.

Har vært klassekontakt og sekretær i fau et par år, styret i borettslaget (det har vel forøvrig ikke så mye med barna å gjøre) ellers er pappaen til gutta trener for fotballen så summen er nok ganske bra med tanke på ungene.

Ellers er det ikke så travelt her syns jeg, kjenner meg ikke helt igjen i all den organiserte happeningen noen av dere "klager" på. Tror det varierer veldig fra sted til sted.

[Minerva]

Vi er nok ganske engasjerte , både mannen og meg. Det gir meg mye sosialt å være med på kamper og delta på cupper, heldigvis mye hyggelige folk. Mannen er trener, har akkurat sittet to år i FAU, og dermed kjenner han snart flere enn meg her. Det synes jeg er supert.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg synes noe av det er veldig viktig, nettopp fordi det ikke er alle barn som kan, vil eller blir invitert til noen hjem, selv om de fleste prøver å inkludere mange. Det må finnes arenaer der alle er likeverdige og naturlig velkommen. Men det er en grense.

Jepp. Jeg er stor fan av vennegrupper, akefester og spillsamlinger, så lenge det ikke gjøres til et så veldig overorganisert, ressurskrevende konsept. Man mister en del på det også.

[Input]

Nå er ungen min så liten ennå, men jeg deltar på det jeg kan. Jeg er leder i SU og baker til alt som trenger og bakes til, stiller på alle dugnader osv.

Jeg gjør ikke dette fordi det er så morsomt, men fordi jeg kan. Jeg har et friskt barn som er en usedvanlig enkel fyr og er forholdsvis frisk selv. Har aldri tenkt noe negativt om de som ikke stiller opp, tipper de fleste har sine grunner som jeg virkelig ikke synes man skal måtte forklare eller forsvare til noen som helst.

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Jeg skal innrømme at jeg nok har perspektivet til en som bare har barn med gode venner og mange å leke med. Samtidig tenker jeg at vi er mange som blir utmattet av alle aktivitetene vi steller i stand for at barna skal ha det fint. Særlig opplever jeg at det er mødrene som strekker seg i alle retninger (feks er det 80-90 % av de som deltar på foreldremøtene her mødre).

I mange familier tror jeg det er en enklere jobb å delta på foreldremøter enn å være hjemme alene med ungene i leggetiden.

[apan]

Jeg stiller på det som forventes og litt til. Tar alt som vi tildeles selvsagt, det være seg kaker, kioskdugnader, opprydning etc. Jeg har også vært aktiv i å arrangere treff med årstidsgrupper i klassen til storebror. I tillegg har jeg sittet to runder i FAU i barnehagen, vært klassekontakt og mannen har vært fotballtrener i 3 år for storebrors lag. Nå har vi en pause fra det som er ekstra utover det alle må bidra med.

Jeg synes det er en selvfølge å stille, men tar ikke på meg lederansvar eller synes det virker fantastisk fristende å bli FAU-leder, leder av 17. maikomiteen eller dra i gang et gigaarrangement med meg selv i spissen. Kakebaking og slikt synes jeg er veldig lettvint, men jeg er ikke en som synes FAU og sånt er skrekkelig gøy (noen synes jo det også).

Jeg forstår at ikke alle tar på seg like mye, og har i liten grad kontroll på hvem som ikke bidrar og har hverken mulighet eller interesse av å "tenke mitt". Jeg synes likevel det blir merkelig å tenke at alle dem som stiller opp har masse tid og energi til å gjøre det. Mye av det som blir nevnt her, som egentid og avslapning, er ting som forsvinner først for meg, og som derfor forsvinner nettopp fordi vi stiller opp. Det betyr ikke at jeg ikke kunne trengt mer av det, men det er rett og slett ting som må vike fordi jeg synes det er en selvfølge at vi må stille opp på en del. Den siste uka har mannen hver eneste kveld vært på dugnad eller jobbet overtid, og man kan trygt si at hele familien hadde hatt bedre av at det ikke hadde vært sånn.

Når mange ikke en gang kan være 1 av 4 som arrangerer en skogstur med en 1. klasse (der all jobben består i å få tent et bål og gi en beskjed, og du deler dette ansvaret med 3 andre), synes jeg kanskje "jeg er mer opptatt og mer sliten enn alle andre" har gått litt langt. Ja, jeg er sikker på at noen av disse faktisk er i helt spesielle situasjoner, men ikke alle.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg tenker at noen sikkert kunne bidratt mer og at man ikke skal ta som en selvfølge at alle foreldre som bidrar gjør det fordi de synes det er så himla gøy. Noen bidrar sikker med det de kan og orker, mens andre er free-loadere. Men vi andre kan ofte ikke skille hvem som er hvem fra utsiden.

Hvis alle drar det de kan av lasset - noe som innebærer at det av og til kan være litt mer enn man egentlig synes man har tid til/orker, så blir litt bedre for alle, tenker jeg.

Jeg er for øvrig veldig enig i dette.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Jeg skal innrømme at jeg nok har perspektivet til en som bare har barn med gode venner og mange å leke med. Samtidig tenker jeg at vi er mange som blir utmattet av alle aktivitetene vi steller i stand for at barna skal ha det fint. Særlig opplever jeg at det er mødrene som strekker seg i alle retninger (feks er det 80-90 % av de som deltar på foreldremøtene her mødre).

Vel, her er det mannen som stiller på alle foreldremøter, bringer og henter, er med i styrer og andre verv i forhold til både skole og fritidsaktiviteter. Jeg må innrømme at jeg har tenkt på at de andre sikkert tenker "det er jo alltid faren som stiller"' men sånn er det altså. Det er nesten verre å tenke på at ungene som voksne nok vil tenke at "det var alltid pappa som engasjerte seg", men det er tross alt bedre at han gjør det enn at ingen gjør det.

[apan]

Jeg har aldri tenkt på om den ene eller andre stiller. Tenker at det er en fordeling som hver enkelt familie gjør ut fra hva som passer best for dem.

[Jinx]

Jeg er den som ser i gulvet, taket og gulvet igjen osv. Jeg fatter ikke at folk har overskudd jeg. Med tre barn, full jobb og videreutdanning som jeg driver med. Jeg har ikke sjans...
Men mannen har vært både fotball og ishockeytrener. Så føler han stiller opp for oss begge.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg har aldri tenkt på om den ene eller andre stiller. Tenker at det er en fordeling som hver enkelt familie gjør ut fra hva som passer best for dem.

Ja. Men det er klart man bygger nettverk av å delta. Mannen min er ikke fra denne byen, men kjenner mange flere i området her enn jeg. Og de gangene jeg har deltatt på noe, så har jeg lagt merke til når det kun er den ene forelderen som alltid stiller, ikke fordi jeg mener noe om det, men fordi jeg hadde syntes det var hyggelig å se hvordan faren til Per eller moren til Ole faktisk ser ut.

[Cuyahoga]

Jeg synes jeg er flink nok.

Jeg stiller på mer nå en da jeg hadde en hel haug med småunger.

Men jeg stiller ikke nødvendigvis på ting som jeg anser som overflødige og unødvendige, som "pent anrettet frokostfat på tredjetrinn sin julefrokost" og ørtenfjørti fellesturer med førstetrinn som angivelig skal være lavterskel der de foregår i en annen bydel, på samme tidspunkt som jeg kommer hjem fra jobb, og "bare" krever grill, sunn grillmat og hodelykter og varme klær til seks.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Ja. Men det er klart man bygger nettverk av å delta. Mannen min er ikke fra denne byen, men kjenner mange flere i området her enn jeg. Og de gangene jeg har deltatt på noe, så har jeg lagt merke til når det kun er den ene forelderen som alltid stiller, ikke fordi jeg mener noe om det, men fordi jeg hadde syntes det var hyggelig å se hvordan faren til Per eller moren til Ole faktisk ser ut.

Det er jeg enig i. Fin måte å bli kjent på! Men jeg tenker likevel, eller nettopp derfor, at om den ene alltid stiller, er det sikkert en grunn til det.

[Teofelia]

Jeg ser at jeg kanskje legger noe annet i det "å ta ansvar" enn en del andre som har svart i tråden. Jeg stiller opp på alt som jeg blir tildelt, som kakebaking, dugnadsvakter, borddekker og kakebaker på juleballet. Det er en selvfølge og registrerer ikke på "frivillig innsats"-skalaen min. Det er frivillige verv jeg ikke tar for tiden.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Jeg er veldig enig i at det alt bare blir mer og mer organisert og styrete på alle plan ift barna. Jeg er en person som egentlig er supersosial og orgete, men har de senere årene slitt meg ut nettopp pga det... så at man da skal måtte organiserer seg i så sinnsykt mye for å få ting til å gå rundt går jo på bekstning av et eller annet.....

Hva tenker dere som har så mange verv om det? Jeg fatter ikke hvordan dere får tid til hvile og mulighet til å hente dere inn igjen med så mange verv og oppdrag. Får dere tid til egne venner, ekteskap eller nødvendig ro og restitusjon midt oppi alt dette? Folk har blitt så supermennesker, og det gjør meg trist.... vi kommer til å ende opp med utbrenthet alle mann om vi fortsetter sånn....

Nei, jeg for min del har ikke alenetid siden jeg også har barna alene og ikke har en eks som stiller opp på samvær. Det blir en vane, faktisk, det gjør det, og jeg vet og tror at noe blir enklere når barna blir eldre.

[~TM~]

Mannen min er trener og legger ned veldig mye tid på det med fire treninger pr. uke, kamper, foreldremøter og kontakt med foreldre, planlegging av treninger, evaluering av treninger (ofte på individnivå og de er opp til 40 stykker på trening), ferdighetsutvikling, lagoppsett (dynamiske lag - 3 stykker som skal sjongleres) m.m. Det kunne vært interessant logget all tiden som går med til det. Det er jo minst 6 timer "praktisk" aktiv fotball pr. uke uten tiden det tar å komme seg til treningsbanen, kamper osv. Noe roligere på vinteren, men de har vintertreninger også.

Da er det ikke så mye tid igjen hvor jeg kan bidra uten at vi må skaffe barnevakt.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Nå syns jeg at jeg har mer enn nok med å være mor til et barn med spesielle behov og har mer og mer blitt en sånn som ser vekk eller sier nei og beklager.

Dette er viktig og noe ikke alle tenker over. Det å ha et barn, eller flere, som krever litt mer enn snittet tar ofte mye tid og krefter. Her i huset har begge guttene dysleksi, en har ADHD-diagnose (nettopp fått) og den andre skal utredes. Det betyr bl.a. at lekser tar utrolig mye tid og ikke er noe "ungene greier selv. Det å være alene hjemme kan også være en utfordring.

Jeg har ikke mye energi til overs heller, det er dager hvor jeg omtrent ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg på jobb. Ikke fordi jeg er syk, men fordi jeg er tvers gjennom sliten.

...men jeg prøver så godt jeg kan og når jeg orker. Akkurat nå vet jeg om to ganske krevende ting som krever dugnadsinnsats og som man ikke kan kjøpe seg ut av. Det kan gå veldig fint og til og med være gøy hvis det er en god periode, men jeg må innrømme at jeg gruer meg.

[apan]

At man bidrar som familie selv om vervene hovedsakelig ligger på den ene, synes jeg er opplagt. Den andre bidrar jo da i totallogistikken som gjør at den andre part nettopp kan ha slike verv.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg tenker at noen sikkert kunne bidratt mer og at man ikke skal ta som en selvfølge at alle foreldre som bidrar gjør det fordi de synes det er så himla gøy. Noen bidrar sikker med det de kan og orker, mens andre er free-loadere. Men vi andre kan ofte ikke skille hvem som er hvem fra utsiden.

Hvis alle drar det de kan av lasset - noe som innebærer at det av og til kan være litt mer enn man egentlig synes man har tid til/orker, så blir litt bedre for alle, tenker jeg.

Dette innlegget liker jeg! ...også markerte jeg en setning jeg synes er ekstra viktig med fet skrift.

[him]

Går litt opp og ned. Har hatt en periode (oppussing) hvor vi ikke en gang greide å organisere bursdag til egne barn ... Til gjengjeld har jeg gjort mye på andre arenaer i etterkant. (Tror jeg må slutte å jobbe med bare en ting om gangen: Har hatt perioder hvor jeg bare har prioritert jobb, bare prioritert oppussing, bare prioritert barna etc Ligger nok litt i personligheten min, men det er nok noe med omstendighetene også)

[Katta]

Jeg synes av og til det er vanskelig at jeg ikke kan engasjere meg over alt. De som sitter i samme rom ser jo bare at jeg sier nei der, ikke at jeg sa ja igår.