Surrogati - Dokument 2 nå

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg synes nok ikke det er på burde-være-forbudt-nivå, men på ikke-god-løsning-nivå om du skjønner.

Men sånn er det jo for de som velger det også. Det er ikke en drømmesituasjon å velge å få barn alene, jeg tror ikke noen ønsker det som førstevalg.

Jeg vet at om jeg ikke hadde funnet en mann jeg ville ha barn med, så hadde jeg fått barn alene. For meg er det behovet jeg har for å ha barn større enn absolutt alt annet i livet mitt og så lenge jeg også klarer å gi barnet mitt en god oppvekst, ser jeg ikke problemet. Hvert eneste valg om å få et planlagt barn er basert på egoistiske ønsker fra foreldrenes side.

Jeg er forøvrig uenig med Katta i at det er svangerskapet som definerer at barnet er "ens eget". Jeg føler i hvert fall ikke at det er svangerskapet som gjør at sønnen min er ungen min. Det er de følelsene jeg har for ham som er skapt etter svangerskapet, det båndet og den nærheten som er mellom oss. Jeg var så dårlig i svangerskapet mitt at jeg angret på hele greia og ikke på noen måte følte noen tilknytning til det barnet jeg fikk "utdelt" på barsel. Da var han hvem som helst og det hadde ikke spilt noen rolle for meg om alle nyfødte babyer ble lagt i en pool og så fikk man et tilfeldig barn når man reiste hjem. Og sånn føler jeg fremdeles. At han har vært inni magen min er så revnende likegyldig for at han er barnet mitt at det ikke kan uttrykkes klart nok. Så akkurat der er folk forskjellige.

[him]

Jeg er enig med Katta at dette ikke er surrogati. Jeg definerer i alle fall surrogati at den som bærer frem barnet (er gravid) ikke er biologisk mor.

Dette er jo "old fashion". Dette vet jeg om flere slektninger av meg som har opplevd, nemlig å bli fostret av andre enn den biologiske moren (mange forskjellige konstallasjoner. Biologisk mor kunne ikke ha barnet, biologisk mor ville ikke ha barnet, biologisk mor ga vekk barnet til søsken som ikke kunne få etc).

Litt usikker på hva jeg mener om det? Er usikker på om det er noe å mene om det? (i og med at det eksisterer så mange forskjellige varianter, at det blir vanskelig å faktisk mene noe på et generelt/prinsippielt grunnlag).

Om vedkommende som "vinner" barnet er homofil, enslig, gammel, etnisk norsk, i slekt med vedkommende som er biologisk mor er selvfølgelig momenter som vil bety noe i enkelttilfeller. Jeg hadde overhode ikke applaudert homofil omsorg for barn i land hvor homofile risikerte dødsstraff feks. Det synes jeg er uansvarlig. Men i Norge ser jeg ingen grunn til at homofile ikke skal kunne få eller adoptere barn. Så det er ikke uvesentlig i den enkelte saken (og noe som gjør at man kan ha en prinsippiell mening og en annen mening i praksis)

[Myria]

Jeg synes det er problematisk med surrogati i fattige land hvor det er svært stor sannsynlighet for at kvinnene velger dette mer eller mindre utelukkende pga pengene. Jeg har derimot langt færre problemer med måten surrogati foregår på i land som Canada, hvor det ikke er lov å betale surrogatmoren for jobben (utgifter dekkes selvsagt). Det opplever jeg mer som noe surrogatmødrene velger av egen vilje fordi de har lyst til å gjøre dette for andre, og hvor de ikke har noen biologisk tilknytning til barnet.

Jeg synes problemstillingen i dokumentaren blir annerledes da surrogatmoren også er barnets biologiske mor. Hun gir jo faktisk vekk sitt barn, noe jeg ikke mener man gjør når man er surrogatmor for et barn som ikke er biologisk ens eget (selv om norsk lov mener det). Jeg ser nok som flere her for meg situasjoner hvor barnet vil undre seg over hvorfor kvinnen ikke ønsker å være hans/hennes mor. Som input mener jeg at det ikke er svangerskapet og fødselen som gir meg kjærlighet for og tilknytning til barna mine (i såfall ville jo adoptivforeldre føle mindre for sine barn, noe jeg betviler meget sterkt), så jeg ser rent prinsipielt ikke noe problem ved å være surrogatmor.

Jeg har et par venninner som har valgt å få barn alene vha sæddonor i Danmark. Å velge å få barn er jo alltid et egoistisk valg, man får alltid barn for ens egen skyld så jeg synes forsåvidt ikke dette er mer egoistisk enn å få barn som par. Disse barna har alltid visst hvordan de er laget, og det er foreløpig helt uproblematisk for dem. De opplever så mange ulike familiesammensetninger blandt venner og klassekamerater at det å ha en enslig forelder er ikke noe annerledes. Og så er det heller ikke slik at barn, enten de nå har én eller to foreldre, vokser opp uten andre enn foreldrene sine rundt seg. De har et stort nettverk og annen familie som mer enn gjerne stiller opp om noe skulle skje.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg synes problemstillingen i dokumentaren blir annerledes da surrogatmoren også er barnets biologiske mor. Hun gir jo faktisk vekk sitt barn, noe jeg ikke mener man gjør når man er surrogatmor for et barn som ikke er biologisk ens eget (selv om norsk lov mener det). Jeg ser nok som flere her for meg situasjoner hvor barnet vil undre seg over hvorfor kvinnen ikke ønsker å være hans/hennes mor.

Jeg leker litt djevelens advokat her nå, siden valget denne moren/surrogatmoren har tatt ikke er noe jeg hadde kunnet velge selv om jeg hadde problemfrie svangerskap.

Men om det er biologien som gjør at det er hennes barn, så gir jo også egg- og sæddonorer "bort sine barn" i samme grad. Det kan man jo mene, men det gjør i så fall denne saken langt mindre spesiell.

Det blir litt sånn... graviditet med donoregg er surrogati, å donere bort egg er ikke å gi bort barnet sitt, men i det man kombinerer de to så er det sitt eget barn man "gir bort." Altså at verken svangerskapsutøvelsen eller eggbidraget er avgjørende i seg selv, men de to sammen. Og det er jo den tradisjonelle måten, for all del, men jeg er ikke sikker på om jeg synes det er så logisk av den grunn - sånn i disse fertilitetsteknologiske dager.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Tenker du det samme om sæddonorer? Evt hva gjør dette annerledes, det at hun gjennomfører graviditeten?

Ja. Jeg synes "biodonasjon" også er problematisk, særlig anonym, men det er klart det er en større grad av å "velge bort" når man velger bort et barn man har kjent på kroppen så lenge.

[Input]

For meg blir det veldig spesielt å legge så stor vekt på det biologiske.

[Polyanna]

Jeg har en del ganger spunnet rundt med tanken på "hva hvis jeg ikke hadde møtt noen å få barn med". Jeg hadde et veldig sterkt ønske om barn i livet mitt og jeg ville vært en glimrende omsorgsperson også alene. Skulle jeg ha gjort det alene måtte jeg da tatt noen ganske vanskelige valg på vegne av det barnet, og det finnes jommen ikke noe lett svar på det.

Dersom mulig tror jeg jeg hadde landet på ikke-anonym sæddonasjon. Så dermed ser jeg at det for meg koker ned til dette med å først bære frem og så velge bort et barn - det er der det butter for meg.

Men om det er innafor eller utafor "valg vi tar på vegne av ungene som kanskje, kanskje ikke vil skape problemer for dem" - det vet jeg ikke. Det gjelder jo så mye. Å skille seg. Å flytte langt fra vennene deres. Å velge en skole med alternativ pedagogikk.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

For meg blir det veldig spesielt å legge så stor vekt på det biologiske.

"spesielt" hvordan da?

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja. Jeg synes "biodonasjon" også er problematisk, særlig anonym, men det er klart det er en større grad av å "velge bort" når man velger bort et barn man har kjent på kroppen så lenge.

Da er det jo logisk også å være skeptisk til dette. Jeg er det forsåvidt selv, til tross for at jeg har to barn som aldri vil kunne finne ut hvem de har halvparten av genene sine fra. Avklart skeptisk, vel og merke.

Jeg skjønner nok ikke helt denne greia med å tillegge svangerskapet så enorm vekt. Noen føler seg supertilknyttet til barnet sitt fra første graviditetstest, andre har opplevelsen input beskriver. Hvorvidt dette vil være vanskelig for det aktuelle barnet i fremtiden, tenker jeg er vrient å forutse. Det kan nok absolutt være, men det er det jo mye som kan i enhver familie.

Det jeg har sett på av studier om donorbarn, tyder på at en del av dem opplever behov for kunnskap om biologiske bånd. Og en hel del gjør det ikke. Studiene har store svakheter, da, siden de oftest er gjennomført i USA hvor både samfunnsnormer og familiekonstellasjonene barna har vokst opp i ofte ikke er så sammenlignbare med norske forhold. Sannsynligheten er likevel til stede, mener jeg, for at det er et pluss mer enn et minus å kjenne sitt biologiske opphav selv om hun ikke er til stede som en forelder i oppveksten.

[Polyanna]

Sitat:

Avklart skeptisk

Godt uttrykk!

Og takk for mange fine svar og innlegg til alle! Fin tråd!

[Katta]

Man kan på et vis dele inn i genetisk opphav, svangerskapet og de barnet vokser opp hos, og det er ingen tvil om at det siste er viktig. Svangerskapet er kanskje det minst viktige her. Men jeg synes ikke biologisk tilknytning er uviktig heller.

Hvis man tenker på surrogati kan jeg skjønne bruken hvis det er svangerskapet man ikke kan gjennomføre, men man har egne egg/sæd. Gitt at man der har en frisk slektning som synes det er en fin ting å gjøre ser jeg ikke det helt store problemet. Men når man kombinerer egg- og sæddonasjon og surrogatmor og gjerne med betaling i tillegg er man så nær kjøp av barn som det er mulig å komme. I tillegg til det betenkelige rundt å utsette kvinnekroppen for svangerskap når hun ikke skal ha barn selv.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

For meg blir det veldig spesielt å legge så stor vekt på det biologiske.

Og jeg tenker at biologi er for viktig til at det kan bagatelliseres.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

"spesielt" hvordan da?

Spesielt var nok et litt feil valg av ord. For meg blir det rart, fordi det er så milevis fra min egen tankegang. Biologi er for meg helt likegyldig for det å være foreldre. Noen barn som vokser opp hos andre enn sitt biologiske opphav, har behov for å vite noe om opphavet, andre ikke. Jeg tror det er samfunsskapt, og at påkjenningen ved å vokse opp hos foreldre man ikke deler gener med hadde vært ikke-eksisterende dersom det ikke var så uvanlig.

[Polyanna]

Det er jo en grunn til at det er vanlig, da. Rent evolusjonsmessig er vi laget slik at genetikk også bidrar til tilknytning.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Godt uttrykk!

Haha, jau. Vi begynte med åpen donor, gikk over til anonym. Det var mest av praktisk-juridiske årsaker, men etter hvert har jeg landet på at jeg er mer komfortabel med det enn åpen. Jeg ville vært bekymret for at de som attenåringer skulle stå med en forventning til en farsfigur som ikke finnes/lever opp til forventningene. Nå har vi valgt å ta det hele ansvaret, på en måte, og kan eventuelt bli møtt med sinne for det valget. Det er mer håndterbart.

Vi velger for dem uansett, liksom, og av vårt (mitt) rent egoistiske barneønske. Det må de rett og slett leve med.

[Che]

Det har vært veldig gøy å høre hva surrogatmor har bidratt med i en slik diskusjon.

Hun virket veldig reflektert på de intervjuene jeg har sett av henne.

Å få barn er vel egoistisk for alle og enhver, er det ikke?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det er jo en grunn til at det er vanlig, da. Rent evolusjonsmessig er vi laget slik at genetikk også bidrar til tilknytning.

Helt klart, men det betyr heldigvis ikke at vi ikke kan utfordre vår egen tenking og spørre oss selv om det virkelig må være sånn, og om det er rasjonelle eller emosjonelle grunner til at vi tenker slik vi gjør.

[Polyanna]

Jeg syns kanskje ikke det alltid er noe galt med emosjonelle grunner til ting heller.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns kanskje ikke det alltid er noe galt med emosjonelle grunner til ting heller.

Det synes ikke jeg heller, og det var ikke det jeg sa.

[Polyanna]

Nei, det var det jo ikke, det var jeg som leste deg sånn. Du har rett, det er greit å skille snørr og bart og vite hva som kommer hvorfra.