Å velge en partner med lik bakgrunn

[Anne C]

Mannen min har ikke utdannelse ut over grunnskolen, jeg har høyere utdannelse. Det er ikke noe som er likt i bakgrunnen vår heller. Vi er i utgangspunktet helt ulike. Men etter snart 26 år har vi jo blitt like.

Det skal sies at jeg var 17 år når vi ble sammen. Hadde vi møttes 10 år senere så er det jo ikke sikkert at vi hadde vært noen match.

[Divine]

Både mannen og jeg har universitetsutdannelse. Jeg jobber innenfor det jeg er utdannet til, mens han har blitt værende (men arbeidet seg oppover, takk og pris) i det som var ment å være et kort vikariat for Manpower, i 15 år nå. Og det i en bransje hvor høyere utdanning er av det sjeldne. Vi møttes dog mens vi enda studerte. Heldigvis. For jeg vet liksom ikke hvor ivrig jeg hadde vært på å date en fyr som jobbet i hans bransje. :snåbb:

[polarjenta]

Xen min hadde ikke høyere utdanning da vi ble sammen, men tok det mens vi var gift, når han var ferdig skilte vi oss:

Jeg har venner med ingen utdanning, med lite utdanning, med passe utdanning og med mye utdanning. Det er virkelig ikke utdanning som bestemmer om vi er venner eller ikke.

[Njulaif]

Opprinnelig lagt inn av Chablis, her.

Vi er unntaket vi da, mannen har høyere utdannelse, jeg har ikke.

Unntak her også.
Jeg er autorisert helsesekretær (men jeg kjenner jeg har sterkt behov for å si at jeg har en litt mer avansert jobb enn bare å sitte i ekspedisjonen et eller annet sted... ) og mannen min er sivilingeniør.

Jeg har tidligere følt meg litt underlegen ift min manns høyt utdannede kolleger, det må jeg innrømme, men det hadde da mest med min selvtilit ift dette med utdannelse å gjøre mer enn deres holdninger mot meg. Jeg hadde en slags ide om at de snakket om ting som var alt for komplisert for meg, men det viste seg at jeg tok feil gitt. Føler svært sjeldent at jeg faller utenfor må jeg si.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Mannen min har en kunsthåndverkutdannelse, tror det er 3-4 år eller noe sånt. Jeg har to høyere utdannelser og har dermed et mye høyere utdannelsesnivå. Det betyr at vi har litt vanskelig for å snakke sammen og ender som oftest opp med å kline istedet.

[Anne C]

Mannen har ofte følt på det at jeg har mye utdannelse og han har ikke noe. Nå er han i tillegg arbeidsløs. Kombinasjonen arbeidsløs, i midten av 40-årene og uten utdannelse er ikke en booster for selvfølelsen.

[007]

Jeg valgte partner da jeg var så vidt over grunnskolenivå, så det er ganske tilfeldig at vi endte opp med omtrent samme utdannelse. Jeg har mer utdannelse enn han, han er mye høyere oppe i systemet enn meg.

Jeg har mange venner/bekjente uten høyere utdannelse, og jeg med mine 400-isj studiepoeng kan ofte mye mindre enn dem på svært mange felt. Samtaler og sammenkomster er derfor både interessante og lærerike.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg har svært mange nære bekjente uten utdanning, og en del med. Det er kun de med som gjør et poeng ut av det.

Er selv uutdannet, Mannen er uutdannet. Det har på ingen måte vært et hinder for å følge med i samtalene våre mer utdannede bekjente fører, for eksempel.

Min første mann var høyt utdannet og smart iq-messig. Det fungerte jo helt greit det til det ikke gjorde det lengre. Kjæresten har ikke fullført videregående (men var skoleflink karaktermessig). Han jobber med et håndverkeryrke. Selv har jeg hovedfag pluss en bachelor. Jeg er sterk på noen ting, han på andre. Han er en lesehest, som meg, og lever overhode ikke opp til fordommene om at kun studerte mennesker følger med og har "intellektuelle interesser".

Men hjelpes, vi har diskutert fordommene våre - han har definitivt sine mot "folk som har lest en bok og ikke har snøring på hva som virker i prakis" (hans definisjon av en ingeniør når han skal provosere. ).

Ellers har jeg hauger av venner som ikke har lang utdannelse, og felles for dem alle er at de er oppegående mennesker. Som alle vennene mine med lang utdannelse også er. Lærersøsteren min er lykkelig gift på 20. året med en bilmekaniker.

Om like barn leker best? Mulig. Men ulike barn kan leke ganske fint de også, om de bare respekterer hverandre og har "common ground".

Min aller beste venninne har forøvrig kun ungdomsskolen, har vært hjemmeværende i 10 år og utdanner seg nå til massasjeterapaut. Klokere dame finnes ikke.

Jeg vil rett og slett våge å si at smarte mennesker ikke nødvendigvis alltid tar lang utdannelse og at man kan være like barn selv om en jobber med hodet og en med hendene.

[amylin]

Eksen og jeg hadde samme utdanning, og det var der vi møttes. Mange felles venner med samme utdanning også, selvfølgelig. Nå har jeg en kjæreste uten høyere utdanning, og jeg har også mange venner uten høyere utdanning.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Mannen min har en kunsthåndverkutdannelse, tror det er 3-4 år eller noe sånt. Jeg har to høyere utdannelser og har dermed et mye høyere utdannelsesnivå. Det betyr at vi har litt vanskelig for å snakke sammen og ender som oftest opp med å kline istedet.

Jeg har mange venner uten universitetsgrad, men de fleste av dem har vært innom universitet eller høyskole.

Tror jeg skal dra den neste gang vi diskuterer noe "du forstår jo ikke noe av det jeg sier likevel, Blondie, kan vi ikke bare kline i stedet?"

[Pøblis]

Jeg har venner med mye, enda mer og masse og nesten ingen utdannelse. Mange har jeg ikke full oversikt over formalkometansen til, heller. Greit med folk som er leger og forskere eller har en eller annen profesjonsutdanning, da vet man jo. Men jeg kjenner mange som jobber med ting som ikke krever en spesiell utdannelse og som jeg ikke har krussforhørt om antall studiepoeng og oppnådde grader.

[Fluke]

Ja, jeg tenker det stemmer. Like barn leker ofte best.
Selv er jeg gift med en som ikke har vgs engang, mens jeg selv har høyere utdannelse. Vi kommer dog fra ganske politisk aktive hjem på samme side, og det fører jo til at vi har et "grunn-tankesett" som er veldig likt.

[Timar]

Mannen og jeg har samme utdannelse, og ganske lik bakgrunn også. Vi møttes i studietiden på lesesalen og på fest hos studievenner, og da blir det fort sånn..

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Gjør de det? Det er mulig min omgangskrets er unntaket, men jeg kjenner i allefall ingen som er gift med noen de traff på jobben og synes ikke det virker som det er vanlig. De fleste jeg kjenner traff partneren sin under studietiden.

Det første jeg fant da jeg søkte var dette:

"Å ha et forhold til en kollega blir stadig vanligere. En undersøkelse gjort av monster.com viser at hele 76 prosent av nordmenn har hatt, har eller er positive til en romanse på jobb."

Fra SSB:

"Ordspråket «krake søker make» er aktuelt også i våre dager. Flere nyere norske studier viser at vi gjerne finner oss en partner som er lik oss selv, for eksempel med noenlunde samme sosiale bakgrunn, utdanning eller yrke (Hansen 1995; Birkelund og Heldal 2003). "

Fra NRK:

"Folk finner ofte en partner på plasser de oppsøker jevnlig, som på arbeidsplassen, via idretten de bedriver, på nettet eller gjennom en hobby."

alle understreker egentlig at ikke bare er det lett å møtes i jobbsammenheng, men de andre arenaene understreker også likeheter mer enn forskjeller, samme hobbier eller liknende.

[Myria]

Interessant (men samtidig er "har hatt" og "er positiv til å ha" to veldig forskjellige ting).

[Nessie]

Nja.

Mann nr 1 (ex) hadde fagutdannelse (kuldetekniker), i hovedsak med 2 årig fagskole. Så vi hadde hverken lik bakgrunn ift utdannelse, eller antall år utdannelse.

Mann nr 2 (nåværende) er sykepleier, men med masterutdannelse og jobber innen psykisk helse. Så utdanningslengden er ganske lik, men ikke faget. Jeg merker at vi har bedre diskusjoner ift politikk, helse og samfunn, enn jeg og ex hadde. Og det liker jeg. Og så må jeg innrømme at for meg, som har et helseproblem, synes det er godt med en som forstår meg, og har kunnskap og kompetanse innenfor faget, som faktisk har hjulpet meg flere ganger (feks ift medisinering).

Jeg møtte ex på byen, og nåværende på Tinder.

[Odelia]

Tja, det stemmer ikke her i alle fall. Jeg og mannen har ulik grad av utdannelse, men det gjenspeiles ikke i stillingene vi har. Han er nokså motsatt av meg på mange vis, men i hovedsak er dette noe av det som gjør at det fungerer mellom oss. Det blir liksom aldri kjedelig, for der jeg kommer til kort kan han komme med utfyllingen, og omvendt. Vi var unge da vi møttes, og jeg har mange ganger tenkt at det var veldig flaks, for jeg går rundt med den oppfatning at dersom jeg hadde møtt en under studiene eller senere hadde sjansen vært stor for at han var mer lik meg, og det ville ha vært ille. Det kan jeg ikke forestille meg hadde gått bra (om jeg i det hele tatt hadde greid å rulle inn noen). Tror jeg får være veldig takknemlig for det jeg har selv om jeg tidvis skulle ønske han var mer opptatt av samfunnsvitenskapelige tema og at vi kunne diskutere bøker i større grad. Hadde jo aldri byttet ham inn bare for det. (Ikke at menn er byttbare sånn uten videre, men om det hadde gått an.)

[Candy Darling]

Altså, utdannelse er jo bare en markør, den sier jo ikke noe om en reell match eller for den del intelligens (selv om jeg får håpe at de fleste som karrer seg gjennom NTNU har et minimum av evne til å tilegne seg kunnskap). Og personlighet er selvsagt mye mer viktig - det er lassevis av forskere og leger jeg aldri kunne vært sammen med. Og jeg har mer til felles med Mavs enn de fleste revisorer jeg har møtt, liksom.

Når det er sagt, følger jeg mønsteret. 1 siv.ing., 1 siv.øk., selv siv.ing., check.

[Frøy]

Kjenner at jeg blir litt snurt av denne tråden. Man kan ikke diskutere krig, fred, politikk og sånn hvis man ikke minst har en master i ett eller annet? Sprøyt.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Frøy, her.

Kjenner at jeg blir litt snurt av denne tråden. Man kan ikke diskutere krig, fred, politikk og sånn hvis man ikke minst har en master i ett eller annet? Sprøyt.

Klart det er «sprøyt». Men for MEG merket jeg forskjell, og de kan lik så gjerne være tilfeldige de, det er ikke en forskningsbasert uttalelse jeg kommer med. Men for min egen del, så gjorde MIN master meg bedre til å diskutere, fordi jeg lærte mye mer om samfunn, samfunnsøkonomi, europeisk integrasjon og det å se litt bredere og større på ting. Men klart man kan diskutere lik så godt uten en master. Det vil jeg tro en del av våre politikere her i landet kan være bevis på.

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av Frøy, her.

Kjenner at jeg blir litt snurt av denne tråden. Man kan ikke diskutere krig, fred, politikk og sånn hvis man ikke minst har en master i ett eller annet? Sprøyt.

Hvordan leser du det ut av denne?