Øya 2015

[Skilpadda]

Jeg fikk også med meg slutten av Anneli Drecker, og likte det godt - jeg har aldri hørt mye på henne, men liker det jeg har hørt, og det lille som åpenbart var fra den nyeste platen fristet til gjenhør. Morsomt nok kjente jeg igjen medvokalisten hennes som en gammel orkestervenninne - musikermiljøet i Tromsø er ikke så stort!

Så så vi et par låter med Låpsley på Hagen, hun var veldig flink og kul, og om hun dukker opp på en liten klubb en gang, så går vi helt sikkert, for det ville hun kle bedre, og jeg skulle gjerne hørt mer.

Vi rakk bare to låter med Wildhagen, som jeg ikke har hørt før, bare lest om, og hun var jo flink og (veldig!) entusiastisk, det er sjarmerende. "Til slutt vil jeg bare si tusen takk til alle sammen, og, og, takk!". Vet dog ikke om jeg kommer til å oppsøke henne igjen.

Vi så en del av Songhoy Blues, de var gode og med skikkelig driv - afrikansk blues med basic besetning og høyt tempo på vokalisten. Vi gikk for å høre litt Belle & Sebastian også, de spilte samtidig, og fant ut at joda, dette var omtrent som forventet, snilt og sjarmerende og egentlig litt over middagshøyden.

Courtney Barnett var veldig bra, det var den første jeg hadde gledet meg til, og vi stod ganske langt frem og fikk med oss stemningen - det er ikke så lett for en ikke kjempekjent artist å dra med seg blide folk i sola, men hun klarte det. Har hørt litt på platen, men hun er annerledes live, både bedre og råere. Et klart høydepunkt, og det første settet vi så hele av.

Så så vi, hm, halve Shamir (skikkelig dyktig, men ikke helt min greie likevel) og litt a War on Drugs (som var ganske uengasjert, i alle fall sett litt fra siden nede på sletten), og så gikk vi til dagens andre og største høydepunkt for min del, nemlig Caribou i Teltet. Kanadisk elektronika med fantastisk driv og lysshow (men veldig, veldig høyt, så jeg fikk virkelig noe igjen for å ha investert i de spesialstøpte øreproppene mine - det var nummeret før øresus selv med propper).

Foxygen startet umiddelbart etterpå, og det gjorde at jeg ikke greide å verdsette det like mye som jeg ellers ville gjort, for jeg var fremdeles ør av opplevelsen, og sceneshowet - selv med vanvittig energi - kunne ikke måle seg med lysshowet til Caribou, hverken i overdådighet eller profesjonalitet. Det var åpenbart veldig bra, og jeg likte det, men jeg burde vært klarere i hodet og stått nærmere.

Vi så noen låter med Chic på Amfiet, men disco, selv kjempeproff disco med glorete sceneshow, er heller ikke helt min ting, så vi gikk tilbake og så resten av Foxygen, og så gikk vi hjem når de var ferdige klokken ti.