Gå i begravelse?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av mina, her.

Jeg har bare vært i fem begravelser i mitt 40-årige liv (inkl. til tre besteforeldre og et søskenbarn), så jeg vet ikke om jeg har begravelseskutymen inne.

Nå døde mora til ei venninne i går. Jeg visste godt hvem hun var og har prata med henne, men kjente henne ikke.
Da jeg nevnte dette og tenkte høyt og funderte på når begravelsen skal være, så reagerte både mann og eldstedatter omtrent sånn: "Hæ? Skal du i begravelsen? Kjente du henne da?"

Jeg føler at det er naturlig å gå i denne begravelsen, ikke først og fremst fordi jeg kjente den avdøde, men for å vise/gi min støtte til venninna som har mista si kjære mamma.

Hadde du gått i denne begravelsen?
Dere som har mistet f.eks en forelder: Har vennene vært i begravelsen?

Dersom du føler det naturlig, så er det jo helt greit.

Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.

Ja, dette er viktig. En av barnas venner mistet sin ene forelder på barneskolen, der fikk klassevennene beskjed om at barnet ikke ønsket venner i begravelsen. Så jeg ser den også.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Dersom du føler det naturlig, så er det jo helt greit.

Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.

Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:

Om man ønsker det veldig intimt må man nesten kunngjøre at det er det man ønsker. Det er jo helt legitimt å ønske det, men det er nok lurt å tenke gjennom hvordan man formidler det til andre.

For veldig mange er ikke begravelse en intim handling, men har mer en karakter av offentlighet og hvor lokalsamfunnet, venner, utvidet vennekrets osv tar avskjed.
I flere tilfeller skjer det også at det kommer folk rett og slett for å representere (organisasjoner, bedrifter osv) og de fleste opplever det som veldig godt.

Om en gravferd ikke kunngjøres eller at det skrives i annonsen om bestemte ønsker av publikum unngår man at folk kommer.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:

Om man nå ser bort fra de som har eget forhold til avdøde, og som da klart greit kan gå i begravelse, men bare tenker på de som stiller opp for å gi støtte til en venn som har mistet en forelder for eksempel.
Det som det koker ned til, tror jeg da, er om man synes det er støtte i at folk møter opp, eller om man synes det er en belastning.

Jeg er liksom alltid vertinne, så jeg får ikke tenkt på meg selv dersom det kommer masse folk som jeg føler at jeg må snakke med og sånt, så for meg er det ikke en støtte, men merarbeid.

Og så kommer det an på også, dersom min mor hadde dødd, så har hun levd et så langt liv og har så mange egne relasjoner at det er ikke bare min begravelse. Da hadde jeg overhodet ikke tenkt at man skulle holdt begravelsen noe annet enn "offentlig". Men bortsett fra de aller næreste venner, så hadde det ikke tilført meg noe positivt om mer fjerne venner møtte opp.

En annen ting hadde det vært om et av barna mine døde. Den begravelsen hadde vært strengt privat, jeg hadde ikke villet ha noen andre enn de aller næreste der. Det hadde vært et mareritt å ha halve bygda i noe som hadde vært en så stor påkjenning fra før av, at dersom det var sånn det måtte være, så hadde jeg faktisk vurdert å ikke gå i begravelsen, så ekstremt privat er jeg av meg.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det som det koker ned til, tror jeg da, er om man synes det er støtte i at folk møter opp, eller om man synes det er en belastning.

Ja, så enkelt kan det sies. Jeg hadde ikke følt støtte i om perifere venner eller kollegaer av meg skulle ha møtt opp "for å være der for meg". Ikke fordi jeg må være vertinne, men fordi jeg kanskje ikke ville vært komfortabel i at de skulle se meg i en slik situasjon. Jeg bærer følelsene utenpå kroppen, så jeg hadde følt meg for blottstilt. Men nok en gang – tror jeg. Jeg VET jo ikke.

[Vianne Rocher]

Jeg var i begravelsen til faren til en nær venninne av meg. Min første begravelse og en av to totalt. Da var vi flere venninner som dro. Nå kjente jeg jo pappaen hennes litt i.o.m. at jeg hadde tilbragt mye tid hjemme hos dem, samt vært med på båtturer og hytteturer med familien hennes i barndommen, men flere av de andre kjente ham ikke utover å ha hilst på ham. Vi dro for å vise støtte til vår venninne først og fremst. Flere av oss bodde sammen med henne på den tiden, så det føltes veldig naturlig når det var så nært. Hun ble veldig glad for at vi kom. Vi dro ikke i minnesamvær da. Det var for de nærmeste pårørende, men hadde ikke føltes naturlig uansett.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Pebbles, hvis du er i tvi om venninnen din synes det er ok, kan du sende en melding og spørre. Jeg orket ikke å snakke i telefon og sånt da pappa døde, men jeg svarte på meldinger. Så slipper du usikkerhet og hun kan si fra hvis hun helst ikke vil ha så mange der?

Nei å be henne om å ta en avgjørelse syne seg ikke er rimelig. Det er flere venner som skal dra, vi har kjent hverandre i mange år og faren var en ganske profilert kar, så det blir nok fullt i kirka uansett. Totalen blir til at det er riktig å dra. Takk for innspill!

[Myria]

I både Pappas og svigermors begravelser kom det flere som ikke kjente avdøde så godt, men som f.eks. var våre barndomsvenner og husket dem fra den tiden. Jeg synes det var veldig hyggelig at de kom, selv om jeg ellers er en veldig privat person og det ville aldri ramlet meg inn at det skulle være en belastning at de kom. Halvparten som kom i Pappas begravelse var dessuten mennesker jeg knapt visste hvem var, men som kjente ham godt, f.eks. gjennom jobb. Som Guava synes jeg det er forskjell på en begravelse man annonserer og en man ikke annonserer, eller hvor man skriver at det er en privat begravelse.