Etisk - skulle man latt være?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Sånn helt uavhengig av denne saken er det verdt å ha i bakhodet at der noen oppfattes som plagsomme er det lettere å overse det de kommer med beskyldninger om. Jrg kan lett se for meg at når man har en mor som oppfattes som overbeskyttende og konspiratorisk mer en aggressiv kommunikasjonsform, så avfeier man mobbeanklager lettere.

"Bare fordi jeg lider av forfølgelsesvanvidd, så betyr ikke det at jeg ikke blir forfulgt!".

Men ja, dette er en mor som åpenbart har vært "off" i forhold til "slik gjør vi det her". Alenemor med "østeuropeisk klingende navn" på fraværende far, flyttet mange ganger, mye mer beskyttende enn det gjengse "sånn har vi alltid gjort det her". Annerledes. Sikkert rar. Om det har foregått mobbing så har den mest sannsynlig vært av den komplekse sorten, den som det er utrolig vanskelig å nøste opp i. At noen er "rare" og vanskelige å inkludere da må man jobbe mer aktivt mot utestenging enn ellers. Noen som overreagerer ofte er lette mål. Noen kan oppleve seg mobbet i situasjoner som det er vanskelig for andre å se kan være mobbing.

Jeg skjønner godt nærmiljøets behov for å renvaske seg i denne saken. Små unger ble hengt ut, massivt og over tid og ensidig, som mordere.

Men budstikka går veldig langt i retning karakterdrap.

Uansett er det systemsvikt på mange plan her. Skoler, barnevern.

Men i siste omgang er det moren som har sviktet barnet sitt grovt. Det er vanskelig å motta hjelp til et spiseforstyrret barn, og anorektiske barn er ekstremt vanskelige å hjelpe også. Jeg forstår impulsen til å skjerme barnet mot den ubehagelige behandlingen: Konfrontasjonene, veiingen, invaderingen, å komme til kort og kjenne på hjelpeløsheten når man prøver og ikke får til likevel, innleggelser, graving i dypt personlige ting.

Men det kan man jo ikke! Det ER omsorgssvikt!