Hva skulle du ønske barna drev med ...

[Frøydis]

Jeg har lyst til at ungene skal være aktive og få seg hobbyer som gir dem glede. Nå har vi fått opp øynene for slalåm, og det er positivt for oss alle. Ønsker jo at de skal lære seg et instrument, men siden det er faren som er musikkskolelærer i kommunen, kan dette slå begge veier. Det pleier ikke være like kult med musikkskole om det er en forelder som er lærer.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Frøydis, her.

Det pleier ikke være like kult med musikkskole om det er en forelder som er lærer.

Men idretten har jo stort sett foreldretrenere, så jeg vet ikke om forskjellen er så stor. Begge mine unger har pappa som trener for fotballaget de spiller på og synes det er helt greit.

(Det er egentlig litt underlig - snuppa hører aldri på hva pappa sier hjemme, men på treninga er han trener og da er det visst helt greit å høre på ham.)

[Frøydis]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Men idretten har jo stort sett foreldretrenere, så jeg vet ikke om forskjellen er så stor. Begge mine unger har pappa som trener for fotballaget de spiller på og synes det er helt greit.

(Det er egentlig litt underlig - snuppa hører aldri på hva pappa sier hjemme, men på treninga er han trener og da er det visst helt greit å høre på ham.)

Min erfaring er at det blir noe annet med lagspill enn enetimer. Men hvem vet, det kan jo endre seg. Nå er mine litt små enda, 5 og 8 år.

[My]

Selv var gikk jeg på speider, korps og håndball da jeg vokste opp. Når det gjelder korps fikk jeg aldri noen lidenskap for instrumentet jeg spilte, jeg likte ikke å øve hjemme, øvingene kjedet meg, jeg var ikke veldig begeistret for å spille konserter eller marsjere, så det hele var mest plikt. Jeg savnet det aldri etter at jeg sluttet. At pappa var dirigent var ikke noe problem, det var vel faktisk det som var grunnen til at jeg holdt på så lenge som jeg gjorde, heller enn det motsatte. Ikke fordi jeg ble presset til å være med, men fordi det var hyggelig at vi hadde noe sammen (selv om det egentlig ikke interesserte meg).

Speideren var sånn passe. Jeg likte å være på tur, og lærte masse der som jeg har hatt stor glede av senere i livet. Men jeg syntes møtene var drepen, var ikke overvettes begeistret for leirsettingen, og sånt som speiderløfte, speiderhilsen, speiderbønn, grader, merker og konkurranser opplevde jeg som uinteressant, meningsløst, og noe av det, direkte kleint, og verre jo eldre jeg ble. Jeg var bare der for friluftslivet, som jeg elsket.

Håndball var noe jeg levde og åndet for, alle sidene ved det. Både treningene, kampene, turneringene, alt. Og jeg kan fortsatt, nesten 25 år etter at jeg sluttet, få sommerfugler i magen av gnikselyden fra joggeskosåler mot hallgulv og lukten av klisterspray.

Så når det gjelder aktiviteter jeg selv vokste opp med har jeg mye igjen for speideren, på grunn av friluftsinteressen som den skapte, og som jeg fortsatt har, håndball har jeg mye igjen for på grunn av alle de gode minnene og gleden det ga meg, særlig i tenårene, som ellers var ganske kjipe. Men jeg kjenner ikke at jeg har noe særlig igjen for tiden i korpset, når jeg skal være helt ærlig. I beste fall at jeg liker korpsmusikk i riktige settinger, men det er vel like mye på tross av, som på grunn av min egen erfaring med korps. Og hvilke erfaringer vi har fra egen oppvekst preger sannsynligvis hva vi ønsker for ungene. Jeg har ikke hatt noe behov for å oppmuntre mine unger i retning speider eller korps, på grunn av at det ikke var det helt store for meg da jeg var barn.

Men de er jo noen helt andre personer, og for alt jeg vet kunne de synes korps eller speider var helt topp. Men når ingen av dem heller har spurt om å få begynne med det, så blir det heller ikke så veldig aktuelt.