Når ens utdanning går en til hodet ...

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror ikke det har så mye med utdanning/manglende utdanning å gjøre, men mest om sosial kompetanse.
Det finnes mange fordommer om uutdannede og likeledes mange fordommer mot dem som har utdannelse.

Arroganse finnes i begge leire. Problemet oppstår når man låser seg i gamle fordommer og ikke ønsker å bli kjent med mennesket.
Mine venner er både utdannet og ikke utdannet. Den store forskjellen merker jeg best hvis flere med samme utdannelse sitter sammen og skravler "over hodet" på andre.
Jeg har opplevd ingeniører som bruker en hel kveld på å snakke om ting man må være ingeniør for å forstå. Da handler det om manglende sosial kompetanse. Selv om jeg selv sitter med lang utdannelse skjønner jeg ikke bæret.

En utdannelse fører ikke nødvendigvis til at man blir mer reflektert og ser flere sider av en sak. Det kan føre til det, men det er ingen automatikk i det.

Noe jeg synes er slitsomt er når folk med utdannelse blir overmodige og arrogante på egen kunnskap.
Jeg synes også mange ganger at folk uten utdannelse har skyhøye forventninger og ærefrykt for andre menneskers utdannelse uten at de har særlig grunnlag for det.
"Jeg har fått en sjelden sykdom og legen hadde aldri hørt om diagnosen.. for en dustete og dårlig lege"..
"Barnevernpedagogen KJEFTET på ungene sine.. Det går ikke an"

Dette syns jeg var et vanvittig godt innlegg. Det handler om sosial kompetanse.

[Skilpadda]

Også veldig enig med Fnatten i at sosial kompetanse ikke trenger ha noe med utdannelse å gjøre. Men om folk har sosial kompetanse er jo også en helt annen sak enn om de har kunnskaper og ideer som man(/jeg) synes det er interessant å snakke om. Kjapt oppsummert vil jeg si at folk med god sosial kompetanse er flinke til å snakke med folk; folk med god kompetanse på andre områder (som jo ikke trenger være akademiske) har interessante ting å snakke om. En slags kombinasjon er alltid å foretrekke (men for egen del synes jeg nok ha-noe-å-fare-med-koeffisienten er vesentlig viktigiere enn hyggelig-og-grei-koeffisienten). Evne til refleksjon og selvstendig vurdering er noe som ikke trenger ha noe med såkalt "EQ" å gjøre, og det er heller ikke noe man nødvendigvis lærer på skolen, men det er en veldig sentral egenskap for å være det jeg vil kalle "smart" eller "oppegående".

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes nok hyggelig-og-grei i lengden er viktigere enn noe-å-fare-med.

Det er helt klart en individuell vurdering hva man foretrekker.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

En kombinasjon er det beste, men er ikke mennesker hyggelige å greie er ikke tålmodigheten min så veldig stor uansett hva de har å fare med.

Med meg er det nok litt omvendt. (I alle fall hvis vi snakker om det å ha et nært forhold til noen, og ikke bare et velfungerende nabo-/kollega-forhold eller lignende.) Hvis noen ikke har noe interessant å komme med, trives jeg bedre med å lese en god bok for meg selv. Men selvsagt, hvis folk er aktivt "u-hyggelige" og direkte slemme, så vil jeg ikke ønske å tilbringe tid med dem.

(Dette er selvsagt ikke en vurdering av hva som er best "moralsk sett" eller hvilke folk som er "mest verdt", eller noe slikt, det er bare snakk om hvilke folk jeg synes det er mest givende å snakke med.)