Tenåringssjokket - overvåkning

[Polyanna]

Jeg tenker at mellom likeverdige voksne så stiller det seg litt annerledes enn mellom foreldre og barn, der maktforholdet er helt annerledes. To voksne kan reflektere seg frem til en praktisk ordning de begge syns er ok. For eksempel at de kan bruke snapmap heller enn å ringe/tekste. (Jeg er sånn at jeg misliker veldig å bli oppringt, jeg syns det er masete og invaderende, liker ikke å snakke i mobilen, og det drar meg alltid ut av et eller annet jeg har gående i hodet mitt. SMS gjør litt av det samme, og så er det klønete å skulle stoppe og skrive mens man for eksempel løper til bussen eller har på tykke votter og, etter hvert ( ) ikke har brillene sine. )


Men i relasjonen med barn er matkforholdene annerledes. Jeg prøvde å tenke meg hvordan jeg ville reagert om mine foreldre hadde proklamert at de ville følge meg via teknologi, for å vite hvor jeg var. Jeg hadde garantert sagt ja, for jeg var en pushover som aldri protesterte på noe som helst (jeg hadde to søsken som på en måte tok hele protestkvoten hjemme, og vel så det, så det var liksom ikke plass til mer). Det hadde virkelig ikke vært bra, og jeg er privat eller autonom eller hva man skal kalle det, og har veldig stort behov for kontroll på "mitt". Jeg hadde følt meg invadert og overvåket og hemmet, men jeg hadde ikke sagt noe. Det hadde absolutt skadet vår relasjon, tror jeg. Jeg får helt hetta om mannen åpner så mye som en vinduskonvolutt til meg, for eksempel, mens han syns det er totalt uproblematisk om jeg gjør det samme for ham.

Så jeg tror ikke alltid det er nok å si "de har gitt meg lov", for det er ikke sikkert det er et oppriktig samtykke.