Er idealismen borte og bare egoismen igjen?

[Sitron]

Jeg syns det er ganske egoistisk å ikke tilby ungdommen prevensjon.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg syns det er ganske egoistisk å ikke tilby ungdommen prevensjon.

Det der var teit og unødvendig Sitron.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Det der var teit og unødvendig Sitron.

Aldeles ikke. Overskriften var idealisme og egoisme. Hun ser på noe som egoistisk, jeg ser på noe annet.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Aldeles ikke. Overskriften var idealisme og egoisme. Hun ser på noe som egoistisk, jeg ser på noe annet.

Det er helt unødvendig å blande andre tråder inn slik. Du diskuterer på grunnlag av person og ikke sak når du gjør slik.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Ja, det jeg spør om er: Er idealismen borte og bare egoismen igjen?

Bakgrunnen for at jeg spør er at jeg er en idealistisk person. Jeg har valgt å gå Natteravn fordi jeg vil bidra med noe i lokalmiljøet og være en synlig voksen. Ikke bare for mine barn, men også for andres barn/ungdom.
[...]
Er det ingen som føler at de har et ansvar for lokalsamfunnet eller samfunnet generelt? Tenker dere kun på hva dere kan ha nytte av?

Må bare spørre....

Ja, det er selvsagt bare du som er idealist. Alle andre er egoister, som bare vil mele sin egen kake.



Hvis jeg skal gå ut i fra at innlegget ditt ikke var ment riktig så nedlatende som det fremsto og svare seriøst på det, så må svaret bli at jeg regner med at graden av idealisme og egoisme er omtrent som den alltid har vært. Og det at du er engasjert i en sak av uselviske grunner, ikke gir deg automatisk grunn til å dømme andre som ikke er engasjert i det samme eller ut i fra samme grunn som deg.

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk ikke vil prioritere tid som natteravner hvis de selv ikke føler at det er relevant for deres egen situasjon. Jeg er for eksempel en av dem som har vurdert å melde meg som natteravn når mine egne barn når tenårene. Det er ikke det samme som at jeg er en anti-idealistisk superegoist. Det kan ganske enkelt være fordi jeg ikke har tid eller overskudd til å holde på med absolutt alle tenkelige verdige, idealistiske aktiviteter. Jeg velger kanskje bare å prioritere andre verdige, idealistiske ting enn deg.

Jeg synes det er flott at folk velger å være natteravner, og jeg synes ikke innsatsen blir noe mindre verdifull selv om man gjør det fordi man har personlig interesse av at jobben blir gjort.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Er det ingen som føler at de har et ansvar for lokalsamfunnet eller samfunnet generelt? Tenker dere kun på hva dere kan ha nytte av?

Jeg tror generelt sett at du har rett. Samfunnet har blitt mer fragmentert og det er færre saker som "samler" folk. Derfor er det sjeldnere at folk jobber for lokalsamfunnet. Selv opplever jeg ikke at jeg bor i et lokalsamfunn, og jeg hjelper som regel folk personlig ikke pga av et generelt samfunnsansvar.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror generelt sett at du har rett. Samfunnet har blitt mer fragmentert og det er færre saker som "samler" folk. Derfor er det sjeldnere at folk jobber for lokalsamfunnet. Selv opplever jeg ikke at jeg bor i et lokalsamfunn, og jeg hjelper som regel folk personlig ikke pga av et generelt samfunnsansvar.

Der treffer du "spikeren på hodet". Alle har så nok med sitt....... Vi skal ikke så langt tilbake der man dro lasset sammen og alle måtte bidra. Men selvfølgelig så var det et helt annet samfunn og en helt annen tid. Jeg tror vi har mistet noe der....

[lil'c]

Jeg jobber frivillig, i en organisasjon som driver med en av mine hjertesaker, noe jeg brenner for.
Det beste er at da kan jeg gjøre det akkurat når jeg har tid, for det er mitt problem. Alene med et barn med store spesielle behov som krever meg 24/7 i utgangspunktet. I veldig gode perioder, når hun kan være littegrann i bhg. så jobber jeg i den organisasjonen.

Jeg gikk natteravn før. Uten å ha tenåringsbarn.
Bare fordi jeg så behovet for det i min bydel.
Jeg har ikke sluttet heller, men har pause, av grunner nevnt over her, det sier seg selv at det ikke går (det er ikke akkurat i bhg. tiden de gangene snuppa kan være der).
Men jeg håper å begynne igjen senere, uansett alder på min snuppe.

Men må jeg velge, så velger jeg nok den organisasjonen nevnt over her ja, ikke natteravn, for den brenner jeg mer for, men jeg tror ikke de to kommer til å komme i veien for hverandre. Men, poenget var, alle velger vel sine hjertesaker kanskje, hvis de gjør noe frivillig på fritiden.
De fleste jeg kjenner har i hvertfall ikke for mye fritid, så da er den dyrebar. Og de fleste prioriterer familieliv i den tiden, og det skjønner jeg. Hadde jeg hatt full jobb og bare sett snuppa litt på morgenen, noen timer på ettermiddagen og i helgene, hadde jeg ikke gjort så mye annet de gangene vi faktisk kunne være sammen jeg heller.

Jeg merker dog tendensene til at det er vanskeligere å få folk til å være med på frivillig arbeid nå, enn det var før. Og det er jo synd.
Vi mangler ressurser i "min" organisasjon, for det er vanskelig å få med folk.
Jeg håper det endrer seg.

[Syrin]

Eg er langt på veg enig med Jessica. Eg er ingen samfunnsanalytiker; skulle gjerne sett ein samfunnsviter tegne og fortelle litt her inne

Nå har det jo alltid vore sånn at alt var betre før, men ein må kunne seie at individualismen står mykje sterkare i samfunnet nå enn for 30 år sidan. Det rare er at trass i ønsket om å få lov til å gjere som ein vil, så skal likevel samfunnet og det offentlige vere sterkt og rydde opp når ei enkeltsak som angår ein sjølv kjem opp.

Og kor er det blitt av kjeftakjerringane? I den forstand at folk har slutta å gi beskjed når dei ser "overtramp". Kvifor er det ingen som seier ifrå når ungdommen sit og okkuperer fleire sete og den gamle dama ikkje har plass på bussen? Er det ikkje vårt ansvar? Er vi redde for å bli latterliggjort? Eg har ein kollega som sang ut sin hjertens meining til nokre ungdommar i ein buss som viste liten respekt (kommentarar, fnising) for ein sterkt handicappa person som trengde hjelp. Dei svarte tilbake at dei likte å vere "spesielle" ??? Kva nå det enn går ut på. Eg trur ikkje nødvendigvis at ungdommen er værre nå enn før, men kor er autoritetane? Er det oss, eller er det ein offentlig etat?

Kva skjer når folk segnar om på gata; prøver vi å hjelpe, hastar vi forbi og håpar ingen ser oss, eller stiller vi oss opp og glor? Kva med uteliggaren som ser halvdød ut? Spring vi forbi og skyldar vi på HIV og bakterier? Eller er han aleine om ansvaret for sitt eige liv, og vi for vårt, slik at det ikkje angår oss?

Sjølv jobbar eg i det offentlige, og kjem svært ofte opp i problemstillingar der individets ønsker og behov må vike på bekostning av samfunnet sine interesser. Eg må argumentere med at "sorry, eg ser du har behov for dette, men dine interesser må vike". Eg møter varierande grad av forståelse.

Stiller de opp på dugnader forresten? Ein ting er om ein ikkje har tid i ein travel småbarnsperiode. Ein annan ting er om ein meiner at det offentlige skal ta større ansvar (utan å få auka overføringar frå staten...). Eg ser at lokal forankring er veldig viktig for om eit prosjekt er vellukka, enten det gjeld oppussing av utearala til barnehagen, opparbeiding av naturstiar eller oppussing av den gamle kinoen.

Nok vissvas frå meg. Eg syns dette er eit engasjerande tema og noko eg har tenkt på i det siste.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Der treffer du "spikeren på hodet". Alle har så nok med sitt....... Vi skal ikke så langt tilbake der man dro lasset sammen og alle måtte bidra. Men selvfølgelig så var det et helt annet samfunn og en helt annen tid. Jeg tror vi har mistet noe der....

Jeg er fryktelig glad for at vi ikke lever i et slik samfunn lenger. Min dag har ikke ubegrenset med timer, og jeg må prøve å få jobb, familie, aktiviteter og tusen andre ting til å passe i den. Ja- jeg har nok med mitt/vårt, selvsagt har jeg det. Jeg gjør en mange idealistiske ting, og bidrar både på den ene og den andre måten. Det ser ut til å gå deg hus forbi at selv om man kanskje velger bort visse ting (Det ville for eksempel aldri falt meg inn å bli natteravn) at man kanskje engasjerer seg andre steder i stedet. Kanskje man engasjerer seg andre steder fordi andre ting har mer med ens egen familie og egne behov å gjøre, men det gagner da andre også?

Og vet du virkelig at de du kjenner som ikke har lyst å gå natteravn ikke tar ansvar for lokalsamfunnet på noen annen måte? Eller er det å ikke ha lyst å bli natteravn ensbetydende med å mele sin egen kake og ikke bidra til felleskapet?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ja, det er selvsagt bare du som er idealist. Alle andre er egoister, som bare vil mele sin egen kake.



Hvis jeg skal gå ut i fra at innlegget ditt ikke var ment riktig så nedlatende som det fremsto og svare seriøst på det, så må svaret bli at jeg regner med at graden av idealisme og egoisme er omtrent som den alltid har vært. Og det at du er engasjert i en sak av uselviske grunner, ikke gir deg automatisk grunn til å dømme andre som ikke er engasjert i det samme eller ut i fra samme grunn som deg.

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk ikke vil prioritere tid som natteravner hvis de selv ikke føler at det er relevant for deres egen situasjon. Jeg er for eksempel en av dem som har vurdert å melde meg som natteravn når mine egne barn når tenårene. Det er ikke det samme som at jeg er en anti-idealistisk superegoist. Det kan ganske enkelt være fordi jeg ikke har tid eller overskudd til å holde på med absolutt alle tenkelige verdige, idealistiske aktiviteter. Jeg velger kanskje bare å prioritere andre verdige, idealistiske ting enn deg.

Jeg synes det er flott at folk velger å være natteravner, og jeg synes ikke innsatsen blir noe mindre verdifull selv om man gjør det fordi man har personlig interesse av at jobben blir gjort.

Det var overhodet ikke meningen å framstille det som om jeg var idealist og andre egoister. Den syns jeg var usaklig fra deg, men mulig jeg måtte ha skjønt at det ville bli oppfattet slik.

Jeg er helt enig med deg og vil ikke sette meg på min høye hest og dømme andre. Definitivt ikke. Jeg har, som sagt, full forståelse for at mange ikke orker etter ei full uke med jobb.

Det jeg prøver å si er at (glem Natteravner osv.) tenker vi kun på hva vi selv har nytte av? Ser vi ikke lenger at vi er en del av et samfunn og har et ansvar? Er det det offentlige som skal ta seg av alt?`