Spinnoff - sydentur med surt barn

[frukt]

Det er nok mange som reiser mer og lengre nå, ja. Vi reiste forsåvidt en god del i min oppvekst. Flere ganger til Danmark, ulike hytter i Norge, 4 ganger til Kanariøyene og 1 gang til Hellas. Barna mine derimot har bare vært i Norge, England og Danmark. Og de er jo født i England så det kan vel knapt regnes som utland.

Jeg likte å reise før, men begynner å synes at det er mer stress og mas enn gøy, og liker egentlig aller vest fjellturer i Norge. I tillegg spiller miljøaspektet inn. Men det er aller mest det at jeg elsker å være ute i naturen.

[ingling]

Jeg tror jo det varierer litt hvor vanlig det er med hyppige utenlandsturer, her vi bor er der slett ikke alle som drar utenlands en gang i året, og langt færre drar mer enn en gang. Vi har vært på to charterturer med mine som nå er 6 og 8, leid sommerhus i Danmark en gang og vært noen småturer i Sverige. Sommerferiene er stort sett besøk hos besteforeldre med innslag av hotell, badeland og parker, og de synes hittil at det er helt topp. Eldste har riktignok begynt å si innimellom at det er kjedelig å være «bare» i Norge, men vi er ganske tydelige på at de er heldige som har familie å besøke, og som får mange fine opplevelser rundt omkring, og hun koser seg og er veldig fornøyd underveis. De er nok litt for små til å være så opptatt av om en reiser hit eller dit, men jeg tenker at det er helt greit å venne seg til at ferie ikke må bety utlandet hver gang. Å sammenligne med egen oppvekst blir litt meningsløst, det er lenge siden og mine foreldre hadde en helt annen økonomi enn det vi har i dag. Det var heller ikke så vanlig å reise som nå, så det var ikke samme potensialet for å føle at «alle andre» dro utenlands.

[Fløyel]

Jeg var alltid utenlands fra jeg var 4 år, det var veldig uvanlig på sen 70-tall og 80-tallet. Men min far jobbet i bransjen. Var ikke på charterturer.

Mine har reist mye, men aldri opplevd en sur mine, nå er de 20 og 17, de lurer fremdeles på hva og hvor vi skal reise, kommer selv med ønsker hva de vil oppleve. Jeg lurer i grunnen på når unger slutter å bli med foreldre på ferie. For mine virker det helt fjernt å ikke skulle være med på tur.

[frukt]

Jeg er 40 og reiser fortsatt på ferie med min mor.

[GinaK]

Jeg er, som Charlie, oppvokst med telttur og primus. I Sverige og Danmark. Vi var også mye i Valdres på billighytter. Har aldri vært sydover med foreldre.
Sluttet å bli med på ferier den sommeren jeg var 14.

Her er det første året som er eldste ikke vil være med. Han fyller 18 til nyttår.

Gutta har vært en gang i sør-Spania, dagstur til Tanger i Marokko, 1 gang i Torrevieja, 2 ganger ved Albir/Althea, en gang på Mallorca, en gang på Kypros, en gang i Side, Tyrkia, en gang i Berlin og en gang i London. Samt Danmark rundt to ganger med København og også Liseberg.
Har aldri blitt påspandert noen tur av foreldre og har heller ikke dratt sammen med de.

[millact]

Vi reiste mye til Danmark da jeg var barn, men hadde også et par turer til Spania og Italia samt Jugoslavia.

Mine to har vært flere ganger i Spania og andre Syden steder samt andre land. De liker å reise, men yngste hadde nok vært like fornøyd om vi hadde hatt hytte ved sjøen så han kunne kjørt båt. For ham er det drømmeferien. Godt han har en onkel og tante med hytte ved Blindleia, da.

I år går turen til Danmark, deres ønske, siden det begynner å bli noen år siden sist vi var der.

[Tallulah]

Men barn har jo ikke nødvendigvis noe grunnlag for å forså at en sydentur er noe de burde være takknemlige for. Det handler ikke om å være bortskjemt, men at deres virkelighet er annerledes. Dessuten er det ikke slik at alle liker sydenturer, samme hvor lite eller mye de har reist.

[Fersken]

Jeg er vokst opp med campingferier til Sverige og et par ganger i Danmark, det var lange dager på reise og jeg husker egentlig ikke så mye av feriene. Det jeg husker er varme dager ved sjøen der jeg er vokst opp eller leking med vannsprederen på plenen.

Våre barn har heller ikke vært på så mange steder utenlands. Det er stort sett besøk hos slekt som har vært prioritert. Eldste var med til Italia og USA før hun var 2, men hun husker ikke noe av det. Minstemann har ikke hatt pass en gang.

[Anne C]

Jeg er vokst opp med 3-4 uker på hytta til farmor og farfar hver eneste sommer. Vi var nok litt hos mormor og bestefar også, men ikke så lenge av gangen. Jeg husker vi var i Legoland når den yngste broren min var et par år, han ble igjen på hytta med farmor og farfar. Bortsett fra Danmark og Sverige så var vi aldri noen spennende steder før sommeren før siste året på ungdomsskolen. Mamma og pappa hadde lite penger, så jeg satte opp et budsjett for hvordan vi skulle få råd til å dra til Italia. Jeg regnet ut alt fra bensinpenger til leilighet og lommepenger. Og enden på den visa var at vi dro til Italia to år på rad. Vi kjørte bil og hadde med den enslige broren til mamma. Etter det tror jeg ikke at jeg var med de på noen flere ferier.

Jeg har kun feriert med foreldrene mine to ganger som voksen. Den ene gangen spanderte pappa tur på alle barna sine med familier, den andre gangen hang de seg på en ferie vi skulle på.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men barn har jo ikke nødvendigvis noe grunnlag for å forså at en sydentur er noe de burde være takknemlige for. Det handler ikke om å være bortskjemt, men at deres virkelighet er annerledes. Dessuten er det ikke slik at alle liker sydenturer, samme hvor lite eller mye de har reist.

Enig i dette! Min sønn hadde hatet syden, og det hadde jeg også (sommeren i fjor var vårt verste mareritt) . Vi er på fjellet nå, og denne uka har vi opplevd alle årstider og værtyper som finnes omtrent. 8-åringen mener dette er den beste ferien noensinne.

Han har reist veldig lite, men av de han går i klasse med, er det kun én som reiser mye. Og han reiser også VELDIG mye. For sønnen er det det som er unormalt. Vi er jo også veldig opptatt av miljø og det er derfor ikke aktuelt for oss å fly på ferie. Det er sønnen helt innforstått med. (Et unntak fra ingen-fly-regelen var ifjor da vi var på Island fordi mannen var spesielt invitert til en konferanse som er viktig i hans forskningsmiljø og vi ble med.)

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men barn har jo ikke nødvendigvis noe grunnlag for å forså at en sydentur er noe de burde være takknemlige for. Det handler ikke om å være bortskjemt, men at deres virkelighet er annerledes. Dessuten er det ikke slik at alle liker sydenturer, samme hvor lite eller mye de har reist.

[Polyanna]

Mye mer reising, men jeg opplever likevel ikke at de er "bortskjemte". De er stort sett glade og takknemlige på tur, med enkelte blodsukkerinduserte meltdowns oppigjennom.

[apan]

Jeg tenker også at sure barn på ferie har fantes til alle tider. Hos oss blir de mest sure dersom ting må kompromisses på og de ellers er i litt i vranglås. Og med vår familie må man kompromisse hele tiden. Kombinert med lavt blodsukker blir ting ikke bra. Men dette er uavhengig av hvor man er. Men hjemme er man jo ikke så mye sammen over tid.

Dette var likt i min barndom selv om jeg ikke var bortskjemt med ferier.

[Pøblis]

Jeg er vokst opp med hytteferier. Vi var på bilferie til Bergen da jeg var 6 - det var stor stas - og sommeren etter var vi i Danmark for første gang. Vi bodde i bitteliten campinghytte i Løkken og jeg husker jeg lekte med barn bra både Tyskland og Danmark og Sverige.

Vi tok ferge far Gøteborg til Felixstove og busset derfra til London da jeg var 14. Det var STOR stas med London og shopping og Boots og His Masters Voice og jeg var helt overveldet.

Jeg fløy for første gang på klassetur til London i 2. klasse på videregående.

Min første sydentur var til Kypros med dengang kjæresten da jeg var 20.

Barna mine har vært i USA, Thailand, på flere kanariøyer, i Frankrike - både på rivieraen flere somre og i Paris flere ganger. VI har vært i Italia, i Spania(fastlandet) og i Hellas og selvsagt i Danmark mange ganger. Begge har også vært på språkreiser alene - den ene i California og den andre i Oxford.

Pøbelprinsessen har vært på korpstur til Danmark, Sverige, Tyskland, Spania x 2 (fastland og Mallorca) og Italia.

Begge mine barn hadde flydd flere ganger før ettårsdagen sin.

[Neket]

Vi var i syden annethvert år når jeg var barn, båtferie de andre årene. Mine unger har reist mye mer enn meg, men syns det er urettfeigt at de ikke har vært i sydenland (de har vært der en gang, men de husker ikke). Alle andre har vært der, tenk.

De er nok litt bortskjemte, de var ikke spesielt ivrige når jeg foreslo en helg på hytta, der er det jo ikke wifi og svømmebasseng engang.

Jeg har også ødelagt familieferie, var potte sur og ufordragelig i to uker på Kreta når jeg var 15. Etter det fikk jeg ikke være med på ferie før jeg var 19 og hadde flyttet hjemmefra.

[My]

Jeg tror det er flest voksne som blir sure og misfornøyde med hjemmeferie/familieferie/"bare på hytta" (opptil flere her inne som har skrevet det rett ut). Ungene våre har stort sett vært fornøyd på ferie, selv om en av dem har hatt perioder med kort lunte og høyt konfliktnivå. Men det handler mer om å bli sliten av å være på fremmed sted uten vanlige rutiner, og tett samvær med foreldre og søsken døgnet rundt, som misnøye med reisemål. Det hadde vært det samme uansett hvor vi hadde vært. Det eneste "kravet" de har er at vi minst en gang i løpet av sommeren (helst i jordbærsesongen) skal besøke besteforeldrene og søskenbarna på Sunnmøre.

Vi har aldri vært i "syden" (som i charter) med ungene. Eldste har spurt et par ganger, mest pga at venner har vært på slike ferier og snakker om det. Men det er ikke slik at hun har vært misfornøyd med de feriene vi har hatt for det. De to yngste har aldri spurt.

Jeg vokste opp med at sommerferie var å kjøre 150 mil med bil (som regel to overnattinger) fra nord- til sørnorge hvor vi først tilbragte noen uker hos mormor og morfar på østlandet, deretter ei uke eller to hos farmor og farfar på Møre (lærerforeldre), og deretter 150 mil tilbake. Og vi elsket det. Syden var noe vi bare såvidt hadde hørt om. To-tre familier i bygda som dro på sydentur. Det var kjempeeksotisk. Jeg var vel 10-11 år første gang jeg var over til Sverige. Første gang i Danmark tror jeg var korpstur i 12-årsalderen.

[007]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg tror det er flest voksne som blir sure og misfornøyde med hjemmeferie/familieferie/"bare på hytta" (opptil flere her inne som har skrevet det rett ut).

Jeg hadde ikke vært fornøyd med hjemmeferie, jeg vil bort i alle fall en uke av den eviglange lærerferien. Familieferie er lite aktuelt for oss, men jeg hadde elsket å være «bare på hytta». Om jeg hadde hatt (egen) hytte da. Og om det ikke bare regnet hele ferien.

[Appelsin]

Min familie ble hardt rammet av høy rente på åttitallet, så jeg vokste opp med bilferier i Norge med overnatting hos fjerne slektninger og venner av foreldrene mine. En påske og ei langhelg i mai et år delte vi campingvogn med naboen. Da jeg var 16 fikk søsteren min og jeg bli med mammas søsken til feriehus i Løkken, det var fantastisk!
Mine barn har ikke hatt noen to-ukersferier til sydenland eller andre verdensdeler. Men de har fått litt forskjellig som Jylland, København, Skottland og Portugal, samt korpsturer til Frankrike, Belgia og England. Jeg opplever barna mine som takknemlige for det de får, stort sett.

[Magica]

Jeg var aldri på utenlandsferie med mine foreldre / syden, vi var i Sverige eller Danmark av og til på camping, ellers Norge - Camping.

Mine barn på 18 og 16 har vært 1 gang i syden med oss. De har vært 2 ganger i syden med faren.

Vi har også vært i Amsterdam med familien.

Nå er vi i California.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg tror det er flest voksne som blir sure og misfornøyde med hjemmeferie/familieferie/"bare på hytta"

Tja. «Hæ! Skal vi ikke på ferie i år!?» Var reaksjonen det året da mine ble fortalt at sommerferien ville bli tilbragt hjemme og hos besteforeldrene på vestlandet. De tenker nok på «ferie» som ensbetydende med «å reise til et sted». Og da fortrinnsvis til noe mer eksotisk enn besteforeldrene.