Selvbestemt abort fram til uke 22

[Polyanna]

Jeg syns det er greit å huske på alle de tingene nesten alle er enige om i Norge: At det er bra med så få aborter som mulig (og at tilgang på prevensjon og seksualundervisning derfor er viktig). At om abort skjer, så er det best for alle involverte om det skjer tidligere, enn om det skjer sent. At det finnes tilfeller der det er helt galt å bære frem et foster til termin og fødsel (store lidelser og død rett etter fødsel, for eksempel).

Jeg syns at når det gjelder sykdom, så er nemndene 100% meningsløse i de fleste tilfeller. Om man har fått den grusomme beskjeden det er at dette barnet har en alvorlig sykdom, eller du selv har en alvorlig sykdom og vil måtte velge mellom ditt liv og barnets, så er det åpenbart ingen andre enn mor til barnet, med så god medisinsk og psykologisk veiledning som mulig, som kan ta den beslutningen.

For disse (sikkert 90%) av senabortene, så tenker jeg at det bør være automatikk i at "diagnose på denne listen betyr at beslutningen er 100% opp til mor, med rett på rådgivning".

Problemene oppstår i grensetilfellene: Når barnet har en sykdom som ikke er livstruende. Et eksempel er alvorlig skjeling, som man kan visstnok kan screene for, genetisk, og som jeg TROR er et "gyldig kriterie" i enkelte land. Skal det styres av for eksempel en diagnoseliste: Er tilstanden på denne listen, så kan kvinnen velge abort, hvis ikke, så kan hun ikke? Hva med en gutt som genetisk screening viser vil bli 160 cm høy? Barn med astma? Hva med feil kjønn?

Eller de som har egne, personlige grunner til abort, som ikke handler om sykdom: barnefar dør eller drar. En personlig krise. Alvorlig sykdom hos et søsken. Økonomisk ruin. At man har brukt lang tid på å tenke seg frem til at "dette barnet har jeg ikke kapasitet til".

Altså, alle andre grunner enn de som er de vanligste (alvorlig sykdom). Stort sett tror jeg det er få andre enn kvinnen som er bedre egnet til å ta denne vurderingen, og stort sett tror jeg det er få andre som har barnets beste mer i fokus enn barnets mor, også i svangerskapet.

Og så er spørsmålet: For de (ekstremt sjeldne!) gangene det ikke er sånn at "enhver mor vet hva som er best for sitt eget barn" - de gangene mor faktisk vil velge å abortere et friskt barn som er 1-2 uker unna å overleve, kun fordi det har feil øyenfarge eller fordi det kræsjer med sydenferien eller en annen grunn som det er vanskelig å "forsvare". Skal vi som samfunn sette grenser for det? På samme måte som vi gjør det for et barn som lever utenfor magen? Skal vi satse på at dette skjer så sjelden at vi kan leve med det? Eller skal et foster 2 uker unna å kunne overleve utenfor magen, ha et rettsvern som ligner mer på det et barn utenfor magen har?

Jeg syns det er et vanskelig spørsmål, helt ærlig.

Men å kvitte seg med nemndene for sykdom, tror jeg uansett er en "no-brainer".