"Det du ikke fikk vite om Ali Farah (1970-2023)"

[Tallulah]

Nå i sommer døde Ali Farah, mannen som ble slått ned i Sofienbergparken og deretter ikke fikk helsehjelp, fordi ambulansepersonellet ikke ville hjelpe ham.

Sitat:

Ali Farah sovnet stille inn etter at han dagen før hadde fått nok et epileptisk anfall. Han utviklet nemlig epilepsi og psykoser etter hjerneskaden han ble påført under den famøse augustdagen i Sofienbergparken for 16 år siden. Kunne det gått annerledes for Farah dersom han hadde blitt bedre ivaretatt i det norske helsevesenet, både i august 2007 og i årene etterpå?

Dette er helt fryktelig lesing. Som du må ta deg tid til. Vi snakket mye om saken her inne den gang, og Farah fortjener at du leser hvordan han har blitt behandlet.

Jeg lurer på om utfallet i saken hadde vært annerledes i dag? Nå, når vi vet mer om hvordan fordommer påvirker oss, hvordan man kan utføre rasistiske handlinger selv om man selv mener man ikke er rasist. Nå når vi har vært gjennom #metoo som hadde grobunn i noen av de samme mekanismene.

Jeg håper det. For ordens skyld: Jeg mente da og jeg mener nå at han ble utsatt for rasisme.

https://www.utrop.no/plenum/ytringer/345536/

[Heilo]

Takk for at du deler! Så trist å lese at han er død. Jeg husker saken godt, og mente det samme som deg.

[Sweetie]

Rystende lesing. Jeg husker også saken godt og husker jeg håpet det ville føre til en systemendring i helsevesenet. Det tror jeg ikke har skjedd, ennå, men vi er forhåpentligvis på vei. Når forskningen er så tydelig på at det er forskjellsbehandling og at dette selvfølgelig får konsekvenser.

[Milfrid]

Leste, og fikk vondt langt inn i sjelen. Burde ikke være mulig å fremstille en sak så skjevt nå det finnes lydopptak, bilder og vitner.

[Strå]

Jeg husker saken. Den skremte meg da. Og nå.

[Kaija]

Takk for delingen. Jeg husker saken fra den først kom i nyhetene, og den rystetmeg da. Fikk aldri med meg hvordan det fortsatte. Har en tung klump i magen over å lese nå hva som har blitt gjort mot ham i etterkant. Måtte vi snart lære.

[daffy]

Så utrolig trist. Så ufattelig frustrenende urettferdig det må ha vært for ham. Jeg husker ikke hva jeg mente og trodde den gang, men tror gjerne jeg kan ha "kjøpt" den historien som ble fortalt i pressen. Jeg innser at jeg har vært veldig naiv og blind for rasisme i samfunnet tidligere.

[Pelle]

Veldig trist sak. Jeg leste mye om den da det hendte, og landet hel på for min del at jeg ikke tror han ble utsatt for rasisme. Nå husker jeg ikke alle detaljene, men det var jo mer til saken enn det som ble presentert i artikkelen over her. Jeg noterer meg jo det han skriver om den eldre kvinnen fra Tyrkia som døde. Den familien som ringte var jo ikke akkurat veldig hyggelige, men han omtaler det som «valgte å krangle med». Man kan gjøre feil uten å være rasist. Mulig jeg tenker slik fordi jeg har blitt kalt rasist en rekke ganger selv, i kraft av mitt yrke. Hvilket jeg ikke er. Mine barn har også blitt kalt rasist, feks i skoledebatt om religion. For noen er det et veldig enkelt kort å slenge på bordet fremfor å se seg i speilet.

[Lykken]

Det innlegget der i Urop synes jeg ikke er er særlig etterrettelig og heller ensidig framstilt. Jeg husker ikke saken helt slik i det hele tatt og når jeg frisket opp hukommelsen med å lese om saken nå, så framstår dette som veldig partisk og følelsemessig skrevet.
På sin plass å minne om frikjennelse i retten, erstatningssak, frifinnelser, omgjøring av nemdavgjørelsee og hard medfart av ambulansearbeiderne i media.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Det innlegget der i Urop synes jeg ikke er er særlig etterrettelig og heller ensidig framstilt. Jeg husker ikke saken helt slik i det hele tatt og når jeg frisket opp hukommelsen med å lese om saken nå, så framstår dette som veldig partisk og følelsemessig skrevet.
På sin plass å minne om frikjennelse i retten, erstatningssak, frifinnelser, omgjøring av nemdavgjørelsee og hard medfart av ambulansearbeiderne i media.

Saken er trist, men dette som Lykken skriver er jo også viktig å ta med.

[Tallulah]

Er det virkelig viktig å få fram i en minnetekst om en mann som har fått livet sitt brutalt endret og til slutt dødd av det, i en tekst som i all hovedsak handler om medias og offentlighetens behandling av ham?

Har dere egentlig lest teksten? Og så tenkt at det viktigste å si etterpå er «Ambulamsesjåføren ble frifunnet!»

En frifinnelse absolutt alle har fått med seg, I might add.

[Maverick]

Jeg har lest og jeg synes den er svært god. Og så synes jeg det er viktig å huske på at systemisk rasisme (som minneordet peker på) fremstår annerledes enn personlig rasisme, AMK-arbeideren som gikk i diskusjon med den tyrkiske familien blir for eksempel ikke kalt rasist, men det pekes på systemikk i systemet.

Vi må slutte å være så sjukt lettkrenka når åpenbare svakheter ved det norske samfunnet settes søkelys på. Det er ikke sånn at vi alle blir kalt rasister av den grunn.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Har dere egentlig lest teksten? Og så tenkt at det viktigste å si etterpå er «Ambulamsesjåføren ble frifunnet!»

Det er selvsagt ikke det viktigste, men det er viktig. Om ikke i en minnetekst (selvsagt!), men i fokus på saken.

[Milfrid]

Og helt fullstendig uavhengig av rasisme - er menneske som er alvorlig skadet skal tas med av ambulanse om hen aldri så mye hadde tisset på Gud og hvermann med fullt overlegg.

Og systemisk rasisme finnes absolutt, og kan være ganske usynlig for dem som ikke opplever den, men veldig merkbart for den som opplever det. Mine to opplever støtt og stadig ting utelukkende pga hudfarge. Feks forteller Poden at når han tar toget kan han være den eneste i vogna som blir spurt om han har billett.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Det er selvsagt ikke det viktigste, men det er viktig. Om ikke i en minnetekst (selvsagt!), men i fokus på saken.

Dette er jo virkelig et helt strålende eksempel på det som nevnes i teksten, om hvordan fokuset ALLTID vris over på den stakkars, hvite mannen. Det er et så godt eksempel at det blir ganske komisk her, for er det én ting som virkelig har fått fokus i denne saken er det jo den stakkars, hvite mannen.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Det er selvsagt ikke det viktigste, men det er viktig. Om ikke i en minnetekst (selvsagt!), men i fokus på saken.

Det har jo ikke vært noe annet fokus. Det er jo det teksten handler om.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Dette er jo virkelig et helt strålende eksempel på det som nevnes i teksten, om hvordan fokuset ALLTID vris over på den stakkars, hvite mannen. Det er et så godt eksempel at det blir ganske komisk her, for er det én ting som virkelig har fått fokus i denne saken er det jo den stakkars, hvite mannen.

Nettopp.
Det er skikkelig skremmende at dette har skjedd i så nær fortid. Det er helt på sin plass å kritisere håndteringen både i parken og i etterkant.

[Milfrid]

Det er jo bare å ta en liten kikk på USA. Der er politiet av en eller annen grunn liiiivredde mennesker med mørkere hudfarge, og skyter folk just in case igjen og igjen. Mens den ene hvite skole- og masseskytteren etter den andre kommer fra det med livet i behold. Tydeligvis mer redde for at en mørkhudet skal ha en pistol i hanskerommet enn for at han som nettopp har skutt 15 mann skal skyte et par politimenn i tillegg.

[Lykken]

Det er greit at det er en minnetekst, men jeg synes saken blir framstilt svært lite balansert og står i strid med hva som ble konkludert i ettertid. Sp kan man diskutere rasisme og systematisk diskriminering, men jeg synes ikke denne saken er et godt eksempel nettopp fordi rasisme godt mulig ikke var et element i saken. Men at forutinntatthet mot rusmiljø og sted det skjedde er mer en faktor.

[Tallulah]

Selvfølgelig kan man være uenig i noe som ble konkludert med i fortiden? Hvordan skal man gå framover om man ikke er det?

Og igjen: teksten handler i svært liten grad om ambulansearbeiderne handlet som de gjorde på grunn av rasisme eller andre fordommer. Den handler i stor grad om hvordan det norske samfunnet plutselig ikke syns at Farah var et verdig offer lenger, siden han tok til motmæle og var sint. Om hvordan pressen i ettertid publiserte sak på sak der hans side på ingen måte fikk være en del av bildet, og der de i stor grad vred på hva som hadde skjedd, i MYE større grad enn denne minneteksten gjør.