Motivasjon for å droppe bil nr 2?

[Hyacinth]

Kan bare svare for egen del. Vi gikk fra to biler til én bil for litt over fire år siden. Årsaken var at mannen min byttet jobb til en med gangavstand (3,2 km). Vi bor veldig sentralt i Norges tredje største byområde, men likevel kan vi ikke basere oss på kun kollektivtransport til jobb bortsett fra hvis man jobber i sentrum, noe han nå gjør.

Det var veldig kjekt å selge den ene bilen. Det er deilig å kun ha ansvar for en bil. Jeg liker ikke å eie for mange ting. Ting skal ha plass og vedlikehold og koster penger. Så motivasjonen vår var stor, selv om mange av våre venner ikke fattet valget vårt. Ja, det ble litt mer stress om ettermiddagene og det krevde mer planlegging i starten. Men vi trengte på dette tidspunktet ikke kjøre ungene på aktiviteter som tar ti min med bil og én time hver vei med buss. Og nei, vi kan ikke lenger gjøre sånn at mannen tar storhandel og jeg besøker ei venninne samme ettermiddag. Det er litt dumt, men likevel verdt det.

Når jeg tenker på det, er det i realiteten utopi å besøke familie og venninner en stund etter middag på en hverdag uten bil. Det kjenner jeg ingen som gjør. Kollektivtransporten er ikke i nærheten av å være sånn at det ville vært mulig.

Vi er kun to voksne i husstanden nå.

[Plingo]

Bosted: tettsted oppi skogen, med 2000 innbyggere ish. Har barneskole, barnehage og Rema 1000 i 2km gåavstand fra hjemmet.
Bysentrum 9 km unna (tannlege, lege). Går buss 1x i timen på dagtid i uka. Ingen buss i helgene.
Ungdomsskole: 7 km unna, til dette tettstedet går det kun skolebusse i skoletiden. Så om man skal være med venner må man bli kjørt.

Jobb: vi jobber to mil i hver vår retning fra bostedet.
Sjekket vy appen om jeg kunne tatt kollektivt, da sier den 47 min men at det er for liten overgangstid, så man må bok vente på neste tog da tar der 1t 47 min
For mannen min sier vy appen at han hadde brukt 1t og 14 min til jobb, men her advarer også vy om tidsnød.

Aktiviteter for ungene: kjøre land og stand rundt på skirenn. Da er det ofte at man skal noe samtidig i helger i hver sin retning og da er det ikke noe busstilbud her.

Så kort og godt: manglende kollektivtilbud

[celebelen]

Vi har én bil, og ingen planer om å skaffe nr 2. Ja, det krever litt planlegging til tider, særlig da Ville fortsatt gikk på korps, men vi pleide å avtale samkjøring med andre som skulle på samme øvelser.

Hos oss har kollektivtilbudet blitt bra i retning av byene. Det hjelper likevel lite hvis man ikke lærer barna å bruke det, i stedet for å kjøre dem overalt. Da Ville gikk på konfirmasjonskurs, gikk hun sammen med to venninner fra nabolaget. Bussen går direkte, med 5-10 minutter å gå i hver ende, og kurset startet midt i ettermiddagsrushet. Likevel endte det med at de andre foreldrene ville kjøre og hente jentene hver kurskveld...

Det er mange steder det ikke er grunnlag for så godt kollektivtilbud. Men jeg har inntrykk av at for mange er det en tanke om at man skal kunne rekke alt, og kunne gjøre hva man vil akkurat når man vil, som fører til at man blir avhengig av å kjøre.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av celebelen, her.

Hos oss har kollektivtilbudet blitt bra i retning av byene. Det hjelper likevel lite hvis man ikke lærer barna å bruke det, i stedet for å kjøre dem overalt. Da Ville gikk på konfirmasjonskurs, gikk hun sammen med to venninner fra nabolaget. Bussen går direkte, med 5-10 minutter å gå i hver ende, og kurset startet midt i ettermiddagsrushet. Likevel endte det med at de andre foreldrene ville kjøre og hente jentene hver kurskveld...

Dette er interessant. Vi opplever noe av det samme, og er det som får meg til å stille spørsmål om hvor reell problemstillingen er. For den føles helt reell for de foreldrene som velger å kjøre, selv om jeg ikke forstår hvorfor de velger det. Jeg mener at tenåringer kan å ta kollektivtransport (selvsagt gitt at det er et relativt høyfrekvent tilbud) hvis de bare trenger å ha med en moderat mengde utstyr. Men jeg ser jo at mange rundt meg velger å kjøre. Jeg føler meg kjip når jeg avviser å samkjøre og heller oppfordrer til at de reiser sammen.

(I min verden er det ingen ekstrakostnader knyttet til en ekstra tur ettersom alle fire familiemedlemmer er utstyrt med månedskort som uansett brukes hver dag for å komme seg på jobb/skole.)

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dette er interessant. Vi opplever noe av det samme, og er det som får meg til å stille spørsmål om hvor reell problemstillingen er. For den føles helt reell for de foreldrene som velger å kjøre, selv om jeg ikke forstår hvorfor de velger det. Jeg mener at tenåringer kan å ta kollektivtransport (selvsagt gitt at det er et relativt høyfrekvent tilbud) hvis de bare trenger å ha med en moderat mengde utstyr. Men jeg ser jo at mange rundt meg velger å kjøre. Jeg føler meg kjip når jeg avviser å samkjøre og heller oppfordrer til at de reiser sammen.

(I min verden er det ingen ekstrakostnader knyttet til en ekstra tur ettersom alle fire familiemedlemmer er utstyrt med månedskort som uansett brukes hver dag for å komme seg på jobb/skole.)

Jeg hadde en samtale med en mor jeg stod sammen med i fotballkiosken i fjor, der hun snakket om at det ble så mye kjøring, etter at laget til hennes sønn ble slått sammen med laget til min sønn (opprinnelig to klubber i samme bydel, men et stykke fra hverandre), siden det var trening på de to respektive fotballbanene annenhver gang, og det da ble lenger reiseveg til den ene. Jeg lurte på hvorfor han ikke bare kunne ta buss (den går ofte, og stopper rett ved fotballbana). Hun svarte da at joooo, hun hadde jo tenkt litt på det at det hadde gått an, han hadde jo begynt å ta buss alene og det gikk jo greit, i alle fall hvis han slapp å bytte buss i sentrum (han var 16 år). Men at det hadde vært bedre om de var flere sammen, for det kunne være litt kjipt for han om han var den eneste som kom med buss, mens alle de andre ble kjørt. Min reaksjon var vel omtrent slik. Så det er litt ymse holdninger ute og går ja, selv blant de som har alle muligheter når det gjelder kollektivtransport. Føler at det er litt kulturen blant fotballforeldre her, fotballungene kjøres overalt. Mens f.eks i Kulturskolen er det en helt annen praksis, jentungen hadde øving på en helt annen kant av byen, såpass tidlig at vi uansett ikke kunne kjørt, men det var aldri noe problem å ta buss, selv om det tar ca 45 min til sammen, med bytte i byen, og det gjaldt alle hun gikk sammen med, også de som var mye yngre enn henne, i barneskolealder. Fikk hun tilbud om å bli kjørt eller hentet, fordi noen hadde et ærend i samme område, takket hun ofte nei, fordi hun heller ville ta buss med vennene sine.

Anyway, vi har klart oss med en bil i alle år, men vi har også prioritert å bo sentralt. I byen er det såpass god kollektivdekning og såpass korte avstander at det meste gjøres med buss, på sykkel eller til fots. Både jeg og mannen går eller sykler til jobb, ungdommene går eller busser til skolen. Også har vi ivret for samkjøring når det gjelder skyss av barn til bursdager, kamper o.l., vi har alltid fylt opp bilen når vi har kjørt, og har lav terskel for å spørre om våre kan få sitte på med andre, hvis det kolliderer. Det mener jeg er greit så lenge det går begge veier.

[Mikkeline]

Jeg bor i Bergen, i en av bydelene Sør for byen. Har et par km til bybanestopp, så buss er kollektivalternativet.
Jeg bruker et drøyt kvarter på å kjøre til jobb og ca 1 time kollektivt.
Mannen er mye på farten i sin jobb, og det er praktisk med egen bil.
Mellomste jobber på et sted med dårlig bussforbindelse på kveldstid, og yngste trener på en bane som også har begrenset bussforbindelse på kveld og helg.
I tillegg har vi hytte på fjellet, og ønsker en solid god vinterbil.
Våre biler er i bruk mange ganger om dagen.

Vi hadde helt sikkert klart oss med bare en bil, men vi hadde brukt ekstremt mye mer tid på transport. Vi snakket tilsammen mange timer ekstra hver dag.

Jeg er veldig glad for friheten 2 biler gir oss, og det vil sitte langt inne å justere ned til 1 bil slik vi har det nå. For at det skulle være et reelt (frivillig)alternativ måtte vi antakeligvis ha flyttet eller byttet jobb og evt fotballklubb for minstemann.

[Bokormen]

I de periodene vi har hatt to biler har hverdagslogistikken vært betraktelig enklere.

De årene vi hadde små barnehagebarn kunne jeg gå til jobb på under en halvtime, men da måtte mannen både hente og levere. Ni timer i barnehagen er lenge for en liten knott. Hvis jeg skulle ta kollektivt og levere/hente i barnehagen måtte vi ha tatt bussen halvannen time før jeg skulle være på jobb, og trillet vogn en halvtimes tid i hver retning. (Barnehagen var noen km unna der vi bodde.) Utenfor sentrumskjernen er det langt mellom holdeplassene. Buss på morgenen 6.30 for å rekke jobb til 08, da hadde vi vært i barnehagen litt over 07, og jeg måtte gå et par km til jobben derfra. Hvis jeg da jobbet til 16 var det samme halvtime å gå til barnehagen, og da gikk vel neste buss vi kunne ta hjem 17.30. I praksis hadde vi vært ute av huset ca 06.15 - 17.50. Med bil kunne jeg da hvis mannen var borte reise 7.30 og være hjemme 16.30. Stort sett kunne en av oss levere og den andre hente, så barnehagedagen kanskje ble 7 timer i stedet for 9.

Da ungene ble større og den biten med barnehage og henting utgikk ble det lettere, men vi har hatt mange varianter av å kjøre og hente hverandre på jobb, og mye "vente i en halvtime i bilen" fordi den enes jobb og ungenes treninger ikke er ferdige samtidig. Hadde vi hatt to biler hadde vi i langt større grad praktisert at den som var ferdig på jobb først dro hjem og laget middag f.eks. Nå er ungene mer eller mindre voksne, så hvis mannen er ferdig på jobb en time etter meg kan jeg faktisk stikke på biblioteket eller ta en kaffe i sentrum mens jeg venter, det letter ting betraktelig!

[Bokormen]

Her vi bor går buss og tog mellom nord og sør, sentrum er ikke så lange strekket. Bebyggelse og da skoler, barnehager, idrettshall, svømmehall og korpsets øvingssted ligger ikke langs dette strekket, men fordelt mer oppi områdene der folk bor. Hvis et barn i gata her skal på svømmetrening måtte de ha gått ned til sentrum, gjennom der (mye parkeringsområder og butikker) og så opp på andre siden av sentrum, det er en 3-4 km hvor det meste av strekket er uten fortau på trafikkerte veier. Hvis jeg skal ta buss til det kjøpesenteret må jeg gå i alle fall 2 km og kan ta buss 800 meter eller noe.

Det er mye av den samme problemstillingen rundt skolen her. Veldig mange bor i grei gangavstand, 1-2 km til skolen, men det er ikke fortau. Det blir en dårlig sirkel, jeg innrømmer å ha vært av dem som av og til da har kjørt til skolen fordi jeg ikke ville at ungene skulle gå i mørket på glatta siden det er så mye biler, brudd på vikeplikt og kaos i de travleste tidene. Og da ble vi en av de som bidro til for mye biler i gatene.


Jeg er ikke noe glad i kjøre bil, jeg går relativt ofte, og hadde gladelig brukt kollektivt om det hadde fungert i praksis.

[Snippa]

Vi har to biler.
Bor relativt sentralt på Østlandet (drøyt 20 minutter med tog til Oslo S), pluss 5 km til togstasjonen. Hadde vi kun skullet transportere oss fra huset og til Oslo S kunne vi klart oss med 1 bil. Men kollektivtilbudet til annet enn toget er null. Faktisk null, det er INGEN bussrute som går noe annet sted enn ned til toget fra her vi bor.
Så: jeg har 35 km til jobb. Med bil: en drøy halvtime (mange småveier)
Jeg har to ulike arbeidssteder, og jeg må ofte begge steder i løpet av en dag.
Med kollektivtransport: 1 time og 53 minutter, ifg VY. Kostnad: 207,- en vei til det ene stedet.
1 time og 22 minutter, 178,- til det andre kontoret.
Mellom de to arbeidsstedene: 15 minutter med bil, 52 minutter med kollektiv transport.
Mannen kunne tatt toget til jobb, og gjør det ofte. Men vi har barn som går på ymse fritidsaktiviteter.
Mandag og tirsdag skal et barn kjøres. Tar 17 minutter med bil hver vei med bil 1 time og 3 minutter med kollektivt hver vei.
Onsdag og torsdag skal barn kjøres til aktivitet som tar 7 minutter med bil hver vei. 27 minutter hver vei med kollektivt.

Sånn kunne jeg egentlig bare fortsatt. Pluss gjerne på at det er få avganger, sånn at eventuelt å klare seg uten bil vil føre til potensielt mye tid som går til å vente på tog og buss som ikke korresponderer.