Film, serier og annet sett i 2025

[Strå]

Jeg åpner med hva jeg har fått sett:
#01 er Fjols til fjells, med Leif Juster og gjengen, fra 1957. Den var overraskende morsom fortsatt og ikke helt på bærtur sånn moralsk sett.

[amylin]

1. The Last Airbrnder series- helt grei underholdning. Bedre enn filmen for en del år siden.

[amylin]

1. The Last Airbrnder series- helt grei underholdning. Bedre enn filmen for en del år siden.
2 Elskling - en veldig god film som hele tiden har en nerve og som treffer godt. Den klarer å skape en spenning mellom de to hovedkarakterene. Forstår de gode anmeldelsene av denne.

[Meissa]

Black doves: kjempegod serie om britiske spioner i forviklinger. Ganske mørk, minner bittelitt om «the americans» for de som likte den.
La Palma: spennende norsk serie der man følger en familie som tilbringer julen på Kanariøyene når det skjer et vulkanutbrudd. Som en norsk versjon av Dantes Peak fra 1997

Begge er nokså nye og ligger på netflix

[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

[Tallulah]

1. Serie: Day of the Jackal: Spenningsserie med Eddie Redmayne. Litt skuffende; mange dårlige skuespillerprestasjoner og såpe-plot, og egentlig ingen karakterer man heier på.
2: Film: Fly me to the moon: Enkel og søt kjærlighetsfilm om kommunikasjonen rundt månelandingen. Ingen stor, kunstnerisk opplevelse, men pene klær.

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.

3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).

4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)

[Tallulah]

1. Serie: Day of the Jackal: Spenningsserie med Eddie Redmayne. Litt skuffende; mange dårlige skuespillerprestasjoner og såpe-plot, og egentlig ingen karakterer man heier på.
2: Film: Fly me to the moon: Enkel og søt kjærlighetsfilm om kommunikasjonen rundt månelandingen. Ingen stor, kunstnerisk opplevelse, men pene klær.
3. Serie: Gjennombruddet: svensk virkelighetskrim om hvordan politiet i Linkjöping fakket en morder ved hjelp av geneologi. Gode skuespillere og fæl historie, men ikke veldig engasjerende.
4: Trap: en virkelig togulykke av en film av M. Shymalan om en gal morder på en popkonsert. Filmen er visstnok bare for å promotere regissørens datter som sanger og skuespiller. Veldig merkelig skuespill, og et snålt plot.

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

2. Wolf Hall: The Mirror and the Light
Det er en fryd at de fikk til å følge opp ti år gamle Wolf Hall med nesten akkurat det samme (og absolutt briljante) ensemblet, etter at Hilary Mantel heldigvis rakk å skrive den siste boka før hun døde. Etter å ha sett Mark Rylance i et par litt for slappe teateroppsetninger i London, er det fantastisk å se ham ta opp igjen Thomas Cromwell og spille ham med magnetisk, fåmælt karisma, fortvilelse, arroganse, ømhet og temperament med sånne motspillere og i en så tight og disiplinert produksjon som dette er. For en skuespiller han er, og for en magisk serie det har blitt! En får si at den er høyst tidsaktuell også, det er ikke bare-bare å være den stadig mer blodtørstige, forfalne og lunefulle Henrys trofaste rådgiver og fortsatt holde fast på en slags ryggrad og moral.

[Tallulah]

1. Serie: Day of the Jackal: Spenningsserie med Eddie Redmayne. Litt skuffende; mange dårlige skuespillerprestasjoner og såpe-plot, og egentlig ingen karakterer man heier på.
2: Film: Fly me to the moon: Enkel og søt kjærlighetsfilm om kommunikasjonen rundt månelandingen. Ingen stor, kunstnerisk opplevelse, men pene klær.
3. Serie: Gjennombruddet: svensk virkelighetskrim om hvordan politiet i Linkjöping fakket en morder ved hjelp av geneologi. Gode skuespillere og fæl historie, men ikke veldig engasjerende.
4. Film Trap: en virkelig togulykke av en film av M. Shymalan om en gal morder på en popkonsert. Filmen er visstnok bare for å promotere regissørens datter som sanger og skuespiller. Veldig merkelig skuespill, og et snålt plot.
5. Serie: Squid game sesong 2: ikke like god som første sesong, en del løse tråder og roller man ikke skjønner, men fortsatt velskrevet og velspilt.

[Pøblis]

1. Film: Nr. 24 - fin film og artig grep med filmen som tilbakeskuende fra Sønsteby som gammel mann som forteller skoleungdommer lim erfaringene sine.
2. La Palma - katastrofeminiserie: Spennende nok, men siden jeg har vært på naboøya mange ganger, hang jeg meg opp i geografien og plaget ham jeg så den sammen med, med min lokalkunnskap og påstander om at "det der er jo HELT urealistisk".
3. Serie: En kongelig skandale - fin og velspilt miniserie om prins Andrew og det fatale BBC-intervjuet som sendte ham utfor stupet og i unåde.
4. Serie: Strangers - intrikat krimdrama om dobbeltliv og skumle forretninger i Hong Kong. Historien faller litt sammen på slutten, men jeg var spent på både hvem, hvorfor og hva gjennom hele historien. Og mye flott filming fra Hong Kong og naturen rundt.
5.Serie. Missing you - en Harlan Coben-historie. Mye brutal vold og fæle drap. Grei underholdning, men ikke en som går inn i minnebøkene.
6. Serie: Disclaimer - miniserie med Kate Blanchet, Kevin Kline og Sasha Baron Cohen - årets beste så langt. Veldig spennende og fengslende historie. Nydelig filmet, fantastisk visuelt uttrykk gjennom det hele. Jeg elsket interiøret i hjemmet til karakteren til Kate Blanchet. Regissert av Alfonso Cuarón, katter og Bach (Johan Sebastian) gikk igjen gjennom hele filmen - veldig spennende med en tvist på slutten. Anbefales!

[løve70]

Serier:
1. Missing You. Helt grei spenningsserie basert på en bok av Harlan Coben'. Netflix
2. The Diplomat sesong 1 og 2. Fengende drama serie. Netflix

[Tallulah]

1. Serie: Day of the Jackal: Spenningsserie med Eddie Redmayne. Litt skuffende; mange dårlige skuespillerprestasjoner og såpe-plot, og egentlig ingen karakterer man heier på.
2: Film: Fly me to the moon: Enkel og søt kjærlighetsfilm om kommunikasjonen rundt månelandingen. Ingen stor, kunstnerisk opplevelse, men pene klær.
3. Serie: Gjennombruddet: svensk virkelighetskrim om hvordan politiet i Linkjöping fakket en morder ved hjelp av geneologi. Gode skuespillere og fæl historie, men ikke veldig engasjerende.
4. Film: Trap: en virkelig togulykke av en film av M. Shymalan om en gal morder på en popkonsert. Filmen er visstnok bare for å promotere regissørens datter som sanger og skuespiller. Veldig merkelig skuespill, og et snålt plot.
5. Serie: Squid game sesong 2: ikke like god som første sesong, en del løse tråder og roller man ikke skjønner, men fortsatt velskrevet og velspilt.
6. Serie: Missing you: En av Netflix endeløse dramiseringer av Harlan Corbens krimromaner og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ser dem. De er jo helt krisedårlige.

[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.

3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).

4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)

5. Smala Sussie. Svensk lavbudsjetts dramakomedie fra 2003 som har en viss kulttilhengerskare, noe som er forståelig; den er forskrudd og overdreven med et fantastisk persongalleri fra en liten värmlandsk bygd. Veldig godt konstruert og klippet, med heseblesende svinger i handlingen og tilsynelatende kaotisk, selv om alt går opp til slutt, som en liten trekkoppmaskin. (Og så er den egentlig ganske trist også; det er nok ikke så greit å være fanget på et så lite sted med så få muligheter.)

[Polyanna]

Jeg binget Black doves i helgen. Den traff veldig godt på balansen mellom litt mørk, men ikke for mørk, litt gøy, men ikke fjasete. Spennende og ikke så forutsigbar.

[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.

3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).

4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)

5. Smala Sussie. Svensk lavbudsjetts dramakomedie fra 2003 som har en viss kulttilhengerskare, noe som er forståelig; den er forskrudd og overdreven med et fantastisk persongalleri fra en liten värmlandsk bygd. Veldig godt konstruert og klippet, med heseblesende svinger i handlingen og tilsynelatende kaotisk, selv om alt går opp til slutt, som en liten trekkoppmaskin. (Og så er den egentlig ganske trist også; det er nok ikke så greit å være fanget på et så lite sted med så få muligheter.)

6. Man with a Movie Camera. Sovjetisk (ukrainsk) eksperimentell stumfilm fra 1929, vist på Cinemateket med (veldig flott!) live musikk til og en halvtimes introduksjon fra en ukrainsk professor om regissøren Dziga Vertov og den historiske konteksten. Veldig stilig film uten et egentlig narrativ der både kameramannen og klipperen blir vist underveis; elegant sammenklipping av travel storby, fabrikker og moderne trafikk med mennesker som gjør alle mulige ting som mennesker dør; sover, driver sport, graver kull, føder barn, kjører trikk, dør og blir begravet. Ikke egentlig i den rekkefølgen. Lett å se hvorfor 1960-tallets franske filmskapere «gjenoppdaget» Vertov, det er mye i denne filmen som selv i dag oppfattes som moderne og eksperimentelt.

[Pesten]

Black doves Dette var en bra serie. Anbefales.

[Polyanna]

Nå binger jeg matprogrammer og serier som omhandler folk som pusser opp franske slott eller italienske rønner eller små gårdsbruk. Bestemmer meg for å lage mer god mat, bestemmer meg også for å absolutt ikke kjøpe rønner som skal pusses opp.

Ginos italienske fristelser, Alan og Amanda Italian job, disse franske slottene, etc etc. Det finnes jo utømmelige kilder.

[Polyanna]

Ja, og så så jeg en fantastisk dokumentar på Disney + om Billy and Molly: an otter love story, som var aldeles nydelig. Shetland. En søt oter. En taus og litt ensom man som bygger et lite hus til oteren, og lager spa-basseng med masse baller opp, til den.

Og da fikk jeg også opp i feeden min en dokumentar om blekksprut. Fy fasan for noen fascinerende dyr!!