Sløseripopulismen

[Polyanna]

Jeg opplever det egentlig som motsatt av hva du nevner med «aldri for sent å snu». I hvert fall for en god del digre prosjekter, så mangler man strukturer som stopper deg i å kaste gode penger etter dårlige. Det er et bias vi alle har: om vi har brukt 100 000 på å arkitekttegne noe til oss, er det ekstremt vanskelig å kaste inn håndkleet når man ser at huset du har fått tegnet blir dobbelt så dyrt som det du har råd til.

I oljebransjen har man rigget seg for å motvirke dette biaset, med en prosjektmodell som har milepæler som ikke bare er «kontrollpunkter» (som den er i den offentlige proskektmodellen, noe som gjør den omtrent ubrukelig), men start-stopp-beslutninger med omforente kriterier for hva som skal til for å gå videre. (I huseksempelet: konseptfasen skal vise at det lar seg gjøre å bygge et stort nok hus innenfor en sannsynlig ok kostnadsramme, uten at man må felle trær og uten bratt nedkjøring til underjordisk garasje, og som sannsynligvis blir godkjent av plan og bygg. Neste fase skal vise enda mer sikker kostnadsramme innenfor det som man ville ha på forhånd og med et CO2-avtrykk som er innenfor x, osv. Hvis ikke så rykker man tilbake til tegnebrettet, eller stopper prosjektet. Som resultat har vi på norsk sokkel jevnt over prosjekter som leverer på tid og kost, mens vi i det offentlige har regjeringskvartalet, Munch-museet, helseplattformen, for å ikke snakke om det nye Rikshospitalet, som sikkert blir minst 10 Mong i overskridelser. Eller, regnet på en annen måte: mangemange ganger mer, i overskridelse, enn det gjenoppbyggingen av Notre dame kostet. Det prosjektet kan i teorien fint fortsatt stoppes, og burde blitt det, men det virker helt umulig å stoppe et sånt tog når det først har begynt å gå. Regjeringskvartalet burde vært sendt tilbake til konseptutredning da man innså 1) kost 2) endring i risikobildet (droner virker langt mer sannsynlige enn varebiler til å bombe ting…) og 3) de ENORME trafikale utfordringene.