Hårløse legger - er det helt frivillig?

[Polyanna]

Jeg legger veldig lite merke til andres kroppshår, da må jeg være veldig tett på. Hilsen alderslangsynt. Jeg legger mindre merke til egne også, etter hvert som synet skranter.

Jeg har nå så lite kroppshår at det får vokse ganske i fred. Men ellers liker jeg rent sensorisk, å være hårløs på både legger, armer, under armer, og på kinn og overleppe. Det er mer følelsen enn utseendet for meg, det gjelder både meg selv og andre. Og siden jeg ytterst sjelden stryker andre over leggene, så kan det vokse akkurat som det vil. Og som sagt, med årene så ser jeg ikke hår på halvannen meters avstand.

Den sensoriske opplevelsen av å ville ha hår bort fra armer og legger har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og i huttaheiti der jeg vokste opp, med kun Allers og NRK som påvirkning, med relativt lite eksponering av glatte legger i begge før 1980, tror jeg, så tror jeg faktisk det kom innenfra. Og så selvsagt forsterket av skjønnhetsidealer med årene.