Kongefamiliens voldelige realityshow

[007]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jeg har trodd, ut fra det lille jeg har sett av far i media, at stefar har vært med sammen med ham enn biologisk far. Men jeg aner jo virkelig ikke.

Han har i alle fall omtalt stefar som «pappa» i retten, og omtaler MM og H som «mine foreldre».

[Zulu]

Denne diskusjonen lukter stråmann. At vi påvirkes av alle erfaringer og relasjoner vi har gjennom livet, og aller mest tidlig i livet, er det vel ingen som betviler. Men dette ballet startet med Polyannas skepsis til at god oppdragelse er en livsvarig vaksine mot (systematisk) dårlige valg, og det er det vel heller ikke så vanskelig å være enig i? Ei heller at det ALLTID er MAMMA som er hovedårsaken? Særlig ikke når vi snakker om ordentlig voksne mennesker.

(Fins det noe utløpsdato på denne mamma-skylden, forresten? Kan vi rette en finger mot Fru Epstein?)

[Pøblis]

Jeg mener at voksne mennesker uansett alltid har ansvaret for egne valg, og jeg blir helt kvalm av hvordan det i noen sosiale medier skyldes på moren til denne voksne mannen - og spekuleres/hevdes i publisert materiale om at hun er direkte medskyldig.
Avgått Se & Hør-redaktør sa i podkasten "Bak nyhetene" at moren til Høiby hadde skjult/unndratt bevis fra politiet, for eksempel

Som tidligere voldsoffer og en med god innsikt i voldelige relasjoner og hvorfor noen (oftest) menn velger å være voldelige mot sine kjærester, vet jeg at det er veldig, veldig typisk å legge skylden på den som utsettes for vold, for at volden skjer.
Jeg skulle ønsker mange flere mennesker visste mer om dette - om at de som utsettes for vold ikke har særlige fellestrekk, men at de som utfører vold, veldig ofte har det.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

i hvilke tilfeller stemmer det ikke at man ikke kan spore problemer som voksne tilbake til den opprinnelige familien. Det er en grunn til at psykologien graver i oppvekst.

I de tilfellene hvor det er snakk om kjemiske tilstander i hjernen som gjør at «den problematiske» i veldig liten grad kan påvirkes. For all del, slikt kan være arvelig, så sånn sett er det jo foreldrenes feil. Men i slike tilfeller kan man bare bedrive skadebegrensning og evt medisinering. Ikke alle slike tilstander kan fikses med piller eller terapi, da kan man bare prøve å begrense de negative utslagene. Og på et eller annet tidspunkt har man ikke noen makt lengre.

[Gaia]

Det er et godt poeng, gajamor. Tung psykiatri eller andre genetiske forhold som gjør personen lite påvirkbar er et godt eksempel.

Og så vil jeg presisere følgende:

1. Jeg skjønner alle dere som blir sure på eller lar dere provosere av det jeg skriver. Jeg skjønner hvor motstanden kommer fra. Det er utgangspunktet mitt. Det er gode grunner til at jeg har begynt å tenke annerledes, og det bygger både på egne erfaringer og på forskning jeg har lest.

2. Jeg kunne brukt andre ord en "ansvar" Jeg ser at det å skrive om foreldre som "ansvarlige" som får det til å se ut som jeg legger skylden på selve adferden på foreldrene (mor), ikke gjerningsperson. Det gjør jeg ikke. Det er ikke foreldrene som står tiltalt. Man er alltid selv ansvarlig for egen oppførsel, og egen adferd, og for hvordan man forvalter den arven og miljøet man kommer fra. Det jeg prøver å si er at all adferd, som voksen, er preget av den arven og det miljøet man har vokst opp i, og at foreldre (både mor og far, eller de som har fungert som mor/far) er det primære miljøet som legger grunnstene for hvem man til slutt ender opp som, på godt og vondt. Og så er det alltid et spørsmål om hva som er arv og hva som er miljø.

3. Det er lett å være etterpåklok. Man kan ikke gjøre noe med noe man ikke ser eller skjønner, men samtidig er det noe som heter "the road to hell is paved with good intentions".

4. Generasjonelle traumer er en greie. Det samme er epigenetikk.

5. Barn lærer primært av hvem du er og hva du gjør, ikke hva du sier. I dette ligger det også at barn påvirkes av hvordan du behandler andre og hvordan du lar deg behandle av andre, av hvordan du behandler barna, og hva du lærer dem til å tåle av oppførsel fra andre.
Det er ikke uten grunn at kvinner som har opplevd at far har mishandlet mor, kan ende opp med partnere som mishandler dem. Det er ikke mors "feil" eller "ansvar" at hun har "latt seg" mishandle, og at barna har sett dette. Men barna vil påvirkes av foreldrenes relasjon. (Det er fars ansvar at han velger å mishandle mor. Fordi det her er han som velger å gjøre noe som er helt uakseptabelt).
Dette er et mønster som i enkelte tilfeller går i generasjoner. Da brytes det generasjonelle traumet ved at mor klarer å komme seg ut av den voldelige relasjonen og dermed lærer barnet at dette ikke er noe som skal aksepteres (eventuelt at barnet selv kjenner på ubehaget ved å se far mishandle mor, og gjennom dette lærer seg hva som ikke er greit å akseptere selv.)
Dette eksempelet er ikke ment for å legge skylden på den som blir mishandlet. Det er aldri din egen feil at noen velger å behandle deg dårlig. Aldri. Og det er virkelig ikke alle som har forutsetninger for å klare å komme seg ut av noe slikt, for det krever ekstremt mye av den som står i det.

Når det gjelder saken som startet denne debatten så tenker jeg følgende, basert på det vi har av informasjon; Vi vet at MM har bedt pressen om å holde seg unna MBH, og at MBH selv opplevde at han ikke kunne røres hverken av politi eller presse. Vi vet også at det første offeret for partnervold, som vi vet om, varslet MM og stefar om volden. Jeg skjønner at mor har behov for å beskytte "barnet" sitt (som på dette tidspunktet var en voksen mann). Men ville ikke dette vært et ypperlig tidspunkt å si til ham at hvis dette er informasjon hun hører om igjen, så kommer hun til å gå tilbake på det hun har sagt i media. Fordi dette er noe de må kunne skrive om? Partnervold er ikke uskyldig oppførsel, som det er ugreit at media skriver om. Det er noe helt annet enn at media ligge i buskene og tar bilder av at du soler deg i hagen. Ved å kreve at media og politiet skulle holde seg unna, så enablet hun at han fortsatte uten noen form for sosial kontroll. Og det er på henne.

Og jeg syns jo det er ganske interessant at faren til Frogner-kvinnen (som ser ut til å slite med å komme seg ut av relasjonen til MBH) har vært ute sammen med henne og den voldstiltalte (eks?)-kjæresten hennes. Hva slags enabling er det, lissom?

[Zulu]

Men Gaia, du formulerer deg på en måte som fremstår som du har skjønt noe ingen av oss andre har skjønt enda (punkt 1 i ranten over). Du skrev tidligere at du satte pris på at noen andre hadde begynt å formulere seg litt mer undrende, kanskje du skulle vurdert det samme?

Og det du sier i punkt 2–5 er å slå inn vidåpne dører. (Du tar litt av i femmern og blir litt unyansert og bastant, men starten er helt ukontroversiell, i hvert fall.)

Det siste du skriver forstår jeg ikke helt. Mette-Marit har jo ingen myndighet over mediene eller politiet? De ulike mediene velger selv hva de publiserer og ikke, innenfor lovverket og pressens etiske regelverk. Tidligere redaktør i Se&Hør har uttalt at han angret på beslutningen om å ikke skrive om Marius sitt rusproblem i 2017, for da kunne kanskje oppmerksomheten ført til at det ble satt inn andre og sterkere tiltak. Den beslutningen tok han på egen kappe.

[Pøblis]

Jeg skjønner hvor du kommer fra, Gaia, og er enig i noe av det du sier, men har kanskje et annet perspektiv?

Jeg tenker at det i saker hvor folk gjør grusomme ting, så er det viktig at man tror at slik kan være mulig - man ser det ikke før man tror det. Hvor mange ganger har jeg ikke lest i mediene om intervjuer etter grusomme handlinger, hvor feks naboer forteller at personen som har gjort nor fælt - feks drept hele familien sin - alltid har vært hyggelig og rolig og at det er helt uforståelig for dem at noe slik kunne skje.

Min eksmann hadde mange gode grunner til å oppføre seg slik han gjorde. Han ville jo ikke brøle/bruke fysisk vold/fyll inn det som passer, men han måtte jo - fordi jeg var jo så håpløs, sta, ettergivende, dum, bedrevitende, krevende,ryggradsløs, hadde feil meninger eller hadde ingen meninger. Samfunnet og relasjonene oss mennesker imellom baserer seg ofte på at en sak alltid har to sider. Det er alt for lite fokus på at det noen ganger er slik at den ene snakker helt sant, mens den andre lyver. Noen ganger er noe helt sant.

I saken jeg kjenner best, opplevde søsknene en oppvekst med omsorg og grenser - men også en bror som ganske tidlig fikk mye makt i familien på grunn av sitt voldsomme temperament og utagerende oppførsel. Så hva kom først der, egentlig - høna eller egget? Var han så ustyrlig fordi han hadde opplevd noe traumatisk eller var utsatt for omsorgssvikt? Han gjorde et voldsomt opprør mot grenser som ble satt for ham - men hadde han blitt enda verre eller bedre hvis grensene hadde vært satt på annet vis?

Det jeg har lest av forskning om vold i nære relasjoner, viser at det ikke er fellestrekk ved ofrene, men ved voldsutøverne. Det er ytterst sjelden at et menneske kun er voldelig mot en av dem hen har relasjoner med gjennom livet, det er vanlig at vold brukes i alle nære relasjoner.
Det er dessuten ikke veldig vasneklig å se for seg at foreldrene til Høiby ikke har forstått hvor alvorlig det han har holdt på med, er. Det folk ser, er ofte turbulente forhold - et par som krangler - og de rundt får jo servert historiene om at den andre part er urimelig. Så man ser det ikke før man tror det - man er offer for normene om to sider av en sak, og at det må to til for å lage en konflikt. Enablingen er overhodet ikke bevisst, den kommer av et ønske om å gjøre godt, om å gi folk en sjanse. Jeg tror ikke foreldrene har hatt oversikt over denne elendigheten før arrestasjonen som ledet opp til saken som går nå.

Jeg tenker at relasjonen til Frogner-kvinnen viser hvor vanskelig det er å komme seg ut av slike relasjoner. Antakelig er han en angrende fyr som overøser henne med kjærlighet innimellom, og det oppstår sterke traumebånd. Og antakelig har han etablert bånd med familien hennes også - og også voksne folk må tro for å se. Dessverre. For det gjør at det er vanskelig å komme seg ut av slike relasjoner. Det gjør det vanskelig å beskytte barna sine når man går ut av destruktive, farlige forhold. Det gjør det vanskelig å bli trodd. For også disse slemme, dysfunksjonelle farlige folkene, har flere sider, og folk ser det de vil se. Det som gjør verden til et slik sted de ønsker å leve.

[gajamor]

Det er vanskelig å komme inn på temaet uten at det blir sladder, men jeg syns det blir for mye vekt på mor her. Mannen har også en far. Faren er dømt for narkotikahandel, fyllekjøring og vold. I følge folk jeg kjenner som har jobbet med ham så hadde han på den tiden ihvertfall "ikke overdrevent mye empati". Det ble også nevnt psykiatriske diagnoser som ingen av oss har belegg for å sette, siden slikt er opp til bedre utdanna folk å gjøre. Så Marius Borg Høiby har både potensielt, hvis det jeg blir fortalt stemmer, genetisk disposisjon for lite empati, og har hatt en rollefigur i oppveksten som har erfaring med kriminalitet. Om han var aktivt kriminell mens Borg Høiby var liten veit jeg ikke, det kan godt hende han slutta tvert med narkotikabruk, -langing og vold etter at han hadde vært i fengsel for det. Uansett vil selv den perfekte mor (og andre medforeldre) bli gående i motbakke i slike situasjoner.