1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thompson greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)
2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. 
Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.
3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg av et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)
4. I Swear. Årets første Troll i eske-film på Cinemateket var en hjertevarm, men også tidvis hjerteskjærende, film om John Davidson, som har Tourettes og vokste opp i en liten skotsk by på 1980-tallet. Filmen er basert på en sann historie og forteller overbevisende, ofte morsomt og innimellom temmelig brutalt om utfordringene hans og om kampen for å finne en plass og en rolle han kunne høre til i og der han kunne gjøre en forskjell. Veldig imponerende spilt av hovedrolleinnehaver Robert Aramayo; fra klippene av den ekte John Davidson under rulletekstene er det åpenbart at Aramayo har studert ham grundig!
5. Zerograd. Merkelig, absurd - nesten Monty Pythonsk - sovjetisk film fra 1988, om en streit, alminnelig ingeniør som reiser fra Moskva til en mindre by for å delta i et møte, og som blir fanget opp i et nesten Kafkask narrativ. Ofte hylende morsomt, og med en samling personer og hendelser som er stadig mer surrealistisk. Men det er fremdeles en underliggende følelse av paranoia og ubehag ved å leve i et samfunn du ikke lenger kan forstå, der du aldri ved hva som kommer til å skje, og der det er umulig å vurdere hvem som snakker sant og hvem som bare prater tull - og hvem som det kommer til å vise seg at det var viktig å høre på, kontra hvem man trygt kan ignorere.
6. Insomnia. Jeg så denne psykologiske thrilleren fra Tromsø mens den var forholdsvis (jeg så den til og med på den gamle kinoen i Tromsø, noe som høynet opplevelsen), og jeg må si den holder seg godt. Vi så den på Cinemateket med en introduksjon av regissør Skjoldbjærg som fortalte om sine minner om debutfilmen sin. En av de interessante tingene han sa var at da han så filmen for ikke så lenge siden, opplevde han Stellan Skarsgårds detektiv som mer luguber, med undertoner av overgrep, enn det han tenkte på den gangen. Og det var jeg helt enig i. Jeg husket naturligvis hovedpersonen som ytterst tvilsom og problematisk, men jeg tror ikke jeg tenkte på antydningene til at han er en misbruker. Og dette er bare delvis på grunn av hva han faktisk gjør i filmen; for det meste handler det om stemning og antydninger. Disse antydningene er subtilt, men effektivt konstruert av både regi, skuespill og ikke minst klipping. Så mange av scenene er klippet på en måte som nesten får det til å se ut som om Skarsgård faktisk følger etter eller observerer seg selv, noe som forsterker parallellene mellom ham og morderen han jakter på. Dette, kombinert med den økende paranoiaen og hallusineringen på grunn av søvnmangel, er med på å skape en opplevelse av at det er vanskelig å se helt hvor politimannen slutter og morderen (og potensielle overgriperen) begynner.
7. The Thin Man. Snappy og vittig og ofte hylende morsom, denne detektivfilmen/komedien fra like før Hays Code-sensuren ble innført er briljant fra begynnelse til slutt. Ekteparet Nick og Nora Charles drikker og flørter og tøyser kontinuerlig mens et mordmysterium med stadig flere ofre eskalerer rundt dem; det er egentlig vanskelig å bli altfor interessert i mordene med dette fantastisk sjarmerende paret i sentrum. For ikke å snakke om terrieren Asta! (Filmhistorikeren Andrew Sarris skal ha sagt om Nick og Nora at de var «the first on-screen Hollywood couple for whom matrimony did not signal the end of sex, romance and adventure.»)
Nick: I'm a hero. I was shot twice in the Tribune.
Nora: I read where you were shot five times in the tabloids.
Nick: It's not true. He didn't come anywhere near my tabloids.
8. The Secret Agent (O Agente Secreto). Fantastisk brasiliansk film! Nesten Pyncheon-aktig overveldende når det gjelder mengde personer, hendelser og temaer; den er fargerik og pulserende, selv om den også er dyster, brutal og blodig; den føles som en episk historie, selv om den for det meste foregår i løpet av et par dager; og den er eksepsjonelt menneskelig, selv om den foregår under et brutalt og umenneskelig regime. Det er flere interessante ikke-helt-paralleller med handling og tematikk i One Battle After Another. (Det hadde ellers vært veldig interessant å høre hvordan filmen oppleves av brasilianere som husker 70-tallet.)
9. Train Dreams. Langsom, vakker film med mye hjerte og mye tristhet. Den minner litt om en del av de langsommere og mer alvorlige filmene til Coen-brødrene, men uten et gram av den ironien eller ironiske distansen de stort sett alltid gjør bruk av. Robert Grainier er en mann fullstendig uten ironisk distanse til verden rundt ham, og følsomheten hans gjør det vanskelig å leve i og navigere en verden som ofte ikke bryr seg. De fleste menneskene vi faktisk møter i filmen er likevel vennlige (uvennligheten og brutaliteten i historien ser vi alltid litt på avstand, og de som er ansvarlige for den, er ukjente og anonyme). Det er en dypt menneskelig historie.
10. Sound of Falling (In der Sonne schauen). En av de beste og mest oppslukende filmene jeg har sett så langt i år. Den beveger seg mellom fire ulike tidslinjer på drømmeaktig vis, og det tar tid før man helt forstår hvem som tilhører hvilken familie og hvilken tid. Alle de fire familiene bor i det samme huset øst i Tyskland; den eldste historien foregår rundt 1. verdenskrig, og den nyeste i nåtiden. I hver av tidslinjene er hovedfokuset på en ung jente som er fascinert og oppslukt av døden og av sex, og som i større eller mindre grad er klar over hva disse tingene har å si for henne selv og for kvinnene og jentene rundt henne. Som seer tar det tid - i et par tilfeller tar det hele filmen - å skjønne hvordan noen av scenene og hendelsene henger sammen. Ekkoer av fryktelige hendelser svinger både fremover og bakover i tid, og det er til dels underlige likheter mellom de ikke helt sammenhengende fortellingene. Et par ganger blir en replikk gjentatt ordrett i en helt annen sammenheng i en annen tid. Noen av de sentrale figurene er i slekt med hverandre, og ett av temaene gjennom hele filmen er definitivt generasjonelle traumer - noe Tyskland har mye av på nasjonalt nivå. Ekstremt vellaget, og en av de filmene som ikke kunne være noe annet enn en film.
11. Sirāt. Spanias bidrag til årets Oscarnominasjoner er et mesterverk, og jeg var helt utslitt etter å ha sett den, enda den for det meste er forholdsvis langsom - langsom, men uavvendelig. «Ubønnhørlig» er kanskje et dekkende ord. Den starter i et raveparty i den marokkanske ørkenen, dit den middelaldrende spanjolen Luis kommer, sammen med den unge sønnen sin, for å lete etter sin forsvunne datter. Ørkenlandskapet gir en følelse av verdens undergang allerede før handlingen starter, og når vi er i gang, føles historien som en slags post-apokalyptisk road movie. Som sådan er det også ekkoer av Mad Max her, spesielt Fury Road, men det gir egentlig feil inntrykk av sjanger og tone i filmen å si dette. Folkene vi møter, lever helt i utkanten av samfunnet, til en viss grad har de egentlig krysset over til en helt annen måte å leve på, og det å krysse over er et tema som gjentas mange ganger. Biter av radionyheter nå og da gir oss litt informasjon om hva som foregår i verden «der ute», noe som fører til følgende utveksling (etter hukommelsen): «Er det sånn det føles når verden går under?» «Jeg vet ikke hvordan det føles. Verden har gått under lenge.»
I dag, 00:27
Trådet visning