Om menn i barnehage!

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Jeg skal kaste litt mer ild på fakkelen - kanskje et paradoks i og med at jeg er kvinne i et mannsdominert yrke.

I avdelingen til vesla er det en mann, og i femåringens avdeling har det vært flere menn, alle i relativt kort tid. Mannen i veslas avdeling har vært der ganske lenge (heldigvis), så jeg holder ham utenfor i det videre.

Det virker på meg som mennene ikke finner seg til rette (i kvinnemiljøet? blant barn?) og det er stor gjennomtrekk, de jobber der kort tid og forsvinner akkurat når ungene har knyttet seg til dem. I tillegg virker mange av dem som om de ikke vet hva de vil i livet, de er unge, stille / unnvikende, holder seg i bakgrunnen. Og forsvinner som sagt etter kort tid. De er dessuten uten unntak assistenter uten utdanning innen barnehagefaget. Kun en av dem som har vært i femåringens avdeling har vist noen form for engasjement (som jeg har sett, jeg er naturligvis ikke der en brøkdel av dagen en gang). Denne som viste engasjement ble umåtelig populær blant barna, men forsvant helt plutselig uten at foreldrene fikk vite hvorfor, til stor sorg for femåringen.

Jeg føler at jeg har blitt litt forutinntatt når det gjelder menn i barnehage (og ja, jeg ser at det nok ikke er riktig). Men jeg føler ikke at de jeg har vært i kontakt med er "ekte" tilstedet, jeg synes det virker som de har vært der i mangel av noe bedre å gjøre. Jeg har vanskelig for å se for meg 20 år gamle gutter som synes at livet er å skifte bleier og oppdra barn, men det kan være at det kommer av at intet ville vært meg selv fjernere i den alderen (og tildels enda).

Det jeg har sett av menn (= assistenter) i vår barnehage har gjort meg litt skeptisk, ikke hugg hodet av meg. Jeg prøver å møte "Einar" i veslas avdeling uten å la dette skinne igjennom, han er hennes kontaktperson, og har som eneste mann vært i barnehagen mer enn noen få uker. I over et år, tror jeg faktisk. Jeg synes at det er flott med menn i barnehagen, men bare hvis de er stabile omsorgspersoner for ungene (dette gjelder selvsagt ikke bare for mennene, bare så det er sagt). Jeg ser at ungene trenger menn, de knytter seg til dem, men så forsvinner de så fort igjen. Jeg håper at "Einar" skal bli hos vesla i årene framover, men klarer ikke helt å tro det. Jeg skulle ønske at noen av mennene hadde tatt førskolelærerutdanning så jeg kunne stole mer på at de var virkelig interessert i det de gjør, ikke bare var der for å ha noe å gjøre. "Einar" virker heldigvis litt mer stabil.

Jeg må innrømme at min erfaring så langt faktisk ville gjort meg skeptisk til bare menn på en avdeling, men jeg håper og tror at det ville vært annerledes hvis noen var ped.ledere, og hadde vært der lenger.

Min erfaring er at menn i barnehager der de har lite kultur på å ha mannlige ansatte ikke tillater mennene å være menn. De skal være dame-menn. Og det blir jo helt feil. De må få sette premissene selv, og gjøre ting på sin måte uten å bli sett på som håpløse. "Han kan jo ikke skifte bleier" liksom - eller "han løp rundt ute sammen med barna da det regnet" osv - menn er gjerne mer fysisk aktive enn mange damer er min erfaring med barnehageansatte, og det er jo sååå positivt, helt til det skjer i praksis. "Han er jo så voldsom!"
Sønnen min går desverre ikke i samme barnehage lenger, men har heldigvis en mann på avdelingen sin. Den eneste i barnehagen.
En oppegående og flott rollemodell, som viser barna at man kan være både mann OG omsorgsperson.