En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[kie]

Tibarnsmor, cand.philol. og leder for Oslo Katolske Bispedømmes familiesenter, Maria Elizabeth Fongen, skriver i sin kronikk i Aftenposten:

Sitat:

Når familier fragmenteres, blir samfunnet sykt. I dag lærer vi ikke foreldre og barn å fungere sammen. Familien ses som en samfunnsfiende.

http://www.aftenposten.no/meninger/k...cle1997571.ece

Har hun et poeng her, synes dere?

[Sitron]

Hun er vel medlem i morfarbarn.no. Jeg må si jeg syns hun både har noen poeng og så blir jeg litt kvalm.

Sitat:

Dette må ses i sammenheng med hva en familie er ment å være, nemlig et kjærlighetsfellesskap mellom mor, far og eventuelle barn

Siden når?

[løve70]

Sannhetsord fra en reaksjonær katolikk? Nei takk

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Sannhetsord fra en reaksjonær katolikk? Nei takk

Så lett går det an å oppsummere.

Når du har et sånt syn på f.eks enslige forsørgere, at du nedgraderer enslige forsørgere og med andre ord mer eller mindre beskylder dem for å være dysfunksjonelle - se da kan damen gå hjem og legge seg. Og bli der.

"uansett hvor få som bor under samme tak (enslige defineres som en familie - som et politisk korrekt alibi mot diskrimineringsanklager?), hvilken sammensetning den har, eller hvor uforpliktet personene måtte leve i forhold til hverandre. Alternativt reduserer de familien til en økonomisk enhet, der bare inntekt og belastninger på trygdebudsjett tas med i regnskapet".

[ElinM]

Hun har flere viktige poenger, men de risikerer å drukne av enkelte ekstreme synspunkter hun fremmer som de fleste tar avtand fra.

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Har hun et poeng her, synes dere?

Nei.

Jeg tror det lett kan se slik ut, men det skyldes nok mest historieløshet.

Den idealiserte familien hun maner frem er et fantasifoster. Det 50-tallet disse reaksjonære ønsker seg tilbake til har aldri eksistert.

Endringene i familien som institusjon, og på tilgrensende områder, har stort sett vært til det bedre de siste 150-årene. Men det er jo klart det fins folk som drømmer om å komme tilbake til en tid der homofile ikke kunne få økonomisk trygge rammer for samlivet sitt, der man ikke lovlig kunne velge abort, der det var forbudt å være homoseksuell, der det var forbudt å være samboer, der kvinner var forventet å ofre utdanning og karriere for mann og familie, der trygg prevensjon ikke var lett tilgjengelig, der man ikke kunne skille seg samme hvor fælt ekteskapet var, der mannen overtok kvinnenes eiendom når de giftet seg.

Hun har naturligivs krydret denne reaksjonære skrekkvisjonen sin med påstander om mer penger til barnefamiler, bedre tid til barna, mer trygghet i hverdagen og andre goder som de fleste kan være enige i. Ellers ville det vel neppe kommet på trykk i det hele tatt.

Ben "umoralens vokter" Murphy

[Strå]

Sitat:

Situasjonen for en stor andel familier kan best beskrives som en spagat mellom hjem og arbeid, der arbeidslivets krav får prioritet, mens hjemmefronten får smulene.

Når hun tar utgangspunkt i bildet over og som hun åpenbart tror er felles for flertallet lurer jeg på om hun har vært og snakket med familier flest? Hvor har hun det fra at de fleste av oss prioriterer arbeid før familie? Hvilke undersøkelser bygger hun på? Eller er det bare det at hun oppfatter alle som ikke får 10 barn og som velger 100 % familie slik? Uavhengig av alle de av oss som fint klarer å ha to tanker i hodet på en gang.

Selvfølgelig blir jeg skeptisk til meningene hennes når hun bygger hele artikkelen på ovennevnte avsnitt og ikke en gang underbygger påstanden.

Forøvrig slutter jeg meg til Ben Murphy.

[Lisa]

Hun har fått et par fine tilsvar som har parkert argumentasjonen sin denne damen. En var fra en katolsk far ... desverre finner jeg ikke disse på nett....

[bina]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Hun har flere viktige poenger, men de risikerer å drukne av enkelte ekstreme synspunkter hun fremmer som de fleste tar avtand fra.

Enig. Jeg fulgte tankerekka hennes et godt stykke på vei. Jeg er enig i at familien nedgraderes i dagens samfunn. Jeg er også enig i at familier trenger tid sammen for å fungere.

Men så blir det litt mye for meg når hun argumenterer mot samboerskap, og på religiøs basis angriper abortloven.

Hvis hun hadde stoppet omtrent halvveis i innlegget sitt ville nok langt flere kunnet si seg enig. Men dette blir bare litt for meget katolsk, for å si det sånn.

Men ja - noen poenger har hun helt klart.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av SiwH, her.

Når hun tar utgangspunkt i bildet over og som hun åpenbart tror er felles for flertallet lurer jeg på om hun har vært og snakket med familier flest? Hvor har hun det fra at de fleste av oss prioriterer arbeid før familie? Hvilke undersøkelser bygger hun på? Eller er det bare det at hun oppfatter alle som ikke får 10 barn og som velger 100 % familie slik? Uavhengig av alle de av oss som fint klarer å ha to tanker i hodet på en gang.

Nja. De fleste av oss strekker oss langt for jobben. Vi kvier oss for å være hjemme med syke barn. Vi bruker mesteparten av barnas våkentid på jobben fremfor sammen med barna. Tidsmessig er det åpenbart, mener jeg, at mange av oss prioriterer jobb fremfor familie.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

Ben "umoralens vokter" Murphy

Henger meg på Benmurphy her, og er så enig!

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Det er her jeg mener artikkelen er dårlig. For jeg forstår at man tolker det sånn, men hun mener ikke dette.

I så fall bør hun be om å få igjen skolepengene, siden hun åpenbart ikke har lært å skrive norsk. Jeg har lest artikkelen en gang til nå – grundig – og jeg er overhodet ikke i stand til å tolke den som noe annet en et reaksjonært, samfunns-, kvinne- og menneskefiendtlig manifest.

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Og hun har definitivt ikke ofret egen utdannelse heller.

Og det taler ikke på noen måte til hennes fordel så lenge hun argumenterer for at andre bør gjøre det. Kanksje hun innerst inne angrer på ikke å ha vært en gammeldags katolsk mønsterhustru? Kanskje dette angrepet på samfunnet er en, bevisst eller ubevisst, botsøvelse?

Ben "Do you want Freud with your burger?" Murphy

[Kråka]

Jeg har ikke ofret utdannelse for familie, men jeg ofrer yrkeslivet i noen år ja.

[Kråka]

Foreldrene tilbake!
Barn trenger å føle seg ønsket, verdsatt og nødvendige. Altfor ofte overflødiggjør vi dem. Det grenser til et psykisk overgrep å utsette ett- og toåringer for ti timer barnehage daglig. Begynn med å gi familiene muligheten til å leve godt av én inntekt så lenge de ønsker.

Anerkjenn den hjemmearbeidende forelders omsorgsytelse - om dette er far eller mor - og doble vedkommendes pensjonspoeng. Vurder eventuelt omsorgslønn. Verdsett barneoppdragelse i CV-en! Hver 7-åring = 1 doktorgrad. Skoler: Stol på foreldrenes evne til å overføre nestekjærlighet, kunnskap og verdier til sine barn.


Jaaaa, blir så glad når flere mener slik som meg!!!!

[kie]

Hva med dette utsagnet i kronikken, da?

Sitat:

I hele etterkrigstiden har vi vært ofre for politiske føringer som tilgodeser produksjon og lønnet arbeid og underkjenner omsorgsarbeid. Med økonomiske virkemidler brytes familiene ned: De gjøres avhengige av to inntekter og subsidiert barnehage, mens samfunnsnytten i foreldres oppfostring av egne barn nedvurderes og gjøres ulønnsom.

For ordens skyld; jeg vet ikke helt om jeg er enig i offerrollen hun gir familiene, men jeg tror hun toucher litt innpå noe som er viktig. Dette med nedvurdering av omsorgsarbeid.

Har man vært ute av arbeidslivet på grunn av omsorgsarbeid så er det i beste fall en gyldig grunn. Sjelden snakker man om erfaringen og kompetansen man opparbeider seg i den settingen. Akkurat som man gjør i yrkeslivet.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

... der kvinner var forventet å ofre utdanning og karriere for mann og familie,

Jeg syns denne påstanden beviser at artikkelen er inne på en del vesentlige poenger. Det er tydelig at Benmurphy mener at utdannelse og karriere er viktig i dagens samfunn, og kanskje til og med viktigere enn familie. Fordi når begrepet å ofre brukes, indikerer det hva som settes høyest. Og artikkelen handlet jo nettopp om at man ikke setter familien høyt nok i dagens samfunn.

Benmurphy: Hva mener du egentlig? At dersom man velger å prioritere familien, har man da ofret utdanning og karriere? Hvordan kan det være et offer dersom man har tatt et frivillig valg ut fra hva man ønsker for seg og sine?

Jeg syns ditt svar tydelig viser at det å ønske å være hjemmeværende, bruke tid på barna og ta vare på familien sin er nedprioritert og ikke fullt ut akseptert i dagens samfunn. Og dersom man skreller bort det religiøse, noe ekstreme vissvasset i artikkelen, er dette nettopp kjernen i det hun skriver. At artikkelen er dårlig skrevet, er vel alle enige i.

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

For ordens skyld; jeg vet ikke helt om jeg er enig i offerrollen hun gir familiene, men jeg tror hun toucher litt innpå noe som er viktig. Dette med nedvurdering av omsorgsarbeid.

Har man vært ute av arbeidslivet på grunn av omsorgsarbeid så er det i beste fall en gyldig grunn. Sjelden snakker man om erfaringen og kompetansen man opparbeider seg i den settingen. Akkurat som man gjør i yrkeslivet.

Det er jeg jo enig i, og der kan vi helt sikkert ha fordel av en annen tilnærming, både for samfunnet og individets del. Men saken er jo at mye – kanskje det meste – av det hun fremstiller som problemer er veldig tett knyttet til den positive utviklingen vi har hatt i samfunnet i etterkrigstiden. allium sier jo at kronkøren kan bedre, og det får vi jo virkelig håpe. Men i det hun faktisk har skrevet dikter hun jo i stor grad opp ting for å underbygge sitt reaksjonære prosjekt:

Sitat:

Videre omfavner man ukritisk trender som eksperimenterer med eller utfordrer holdbare og velprøvde institusjoner (…)

Dette er en fin oppsummering av myten om det fantastiske 50-tallet, og det er bare sludder. Ekteskapet har alltid vært i forandring. Forandringer som at kvinnen kan beholde eierskap til sine penger, og at man relativt enkelt kan få skilsmisse om man har det fælt, er faktisk gode forandringer. Men fra et katolsk ståsted er det naturligvis et onde å oppløse et ekteskap selv om en familie er komplett dysfunksjonell.

Ben "her i virkeligheten derimot" Murphy

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

... Dette er en fin oppsummering av myten om det fantastiske 50-tallet,

Jeg kan ikke se at artikkelforfatteren har nevnt 50-tallet med et ord. Hun skrev til og med noe om at hun er skeptisk til utviklingen som har skjedd i etterkrigstiden. Det er du som gjentatte ganger trekker fram 50-tallet. Jeg syns du avslører at du er fordomsfull, og at du ikke har fått med deg hva hun mener. Det siste kanskje nettopp fordi du er fordomsfull?

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Benmurphy: Hva mener du egentlig? At dersom man velger å prioritere familien, har man da ofret utdanning og karriere? Hvordan kan det være et offer dersom man har tatt et frivillig valg ut fra hva man ønsker for seg og sine?

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg vil si at det dreier seg ikke om å ofre, men om å prioritere.

Min farmor ofret utdanning og karriere for familien sin. Hun var såpass typisk for sin generasjon et hun knapt kan regnes som en anektode. Men hun hadde naturligvis ikke noe valg under de rådende famillie- og samfunnsforhold. I dag har man et valg, og for min del må alle naturlgivis velge akkurat hva de vil. Men grunnen til at vi har et valg i dag er nettop den utviklingen Maria Elizabeth Fongen vil til livs.

Hun setter omsorg og familie direkte opp mot den positive utviklingen vi har hatt i samfunnet de siste hundre årene i kronikken sin. Det retoriske grepet hennes er at hun bla. setter samboerskap og homoseksualitet opp mot muligheten til å prioritere familien sin. Men det eksisterer ingen motsetning her.

Dette er derfor uakseptabelt, uredelig og reaksjonært. Man må gjerne si at omsorg, barn og familie bør ha høyere status, men artikkelen har som premiss at samboerskap, lovlig abort og homoseksualitet er til hinder for dette. Og hvis Fongen faktisk vet bedre, som allium sier, så er det vel grunn til å tro at hun godt vet dette også, og da er faktisk ikke veien så lang til å mistenke at hennes primære anliggende er å bruke ønsket – som alle har – om mer trygghet og omsorg til å angripe samboere, homoseksuelle og fraskilte.

Ben "omgjengelig og forståelsesfull" Murphy