Francis Meyers lidenskap. Diskusjonstråd

[Bluen]

Jeg syntes boka var hysterisk festlig, rett og slett. Nå har jeg aldri satt mine bein på dette instituttet på Blindern, men jeg tilbrakte noen år ved søsterinstituttet på NTNU. Dette begynner å bli noen år siden (ni, for å være helt nøyaktig), så det er mulig at avstanden i tid er en positiv faktor for min lesning. Det var et gledelig gjensyn med konflikter og mennesketyper som jeg nesten hadde glemt. At ikke alt var helt realistisk, synes jeg i grunnen ikke er noen helt relevant innvending. Det er jo satt litt på spissen, og det må vel slik litteratur av denne typen være? Et fullrealistisk bilde ville jo vært sørgelig tamt.

Flere av dere har trukket fram Gløsbertøra, og han er vel den mest karikerte skikkelsen i romanen. Jeg er ikke bedre enn at jeg fniste høyt av ham gjentatte ganger. Som kjenner av ymse hedmarksdialekter ergret jeg meg litt over de mange feilene, men det overskygget ikke fniseanfallene. Østkantdialekta har Langeland åpenbart heller ikke taket på. Det er nesten rart at det går an å hoste opp såpass rare feil - dette burde vel forlaget ha tatt tak i?

Francis Meyer var vel ikke 100 % troverdig i mine øyne heller, men heller ikke det la noen nevneverdig demper på lesegleden min. Selve kjærlighetshistorien (eller lidenskapen) var vel ingen klassiker, akkurat, og slutten var ikke bra. Jeg skjønte aldri helt om Nadia noen gang virkelig hadde vært på gli, eller om det bare var et spill fra hennes side. Boka har absolutt sine svakheter, men det er likevel sjelden jeg har kost meg så gjennomført med en roman. Det er artig at Langeland fletter inn en del realistiske elementer, synes jeg. F.eks. lo jeg høyt da jeg skjønte at alle invitasjonene til instituttseminaret var autentiske.

[Noba]

Jeg ble skuffet over hovedpersonen. Jeg er helt sikkert blåøyd, men jeg hadde trodd at en litteraturprofessor burde ha fått litt flere sosiale antenner og "menneskelig gangsyn" etter å ha studert og levd i åresvis i litteraturens verden hvor nettopp menneskenes natur og følelsesmekanismer er det som gjentatte ganger beskrives. Og som også beskrives inngående og dypt, ikke overfladisk som i en legeroman. For meg ble som at eksperten på litteratur ikke virkelig forstod faget sitt, at han ikke kan ha virkelig lest (og lært). Uten sammenligning forøvrig minner det meg om da jeg strøyk på eksamen i organisk kjemi på tross av at jeg kunne all teorien på rams. Jeg skjønte ikke en tøddel av reaksjonsmekanismene og da hjalp ikke min oppramsing av terorien det døyt, reaksomsmekanismene var selve kjernen i faget...

Jeg likte boka godt på tross av at hovedpersonen skuffet (eller kanskje nettopp derfor - godt med en hovedperson som for en gangs skyld er litt mer ordinær enn hva de normalt er), men et annet paradoks for meg ble at jeg syntes språket var dårlig. En ting er at det ble for mye fagterminologi for ulærde meg, men en annen ting var denne gjenntatte skrivingen på dialekt. Jeg synes det nærmest ble en latterliggjøring av folk som snakker dialekt. For meg er det sånn at en som virkelig er en god forfatter klarer å ta meg med inn i den verden han beskriver uten å måtte skrive dialekt, eller spansk eller fransk eller overdrevent bruke fagterminologi som er ukjent for hvermansen.

En annen kommentar jeg har som jeg synes var helt utrolig teit, var at forfatteren inkluderte seg selv som en av karakterene i boka. Den kunne han spart seg

Opprinnelig lagt inn av noba, her.

Jeg ble skuffet over hovedpersonen. Jeg er helt sikkert blåøyd, men jeg hadde trodd at en litteraturprofessor burde ha fått litt flere sosiale antenner og "menneskelig gangsyn" etter å ha studert og levd i åresvis i litteraturens verden hvor nettopp menneskenes natur og følelsesmekanismer er det som gjentatte ganger beskrives.

Akkurat den biten stemmer godt med de karikatur-pregede forestillingene som synes å florere om professorer, slik jeg oppfatter det. Dypt inne i faget men fjernt fra virkeligheten.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Mammatuss, her.

Akkurat den biten stemmer godt med de karikatur-pregede forestillingene som synes å florere om professorer, slik jeg oppfatter det. Dypt inne i faget men fjernt fra virkeligheten.

Ikke sant - og paradoksalt nok gjelder denne stereotypien i ekstra høy grad litteratene (sa språkviteren fordomsfullt og skadefro). Grunnen til at det fryder meg litt generelt og i denne boka spesielt, er kanskje minnet om fordums skikkelser på instituttet - disse oppblåste litteraturviterne som mente seg høyt hevet over det enten bondske eller komisk tekniske folket på språksiden.

Jeg har lest De beste blant oss også, og likte den. Den er jo virkelig hentet fra mitt miljø rent faglig. Nå er det vel snart et år siden jeg var ferdig med den, men jeg ler mer av Langeland, tror jeg.

[Toffskij]

Du har sikkert lest De beste blant oss også, Elinblu? Den syntes jeg var vittig. Denne lo jeg langt mindre av. (Kanskje jeg rett og slett har ledd fra meg?)

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Det er artig at Langeland fletter inn en del realistiske elementer, synes jeg. F.eks. lo jeg høyt da jeg skjønte at alle invitasjonene til instituttseminaret var autentiske.

Ja, det syntes jeg var morsomt også. Spesielt siden jeg har eksakt samme forhold til litteraturviternes seminarer som Meyer har til lingvistenes. Jeg synes også de fleste reelle personene som er flettet inn, fungerer bra. Til og med Umberto Eco, frekt som det er.

Jeg får heller ikke taket på Nadia, men er litt uenig med meg selv om jeg synes det er en svakhet ved boka. Hele romanen er jo i ekstrem grad fortalt fra Meyers selvsentrerte og nokså mangelfulle synsvinkel, og ganske elegant gjennomført, synes jeg. Dermed får vi ikke vite mer om Nadia enn Meyer gidder å finne ut. Hun er vakker, hun er skarp (men gud bedre for et språk hun har ), det er høyst smigrende for ham at hun er interessert i ham osv. Samtidig hadde det vært mer tilfredsstillende med en tydeligere avklaring. Er det at hun visste om brevet så lenge, egentlig god nok motivasjon for den snåle oppførselen hennes?

[Noba]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Er det at hun visste om brevet så lenge, egentlig god nok motivasjon for den snåle oppførselen hennes?

Det stussa jeg på også