En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Og spørmålet var om det er vanlig at barn derfor er der fra bhagen åpner til den stenger?

Lisa - arbeidsuken er på 37,5 timer. Som med ubetalt lunsj betyr 8 timer om dag. Som igjen tilsvarer 40 timer tilbragt på jobben pr. uke. Selv med kort reiseavstand vil barnet fort tilbringe 45 timer i uka i barnehagen, siden foreldrene altså må levere barnet før sin egen arbeidstid begynner, og hente etter at deres egen arbeidstid er slutt. Og i tillegg kommer altså reisetiden.

Det å ha 2 minutters reiseavstand er snarere unntaket enn regelen. Mange har en halvtime hver vei, uten at det anses som ekstremt. Noen har kanskje 45 minutter - eller mer. Og så kan vi begynne å summere, da, så kanskje du skjønner at folk som har reiseavstand til jobben sin, og som jobber full dag, har ubetalt lunsj og ikke anledning til å jobbe hjemmefra på kveldstid - faktisk må ha ungene i barnehagen i både 9 og 10 timer om dag.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Lisa - arbeidsuken er på 37,5 timer. Som med ubetalt lunsj betyr 8 timer om dag. Som igjen tilsvarer 40 timer tilbragt på jobben pr. uke. Selv med kort reiseavstand vil barnet fort tilbringe 45 timer i uka i barnehagen, siden foreldrene altså må levere barnet før sin egen arbeidstid begynner, og hente etter at deres egen arbeidstid er slutt. Og i tillegg kommer altså reisetiden.

Det å ha 2 minutters reiseavstand er snarere unntaket enn regelen. Mange har en halvtime hver vei, uten at det anses som ekstremt. Noen har kanskje 45 minutter - eller mer. Og så kan vi begynne å summere, da, så kanskje du skjønner at folk som har reiseavstand til jobben sin, og som jobber full dag, har ubetalt lunsj og ikke anledning til å jobbe hjemmefra på kveldstid - faktisk må ha ungene i barnehagen i både 9 og 10 timer om dag.

Og hvis man synes det er et veldig stort problem så bør man tilrettelegge hverdagen slik at man ikke trenger å gjøre noe man ikke føler er bra for sitt barn. Man kan flytte, man kan finne seg en annen jobb og/eller trappe ned jobbinga. Hadde jeg måttet ha ungene 10 timer i barnehagen hver dag, så hadde jeg gått til radikale forandringer for å få slutt på det. Det er mulig- men da er det sikkert andre ting i hverdagen som blir mere negativ enn de var før. Man må veie ting opp mot hverandre.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Rypejenta, her.

Hvis man har råd til det ja, er ikke alle som tjener så bra og det er dyrt å ha 3 unger i barnehage og sfo.

Men det er vel det samme om en jobber f.eks 60 % eller om begge jobber 80%?

[Olympia]

dobbelpost.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Og hvis man synes det er et veldig stort problem så bør man tilrettelegge hverdagen slik at man ikke trenger å gjøre noe man ikke føler er bra for sitt barn. Man kan flytte, man kan finne seg en annen jobb og/eller trappe ned jobbinga. Hadde jeg måttet ha ungene 10 timer i barnehagen hver dag, så hadde jeg gått til radikale forandringer for å få slutt på det. Det er mulig- men da er det sikkert andre ting i hverdagen som blir mere negativ enn de var før. Man må veie ting opp mot hverandre.

Men det er jo slett ikke sikkert at de som har ungene i barnehagen 10 timer om dag syns det er et problem. Jeg prøvde bare å forklare for Lisa at det finnes folk som har et annet liv enn henne, og at det finnes barnehager hvor barna får være 10 timer om dag. Mange barn går mer enn 8 timer om dag i barnehagen. Og dermed får foreldrene lite tid med dem.

Og forøvrig: helt enig med deg. Hvis jeg måtte ha ungene i barnehagen 10 timer om dag ville jeg også gjort radikale forandringer.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Men det er vel det samme om en jobber f.eks 60 % eller om begge jobber 80%?

Kommer an på lønna, det.

Hvis den ene tjener 250.000 og den andre tjener 500.000 sier det seg selv at det er mer lønnsomt om den med lavest inntekt heller jobber 60 % enn at begge går ned til 80 %.

[Marge]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Men det er vel det samme om en jobber f.eks 60 % eller om begge jobber 80%?

Jada det er det, du har helt rett i det.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men det er jo slett ikke sikkert at de som har ungene i barnehagen 10 timer om dag syns det er et problem. Jeg prøvde bare å forklare for Lisa at det finnes folk som har et annet liv enn henne, og at det finnes barnehager hvor barna får være 10 timer om dag. Mange barn går mer enn 8 timer om dag i barnehagen. Og dermed får foreldrene lite tid med dem.

Og forøvrig: helt enig med deg. Hvis jeg måtte ha ungene i barnehagen 10 timer om dag ville jeg også gjort radikale forandringer.

Du har rett, det blir to forskjellige diskusjoner. En om hvorvidt det er bra eller ikke å ha barn i barnehagen hver dag i 9-10 timer, og den andre diskusjonen går på det å klage at man ikke får hverdagen til å gå opp. Det har vært litt av begge deler her i tråden.

Hvis man føler at det er bra for barnet å være i barnehagen så lenge og er fornøyd med det, så er jo alt såre vel. (Diskusjonen om hvor bra det egentlig er må forskerne ta seg av, jeg vet ikke noe om langtidsvirkningen og stressnivå av å være barnehagebarn med lange dager).

Om man ikke er fornøyd så går det for de fleste (jeg skriver ikke ALLE ) an å gjøre noe med situasjonen. Men da må man også akseptere at andre områder blir forandret også, som f.eks. inntekten.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ja, særlig. Du skriver at jeg ønsker meg tilbake til gamle dager, og da må du neste vise meg hvor jeg skriver det. Jeg har heller ikke sagt at det er noe galt med at kvinner og menn ønsker å jobbe, Lisa. Jeg etterlyser en debatt hvor vi snakker om barn og familie, om behov og ønsker - en debatt hvor man kan snakke om hjemmeværende, uten at det blir oppfattet som en trussel for likestillingen ettersom det er sannsynlig at det er kvinnen som MÅ være hjemme. Jeg har snakket om hjemmeværende foreldre som evner å gi barna en spennende og aktiv hverdag, og jeg savner uttalelser fra samfunnsorienterte mennesker som mener de egner seg bedre som omsorgspersoner for sine barn, enn ansatte i barnehagen.

Jeg skjønner ikke helt hva som er så virelighetsfjernt eller truende med mine synspunkter og spørsmål, men det er nå så.

Jeg lurer litt på hvorfor det høres så negativt ut å bringe kvinnene tilbake til kjøkkenet. Den uttalelsen der er helt på tryne. Hvem lager maten i huset ellers? Vi må spise alle sammen og maten kommer ikke svevende av seg selv. Hvem lager maten i barnehagen? Jo, de som jobber der. Er de tilbake til kjøkkenbenken da? Eller er det bare greit at de kan smøre skiver til andre barn, men ikke til sine egne? Hvis man står på kjøkkenet og lager mat til sin familie så havner man 50 år tilbake i tid, man er kvinneundertrykt og det som verre er?? Jeg lager alt av mat her i huset. Hvis jeg ikke laget mat til mine unger, hvem skulle gjort det? Jo, sambo lager mat noen ganger han også, men det blir mest meg. Vi må slutte med å si at kvinnene havner tilbake til kjøkkenbenken hvis de skal jobbe mindre eller ikke jobbe. Alle må ha mat uansett, og vi drar ikke på restaurant til hvert måltid heller.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Kommer an på lønna, det.

Hvis den ene tjener 250.000 og den andre tjener 500.000 sier det seg selv at det er mer lønnsomt om den med lavest inntekt heller jobber 60 % enn at begge går ned til 80 %.

Selvfølgelig. Og da er det SÅÅÅÅ mye lettere at kvinnen jobber litt mer redusert fordi hun tjener jo minst..........Og vips der var lønnsforskjellen enda større.

[kie]

Men er det nødvendigvis riktig å skyve alle problemstillinger i forhold til samfunnsutviklingen ned på individnivå bestandig?

Sitat:

Mange ønsker å fortelle sin historie, og mange har savnet nettopp denne vinklingen på diskusjonen, som flere betegner som tabubelagt og umulig å få gehør for i miljøer hvor ballen alltid kastes tilbake med et nådeløst: "Har du gjort feil valg, er det ditt eget problem!"

Sitat:

Man skal være forsiktig med å privatisere et problem som også i aller høyeste grad er offentlig. Vi trenger en bred debatt, en debatt som løfter blikket litt vekk fra paret som slåss i blinde i entreen om hvem som skal være hjemme med den forkjølte 3-åringen.

http://www.aftenposten.no/helse/article711157.ece

Sitat:

For det første: Skal det ikke være en selvfølge å kunne kreve å ha både (fulltids)jobb og en familie på en gang?
Noen av debattantene som har deltatt i denne diskusjonen, har sagt at kvinnene sutrer. Det er ikke synd på dem. Dette dreier seg om middelklassekvinner med gode jobber og karrieremuligheter. Omkvedet har vært: Tenk på hvor ille kvinner hadde det før og hvor langt vi tross alt har kommet i dag. Andre har sagt at hvis man velger å få barn, må man ta konsekvensene av dette.
Felles for denne type argumentasjon er at den er særdeles godt egnet til å gi dårlig samvittighet. Kvinnene som klager, skal virkelig føle på at det de framfører som egne erfaringer bare er sutring. Men det er vel ikke mange som tviler på at dagens yrkesliv er tøft, og betraktelig hardere enn tidligere? "Brutaliseringen av arbeidslivet" er etter hvert et kjent og innarbeidet uttrykk, og krav til produktivitet og effektivitet har økt på stadig flere områder. Der arbeidslivet tidligere hadde naturlige pustepauser hvor ansatte fikk anledning til å ta seg inn igjen, opplever stadig flere at slik er det ikke lenger. Det er klart at dette gjør noe med arbeidstakere. Dette er like relevant for folk som ikke har barn, som også opplever utbrenthet og slitasje. Det dreier seg altså ikke om ubegrunnet sutring, men om opplevde realiteter.

Sitat:

Til det jeg har sagt her, vil flere svare at man må regne at det er krevende å få barn. Da må man prioritere barna, og innstille livet deretter. Ja, livet forandres når barn kommer inn i bildet. Men de fleste får faktisk barn, og det kunne kanskje derfor være naturlig å stoppe opp et øyeblikk, og spørre om det ikke dermed burde være på tide at arbeidslivet begynte å ta hensyn til dette.

Sitat:

Det grunnleggende spørsmålet gjenstår: Skal det ikke være mulig å kombinere fulltidsjobb og familie på samme tid? Dette kravet fra feminister siden 1970-tallet - er det avleggs/feil? Utgangspunktet er klart: De fleste ønsker å jobbe. Spørsmålet er om de ikke skal kunne gjøre det i den perioden de har barn. Jeg vil si at kravet om å få jobbe er et selvsagt krav. Både fordi det ofte gir en følelse av egenverd og egenutvikling som det å få barn ikke kan kompensere for, og fordi det er svært mange rettigheter i samfunnet som er koplet opp til lønnsarbeidet. Dermed blir det et tap, både i forhold til egen utvikling og i forhold til formelle rettigheter hvis kvinner ikke jobber eller jobber redusert.
Det å jobbe er også svært viktig i forhold til det å kunne være et selvstendig menneske. Det å ha ei lønn å leve av, er ikke bare et tomt slagord, det har svært stor betydning for kvinners muligheter for å velge ut fra egne premisser. Er den lønnen kvinner har, ikke nok til å kunne leve et selvstendig liv og forsørge seg selv, da legger dette bånd på de muligheter kvinner har for å velge for eksempel å ikke bo i en familie. Det blir et moment en kvinne må ta med i betraktningen hvis hun ikke lenger ønsker å være i et parforhold. For å ta de mest ekstreme eksemplene: Det blir vanskeligere å gå i et voldelig forhold, hvis hun ikke har en jobb å gå til eller tilstrekkelig inntekt til å kunne forsørge seg selv etter bruddet. Det viser seg også at forekomsten av vold er langt høyere i parforhold med lav utdanning/dårlig økonomi enn i andre parforhold.

http://www.kvinnefronten.no/Tema_pol...iepolitikk/569

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Jeg lurer litt på hvorfor det høres så negativt ut å bringe kvinnene tilbake til kjøkkenet. Den uttalelsen der er helt på tryne. Hvem lager maten i huset ellers? Vi må spise alle sammen og maten kommer ikke svevende av seg selv. Hvem lager maten i barnehagen? Jo, de som jobber der. Er de tilbake til kjøkkenbenken da? Eller er det bare greit at de kan smøre skiver til andre barn, men ikke til sine egne? Hvis man står på kjøkkenet og lager mat til sin familie så havner man 50 år tilbake i tid, man er kvinneundertrykt og det som verre er?? Jeg lager alt av mat her i huset. Hvis jeg ikke laget mat til mine unger, hvem skulle gjort det? Jo, sambo lager mat noen ganger han også, men det blir mest meg. Vi må slutte med å si at kvinnene havner tilbake til kjøkkenbenken hvis de skal jobbe mindre eller ikke jobbe. Alle må ha mat uansett, og vi drar ikke på restaurant til hvert måltid heller.

I alle dager.

Dette handler da virkelig ikke om hvem som skal lage maten? Det går faktisk utmerket godt an å lage sunn mat hver eneste dag mens man jobber 100%. Både for menn og kvinner.
'
Uttrykket du åpenbart ikke forstår, er et allment bilde på 50-tallets idealkvinne - en hjemmeværende mor som hadde sin arbeidsplass i hjemmet og som ikke trengte noe særlig ytre stimuli for å være lykkelig. Det skulle være nok å få være så heldig å ha hus, hjem, mann og barn å ta vare på. Dette var selv på 50-tallet et fåtall kvinner forunt, men har blitt stående som et allment bilde på 50-tallskvinnen likevel. Når noen bruker uttrykket "tilbake til kjøkkenbenken", så ligger det i uttrykket at kvinner ikke skal delta i yrkesliv og samfunnsliv på lik linje med mannen. At kvinnen skal kjenne sin plass som er i hjemmet og utelukkende bruke tiden sin på familiære omsorgsoppgaver og stell av hjemmet. Ikke fordi hun har lyst, men fordi det er hennes allmenne plikt. Det er et uttrykk som gjør opprør mot gammeldagse konvensjoner som fratar kvinner deres valgfrihet i forhold til hvordan de vil leve livet sitt. Det handler ingenting om hvem som skal lage middag, eller hvorvidt man skal spise på restaurant.

[Kråka]

Jo jeg tolker det slik. Å lage mat er en drittjobb, å være hjemmeværende er en drittjobb, for slik var det i gamle dager. :dåner:

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Jo jeg tolker det slik. Å lage mat er en drittjobb, å være hjemmeværende er en drittjobb, for slik var det i gamle dager. :dåner:

Da har du ikke forstått at det i virkeligheten handler om at kvinner skal ha samme valgfrihet og like muligheter som menn. At det handler om skjevheter som i ytterste konsekvens er diskriminerende for kvinner, og samfunnsmekanismer som fratar kvinner medbestemmelse i sitt eget liv.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Da har du ikke forstått at det i virkeligheten handler om at kvinner skal ha samme valgfrihet og like muligheter som menn. At det handler om skjevheter som i ytterste konsekvens er diskriminerende for kvinner, og samfunnsmekanismer som fratar kvinner medbestemmelse i sitt eget liv.

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Da har du ikke forstått at det i virkeligheten handler om at kvinner skal ha samme valgfrihet og like muligheter som menn. At det handler om skjevheter som i ytterste konsekvens er diskriminerende for kvinner, og samfunnsmekanismer som fratar kvinner medbestemmelse i sitt eget liv.

Nettopp. Og i den sammenheng synes jeg det er på sin plass å diskutere om samfunnet per i dag muliggjør dette på en måte som også tar hensyn til omsorgsoppgavene i forbindelse med det å ha barn.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

Det er jo helt greit hvis kvinnen ønsker det selv. Nå er det altså valgfriheten kvinner flest krever, og jeg og flere med meg syns absolutt ikke at det å gå gravid og føde veier opp for å ikke kunne velge hva jeg vil gjøre med mitt eget liv. Det vil sånn jeg ser det bare være tilfredsstillende for dem som ikke ønsker annet enn å stell hus, barn og hjem. Det rammer med andre ord en stor gruppe kvinner som ønsker å kombinere morsrollen med yrkesrollen. To roller som svært mange evner å kombinere på en utmerket måte. Det at du personlig ønsker å ta vare på ditt eget avkom som du kaller det, og at det betyr å være sammen med dem hele tiden, det er ikke ensbetydende med at det er riktig for alle andre kvinner i Norge.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Verden er urettferdig, blodig urettferdig. Menn får aldri oppleve å bære en baby i 9 mnd. Det er fryktelig synd på menn. Vi kan ikke alltid få i pose og sekk. Siden det først er kvinnen som kan bære frem en baby, mate den med amming så mener jeg det er på sin plass at kvinnen får lov til å gjøre dette så lenge hun ønsker. Altså være hjemme og passe sine avkom selv.

Det er vel heller ingen som nekter henne å gjøre det? Såfremt hun da selvfølgelig sørger for å ha en mann med samme oppfatning, eller har sørget for å ordne seg økonomisk på en annen måte før hun får barn...

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg leser stadig vekk slike utsagn, og jeg synes det er trist. Har det virkelig blitt slik? Klarer vi ikke (eller har vi bare mistet troen på) å ta oss av egne barn?

Du skjønner ikke at ikke alle liker å være hjemmeværende med barn, jeg skjønner ikke at ikke alle elsker matematikk og ser logikken i algebra. Folk er forskjellige. Noe er medfødt, noe er miljø, men alle kan ikke trives med det samme arbeidet. Jeg syns det er fryktelig kjedelig å aktivisere småbarn, men kan gjerne undervise 15-åringer i matematikk. For deg er det kanskje omvendt. Hvorfor skal du presse meg inn i din rolle?

Jeg klarer fint å ta meg av barnet mitt, men jeg trives ikke med den jobben. Derfor har jeg ansatt kompetente fagfolk til å gjøre det for meg. Du syns kanskje det høres kaldt og kynisk ut, men for meg og mitt barn er det den beste løsningen. Hvis det neste barnet ikke er en person som trives i barnehagen, gjør vi det anderledes. Da kan f.eks. min mann være hjemme med ham/henne i en periode. Jeg syns det viktigste er å legge til rette for mine barn og min familie, ikke å følge opp firkantete prinsipper.

Barna mine MÅ ikke i barnehagen, men for den ettårige personen jeg bor sammen med er det et strålende sted å være.
Jenta mi var forresten førstemann i barnehagen i dag. Hun våknet kl 0510, og godtok å kose en liten stund. Hun har ikke noe språk ennå, så hun vinker når hun vil dra i barnehagen. Kl 0630 begynte hun å vinke. Kl 07 vinket hun mens hun sto ved døra og hylte. Kl 0715 hoppet hun opp og ned på hodet til mannen i senga mens hun vinket med begge hendene. Kl 0730 (da barnehagen åpnet) stormet hun inn døra uten å se seg tilbake.
Vi henter henne ikke før kl 16, for da blir hun sur hele kvelden og godt utover morgendagen. Så for utenforstående er vi sånne fryktelige foreldre som leverer først og henter sist, og lar barna være nesten 9 timer i barnehagen og vansmekte.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Vi henter henne ikke før kl 16, for da blir hun sur hele kvelden og godt utover morgendagen. Så for utenforstående er vi sånne fryktelige foreldre som leverer først og henter sist, og lar barna være nesten 9 timer i barnehagen og vansmekte.

Hvorfor blir hun sur resten av kvelden hvis du henter før? Og hvordan er helgene? Blir det dryge timer sammen? Innrømmer at jeg er sjokkert over 9 timers dagen ja. Og hun er bare 1 år?