Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Pepper Lemon]

Jeg blir mang en gang forundret over innlegg her inne på FP, hvor dere virker så uberørt over det å ha barn. Noen skriver at de har 2 eller 3 barn, og ønsker seg flere. Andre sitter oppe til langt på natt, kun fordi det er så deilig, og skal allikevel stå opp tidlig med barn neste morgen. Osv. Slike ting hadde ikke jeg klart. Er det bare jeg som til tider synes det er helt vanvittig slitsomt å ha barn? Jeg trives som mor altså, for all del, jeg ville ikke vært ham foruten. Allikevel så er en av mine største betenkninger med å få et barn til at det blir enda mer slitsomt. Vi er to voksne med ansvar for ett barn, og vi er fullt likestilte. Allikevel ... Å være mor er den tøffeste jobben jeg har hatt.

Synes dere ikke det er utmattende? I så tilfelle, hvor henter dere energien fra? Er jeg vanvittig pinglete? (Min mann også, i tilfelle. Han synes det er knallhardt.) Er jeg den eneste som savner å kunne ligge helt stille på en strand, med en bok, og bare slappe av? Eller å dra på storbyferie med min mann, og tråle museumer og bygater, samt sitte oppe til sent på natt og drikke vin?

Igjen, i fare for å bli dømt nord og ned, så må jeg legge til at jeg digger guttungen. Han er midtpunktet hele tiden. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk ham. Men det er altså mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd. :ærlig:

[Anuk]

Du er i allefall ikke alene! Jeg synes det har vært slitsomt å få barn. Spesielt dette med å få nok SØVN, at man har nesten ingen tid helt alene der man kan sitte stille og lese en bok feks osv. Det har vært en stor overgang, men det blir lettere og lettere etterhvert som barnet klarer seg selv mer.

[Sitron]

Nei, jeg syns ikke det er spesielt slitsomt.

[apan]

Jeg synes ikke det er spesielt slitsomt, men jeg synes jo hverdagene blir hektiske på en annen måte en før. Det jeg synes er mer slitsomt enn før er at man i mye større grad må prioritere, nettopp for at ting ikke skal bli så slitsomt. Og det å jobbe med prioriteringer hele tiden syntes jeg var krevende i starten, men nå synes jeg det går mer av seg selv.

Jeg synes perioder er slitsomme, men det var de før også, på andre måter. Jeg savner å være helt alene av og til eller drikke vin sent om kvelden litt oftere, men heldigvis går det fremdeles an, dog kreves det mer planlegging. Jeg synes det er tøft at det over lengre tid blir såpass lite søvn, men vi hadde ikke hatt noen problemer med å få sovet mer, vi bare prioriterer ikke søvn fremfor tid sammen - så det er et valg vi har tatt.

[Divine]

Jeg har to barn, og selv om det er hele 8 år mellom dem, så synes jeg faktisk at det til tider er ufattelig slitsomt.

[Sitron]

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

[Filifjonka]

Jeg syns ikke det er så veldig slitsomt egentlig, ikke sånn til vanlig. Men det er klart det er slitsomt iblant.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Å være mor er den tøffeste jobben jeg har hatt.

Synes dere ikke det er utmattende? I så tilfelle, hvor henter dere energien fra? Er jeg vanvittig pinglete? (Min mann også, i tilfelle. Han synes det er knallhardt.) Er jeg den eneste som savner å kunne ligge helt stille på en strand, med en bok, og bare slappe av? Eller å dra på storbyferie med min mann, og tråle museumer og bygater, samt sitte oppe til sent på natt og drikke vin?

.... Men det er altså mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd. :ærlig:

Signerer deg helhjertet. Og må få slenge til at innimellom angrer jeg på at jeg fikk barn også. Ikke sånn dypt og inderlig, men tanken har slått meg.

For det meste er det jo bare stas og moro. Men jeg har ett barn. (noen ganger 2 siden det er en stesnuppe inn i bildet), Og tanken på å skulle ha flere barn å ha ansvaret for er helt utenkelig.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

[Isolde]

Synest ikke det er slitsomt men hektisk.

[Fadese]

Javisst, jeg synes det er slitsomt!
Jeg synes det er mye som skal skvises inn på kort tid (alt tar lenger tid når man har barn, alt fra å ordne seg om morgenen til husarbeid og fornøyelser). Jeg skulle gjerne sovet mer. Jeg savner å ikke få ro i huset akkurat når det passer meg. Jeg er sliten av at det meste må planlegges, sliten av barnemas og sutring.

Men det er nå en gang slik at det ikke lar seg gjøre å kombinere barnløs-privilegene med det å ha barn. Og det er jo så absolutt verdt strevet, sjøl om man en og annen gang kan føle at man nesten går opp i sømmene.

[Fadese]

Og forresten: Jeg har vært tobarnsmamma i drøye to måneder nå. Min erfaring så langt er at det ikke er så forferdelig mer strevsomt med to sammenlignet med én.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det er i alle fall ikke for store krav til oss selv, for jeg har ofte dårlig samvittighet fordi jeg tenker at vi kanskje stiller for få krav til oss selv. Men hverdagen er slitsom. Å stå opp ekstra tidlig fordi man i tillegg til å ordne seg selv, må ordne unger og få dem avgårde til skole og barnehage. Selv om ungene oppfører seg eksemplarisk, er jeg ofte litt sliten allerede når jeg kommer på jobb, bare fordi jeg allerede har stått på i flere timer. Jeg synes ellers det er slitsomt å ikke ha så mye tid til meg selv som jeg skulle ønske, det er slitsomt å bekymre seg for ungene (jeg er ingen hønemor og synes ikke selv jeg bekymrer meg unødig, men jeg har en sønn med spesielle behov og da er jo ofte litt ekstra bekymret for fremtiden osv.) og så blir jeg sliten av å bli påvirket av det jeg leser/hører om hva som forventes av gode foreldre. Det siste har jo ingenting med ungene å gjøre per se, men den dårlige samvittigheten gnager nesten hele tiden. Så mye av det har med min personlighet å gjøre og ikke ungene som sådan.

[Nooria]

Jeg har to barn, en herlig og aktiv fire år gammel gutt og en skjønn litt roligere jente.

Jeg har aldri vært så lykkelig som jeg er som småbarnsmamma og jeg gruer meg nesten litt til de blir så store at de stort sett driver på med sitt. Jeg må likevel innrømme at jeg synes hverdagsettmiddagene er slitsomme og jeg er glad når de er i seng. Enda verre synes jeg det er når jeg er alene med dem på slike ettermiddager.

I helgene storkoser jeg meg med dem!

Men jeg må si at jeg tror det er veldig stor forskjell på unger. Mine har sovet hele natten fra de var ganske små og har lekt mye selv på gulvet. Jeg har derfor hatt to herlige persmisjonsår (ikke hele år men dog).

Nå tror jeg at gutten min krever mer av meg enn en del andres fireåringer gjør.

Som guttemamma og jentemamma må jeg også si at jeg innbiller meg at det for enkelte kan være mindre krevende i denne småbarnsfasen om man har jenter. Med fare for å bli skutt ned, må jeg si at min jente og en hel del andre jenter jeg har sett virker mindre aktive og mindre krevende... og dermed i mindre grad krever at du forholder deg til det de holder på med hele tiden. Men det er mulig jeg tar feil, så dere må gjerne opplyse meg.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

For meg er det slitsomt fordi jeg gjerne vil leve et barnløstliv samtidig som jeg har/vil ha barn. Overraskende nok funker det ikke. :raresaker:

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Som guttemamma og jentemamma må jeg også si at jeg innbiller meg at det for enkelte kan være mindre krevende i denne småbarnsfasen om man har jenter. Med fare for å bli skutt ned, må jeg si at min jente og en hel del andre jenter jeg har sett virker mindre aktive og mindre krevende... og dermed i mindre grad krever at du forholder deg til det de holder på med hele tiden. Men det er mulig jeg tar feil, så dere må gjerne opplyse meg.

Tror ikke det er noen generell regel, nei. Jeg har en veldig rolig gutt som kan pusle rundt for seg selv i timevis, og jeg kjenner flere. De tre storebrødrene var også rolige. Og jeg kjenner ville jenter som nesten river ned huset når de kommer på besøk. Jeg har fire gutter og er ikke utslitt.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Kanskje jeg bare er lat? Det er en mulighet. Det å kle på ham mens han spreller i alle retninger, å skulle rekke jobben og han bare ikke vil samarbeide, å prøve å få i ham mat, at han løper inn med sølete sko, at han er våken hele natten fordi han har falsk krupp mens jeg får hodepine av søvnmangelen ... Alt det der er slitsomt. I tillegg alle de huslige pliktene som følger med å ha barn. Tidligere stakk vi bare ut og spiste på restaurant når vi ble sultne. Nå må vi lage maten selv. Vi må sørge for at han har rene klær, og vi rydder kontinuerlig i lekene hans. Hver for seg er jo ikke dette store greiene. Men summen synes jeg kan være enorm til tider.

Allikevel savner jeg ham hvis han ikke er her altså. Jeg elsker jo å ha ham rundt meg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg syns ikke det er så veldig slitsomt egentlig, ikke sånn til vanlig. Men det er klart det er slitsomt iblant.

[Jinx]

Både ja og nei. Nå er det litt slitsomt siden jeg har et tungt svangerskap og er alene med lillen (3 år) fra man-fre. Men ikke tyngre enn at jeg ønsker 3 (kanskje 4) barn. Jeg har henne mye hjemme, så vi er mye sammen. Hun er i bhg 3 korte dager i uka, så vi begynner å bli ganske vant til hverandre... Jeg trodde det skulle være tøffere å få barn...

[Stompa]

Jeg synes det er kjempeslitsomt å ha barn. Det har vært det fra starten, og jeg synes egentlig ikke det er mindre slitsomt nå som de er 6 år - bare annerledes slitsomt. Jeg er fortsatt vanligvis så sliten på kveldene at jeg kjenner meg som ei vridd kopptue (oppvaskklut ). Men det er likevel absolutt, fullstendig verdt det. Jeg ville aldri ha vært ungene foruten.