I lys av tråden om de ennå barnløse

[Pelikan]

Hvis noen spurte meg da jeg var barnløs, eller jeg hadde en god idè på et problem, så sa jeg gjerne min mening. Man kan ikke si at man ikke kan noe om barn før en får selv (selv om en alltid må svelge noen kameler). Jeg har en søster som er 17år yngre enn meg. Jeg passet henne mye da hun var liten og viste mye om kolikk,nattevåk etc. Blant annet at kiropraktor kan hjelpe. Så klart at jeg gav råd til venner, selv om jeg forsøkte å unngå å være hoven. Kom gjerne med råd om metoder som min mor brukte da jeg var barn også. Blant annet det å forsøke å være konsekvent (selv om det ikke er lett, så tjener en på å forsøke) Jeg må si at selv blir jeg ikke sur hvis noen barnløse kommer med råd til meg, så lenge de er ment i beste mening. Jeg vurderer selv om det er noe jeg vil følge rådet eller ikke. Kanskje fordi jeg aldri er blitt møtt av noen som sier det for å være bedrevitere?! Da hadde jeg nok blitt irritert.

[turi]

Har ingen så nye venner at de ikke har vært med på ett svangerskap eller to, og da har det jo gjerne blitt spurt eller lagt merke til ting underveis.

[Pepper Lemon]

Jeg sier vel helst som Polyanna "åh, gratulerer ... Det er så herlig med barn" osv. Jeg synes faktisk ikke såre pupper, nattevåk og bleieskift er så himla sexy samtaleemner, så det er det sjelden jeg bruker tid på. De eneste gangene jeg prater om det er i samtale med nære venninner, hvor vi deler erfaringer.

Jeg må også si at jeg så godt som aldri har fått slengt slike kommentarer etter meg, som HI snakker om. Det var aldri et problem da jeg var gravid.

[Mitzya]

Jeg buser ikke ut med historier ut i fra egen erfaring. Jeg pleier istedet å spørre de gravide. Uthøre litt om forventningene deres. Hvordan de tror det blir. Men jeg sier ingenting i mot, nikker og jaller med, det er jo svært facinerende da når de prater med glød og gleder seg så lykkerusen står skrevet i panna på dem. Syns ikke det er rett å skulle legge demper på rusen. Den tid kommer nok alltids automatisk likevel, når den slitsomme spedbarnstiden plutselig er der.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Hvor ofte forteller DU barnløse hvordan svangerskap, fødsel, spedbarnstiden, trassalderen og for den gangs skyld tenåringsalderen kommer til å være?

Er det noe jeg prøver å unngå, så er det det. Jeg var en av de siste i barndomsvenninnegjengen som fikk barn og har fått utrolig mange "leksjoner" opp igjennom. Ikke bare det, men enkelte har også ruget godt på ubetenksomme ting jeg sa som barnløs og nyter å virkelig gni det inn nå når jeg har barn selv. Særlig ei tror jeg har ført nøye kartotek sånn at hun kan ta ting frem akkurat når hun synes det passer som best. Nei, jeg har ikke mye kontakt med dem lenger, de er ikke spesielt rause for å si det sånn.

Jeg må skrive mer. Hyggelige ting, morsomme episoder deler jeg gjerne og forteller om kos og hygge uten videre, men jeg drar ikke lange historier om fæle fødsler og nattevåk og alt som er slitsomt.

[Esme]

Jeg svarer på spørsmål om de har det. Ellers synes jeg svangerskap og babyer er temmelig kjedelige samtaleemner og når jeg går ut med barnløse venninner har jeg lyst å snakke om andre ting.

[Obelix]

Man svarer hvis man får spørsmål.
Ellers er barneting, bæsj, gulp, hvilken klesstørrelse man er oppe i nå utrolig kjedelig å høre på. Til tross for at jeg sikkert snakket om akkurat de samme tingene da mine var mindre.

Var på tur med jobben til sambo for en stund siden. Der var det et par stykker som hadde relativt små barn ( under 1 år).
Å sitte å høre på gulpeprat og vekt-/lengdetabeller var egentlig grusomt uinteressant. Og det for oss som har barn. Hvordan det da er for barnløse å høre på dette uten å be om det, må være

Det er greit å kunne snakke om andre ting også.

[tink]

Når det gjelder å fortelle om hvordan det egentlig er forholder jeg meg til de som venter barn. Jeg prøver å holde meg i skinnet og ikke fortelle om ting de ikke lurer på. Men samtidig gjøre oppmerksom på at enkelte ting kan være slitsomme, selv om de ikke nødvendigvis er det da.

Samtaleemnene er ofte forskjellige når man nylig har fått blå strek og når fødselen nærmer seg.

Synes forøvrig at kommentarer fra de som hadde barn for lenge siden kan være like (om ikke mer) irriterende som de som enda ikke har fått barn. Det er mye som er annerledes enn på 70-80tallet og enda mer som sannsynligvis har gått i glemmeboka.

[Blondie]

Jeg forteller svært lite om slike ting hvis jeg ikke blir spurt om en mening. (uansett om lytteren er barnløs eller ikke)

[Skilpadda]

Jeg tror ikke jeg snakker så mye om slikt (men det er meget mulig jeg gjør det mer enn jeg er klar over, altså ). I den grad jeg snakker om poden og det å ha barn, tror jeg mest det er mer eller mindre underholdende anekdoter, som i høyden kan kjede dem som ikke er fullt så interessert som jeg er selv - det er i alle fall ikke skremselspropaganda. Nå hadde jeg dessuten et veldig problemfritt svangerskap, og en veldig grei barseltid, og vi har et friskt barn som sover om natten og trasser lite, så jeg vet ikke hva jeg skulle fortelle om som ville skremme folk, egentlig. (Esme kan sikkert korrigere meg hvis jeg var mer masete om babyprat før hun fikk barn enn jeg husker selv. )

Og det var forresten ingen som prøvde å skremme meg med fæle historier da jeg var gravid, heller (det nærmeste jeg kom var min hyggelige kollega som hadde hatt et noe ekstremt kolikkbarn, og som sa hver gang han så meg at jeg måtte passe på å sove mens jeg hadde muligheten).

[Dronningen]

Jeg tror nok jeg velger tema ut fra hvem jeg snakker med. Men noen ganger snakker jeg jo om barna på en måte, fordi de er sentrale i det jeg styrer på med til hverdags. Men nå er de jo så stor at det er ikke babyting det er snakk om. Men hverdagslige ting. Moren min og søstra mi får det vel mest. Vi snakker jo også veldig mye sammen. Jeg kjenner vel bare en som er prøver og som har prøvd en stund, og der tenker jeg nok mer igjennom hva jeg sier ja.

Jeg irriterte meg og irriterer meg fortsatt over en del råd jeg får, spesielt hvis det går på ting som er knyttet til verdier. Men det er jo råd fra både de med og uten barn. På samme måte irriterer det meg å høre om idealer og prinsipper fra de som venter barn, som bryter med det jeg står for. Da må jeg av og til si noe. Da klør det litt da ja, men så har de gjerne lagt opp til det.

Når jeg gir råd eller sier noe, er det vel kanskje når kanskje førstegangsgravide eller ikkegravide/prøvere (og andre) kommer med negative kommentarer eller synspunkt på fødsel, barseltida og diverse prinsipper. Spesielt hvis det er kritikk av en del ting, som jeg vet ikke bare er å "bestemme seg for". Jeg synes det er leit når noen kritiserer valg, uten å ha vært i situasjonen. "Jeg skal aldri ha epidural", f.eks. eller at de ikke kan forstå at noen gir MME. Jeg synes det er leit når fremtidig mødre høylydt proklamerer at de aldri skal samsove - både fordi det kan være enklere sagt enn gjort, men også fordi mange barn i perioder ønsker trygghet og nærhet. At ikke noe skal komme mellom dem og mannen, f.eks. Da reagerer jeg. Hvem som er primære og hvem sekundære er veldig tydelig i mitt liv. Foreldrerollen er hos oss basert på en slik forståelse.

Jeg er nok en feeling person, som handler og sier ting mye ut fra følelser. Jeg var veldig følsom som barn, og er nok påvirket av dette både i forhold til egne barn, men også i forhold til hva som er viktig. Når jeg ser for meg situasjoner med mine egne barn i dem, så faller mine standpunkt lett, og det oppleves nesten som en "forpliktelse" av og til å kommentere. Det blir på en måte viktigere enn hva mottakeren synes om meg. Men igjen, da har de som regel lagt opp til det selv. Jeg tror sjelden jeg snakker om slike ting om ikke emnet er tatt opp på en måte.