Om holdninger

[Skilpadda]

Åh himmel, det er den historien. (Sist jeg leste den, het han forresten Jørgen.) Den postet noen på Usenet for en del år siden, og du store, for en underholdende diskusjon det ble ut av det. Hovedinnleggeren ble noe snurt, mener jeg å huske. Og jeg oppfatter historien omtrent som jeg gjorde da.

Jeg er enig i at man har masse eget ansvar for hvordan man velger å forholde seg til livets viderverdigheter og tingenes begredelige tilstand. Dessuten mener jeg også ganske sterkt, samme hvor kynisk og pessimistisk jeg også kan være, at livet faktisk er fullt av ting man kan og bør glede seg over, og at det er viktig å få med seg disse. Det er faktisk omtrent det viktigste som finnes, for ellers kan man like godt gå og hoppe utfor autovernet med det samme.

Men jeg synes denne historien er irriterende; full av klisjeer og ondskapsfulle antydninger om at det er folks egen skyld hvis de ikke stråler av lykke hvert sekund på dagen. For ikke å snakke om at det er deres egen skyld hvis de skulle være dumme og negative nok til å dø hvis de brekker ryggen. Og så syns jeg "Thomas" (evt. forfatteren) virker utrolig selvgod og nedlatende i sin holdning om at han har skjønt den eneste måten å være lykkelig på, og at alle som ikke har nøyaktig den samme innstillingen til livet, eller nøyaktig den samme måten å skryte av hvor flinke de er til å takle motgang, er dumme og/eller uopplyste, og bare egnet til å vekke medlidenhet.