"Jeg er en sånn hønemor, jeg, skjønner du"

[Alfa]

Men dersom ein har det ein sjølv meiner er gyldig grunn til å ikkje tillate noko så ein ein vel pr. definisjon ikkje overbeskyttande? Det vert jo heilt feil om ein skal redusere eigne val til å framstå som hysteriske for å unngå at andre skal kjenne seg uansvarlege.

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men dersom ein har det ein sjølv meiner er gyldig grunn til å ikkje tillate noko så ein ein vel pr. definisjon ikkje overbeskyttande? Det vert jo heilt feil om ein skal redusere eigne val til å framstå som hysteriske for å unngå at andre skal kjenne seg uansvarlege.

Men hva er en gyldig grunn da? Magefølelse? Det er jo sikkert tilfelle for de som nekter barnet sitt å klatre i trær og stupe fra 5-meter´n også?
:hysterisk redd for å tråkke noen på tærne:

[Go\jenta]

Dersom en bruker argumentet at man er overbeskyttende, og dermed innskrenker barnets aktiviteter, så er man ihvertfall klar over det. Da er det lettere å gjøre noe med det,- og tøye grensene litt etterhvert. Jeg tror at når barnet blir 5-6 år, og mødrene selv ser store forskjeller i hva ens eget barn får lov til\ får til i forhold til andres,- og at det går kjempefint at andre får skjære litt grønnsaker og annet, da tror jeg begynner de fleste å slippe opp litt. Man tenker at barnet faktisk snart skal begynne på skolen, og trenger å øve litt selvstendighet.

Derimot de som ikke ser at de er overbeskyttende,- dem tror jeg det er verre med.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Siri, her.

Men hva er en gyldig grunn da? Magefølelse? Det er jo sikkert tilfelle for de som nekter barnet sitt å klatre i trær og stupe fra 5-meter´n også?
:hysterisk redd for å tråkke noen på tærne:

Eg meiner det er logisk å skille mellom rasjonell frykt og irrasjonell frykt (som også er definisjonen på angst). Mange av dei som er overbeskyttande har ei irrasjonell frykt for at noko kan gå gale. Always expect the unexpected, liksom.

Dersom ein er redd for at treåringen skal knekke nakken av å klatre litt i eit tre (fordi det reint hypotetisk kan skje), så meiner eg det er irrasjonell frykt. Men om ein ikkje vil at den 14-årige nabojenta skal sitte barnevakt fordi ein ikkje heilt stolar på at ho taklar ansvaret og kan handtere oppgåva, så meiner eg det er ei rasjonell frykt.

[Propella]

Hvis jeg ikke er på humør til å forklare hvorfor jeg mener en ting, kan jeg fint finne på å si at det er sånn fordi jeg er hønemor. Jeg har alltid en begrunnelse. Jeg mener at begrunnelsen er god nok.

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg meiner det er logisk å skille mellom rasjonell frykt og irrasjonell frykt (som også er definisjonen på angst). Mange av dei som er overbeskyttande har ei irrasjonell frykt for at noko kan gå gale. Always expect the unexpected, liksom.

Dersom ein er redd for at treåringen skal knekke nakken av å klatre litt i eit tre (fordi det reint hypotetisk kan skje), så meiner eg det er irrasjonell frykt. Men om ein ikkje vil at den 14-årige nabojenta skal sitte barnevakt fordi ein ikkje heilt stolar på at ho taklar ansvaret og kan handtere oppgåva, så meiner eg det er ei rasjonell frykt.

Å definere rasjonell kontra irrasjonell frykt i denne sammenhengen blir i mine øyne vanskelig. Slik jeg ser det er det ikke mindre rasjonelt å frykte at treåringen skal ramle ned fra et tre å brekke nakken enn at en 14-åring skal sitte i stua å røyke hasj og denge ungen (eller hva det nå enn er jeg frykter) mens hun sitter barnevakt... Litt flåsete, men du skjønner sikkert hva jeg mener...