Hva skal man med barn? (Dagbladet)

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Regnestykket er jo litt annerledes enn det, da.

For det første er det langt fra alle som har 20-25000 utbetalt. Dessuten sparer man også barnehageutgiften, og pendlerutgifter. Hverdagen blir roligere, og der er det min erfaring at man kan spare mye. Jeg kjenner mange som bruker mye penger på ferdigmat og dyre ferier, fordi "vi er så slitne", og "vi må kunne unne oss det".

Har man flere barnehagebarn, og en relativt dårlig lønn, er det ofte ikke mange kronene å tjene på å jobbe. Og egentlig synes jeg det er et argument mot kontantstøtten. Jeg har hatt kolleger som klager over hvor mye det "koster at kona jobber". I de familiene er kontantstøtten med på å sementere tradisjonelle holdninger, og å holde kvinnene unna arbeidslivet.

Jo, når du sier det sånn så.
Jeg er delvis enig, men synes det er grov forenkling å kun si at det gjelder prioriteringer. Som Inagh var inne på, klart man kan flytte til billigere steder, men konsekvensen er at man flytter vekk fra familie, venner og nettverk og kanskje jobbmuligheter nå og senere. Men jeg er også enig i at mange ikke ønsker å prioritere bort "luksus" som stort hus, klær, ferier, mat, restauranter etc, det gjelder blant annet oss, selv om jeg er enig i og skulle ofte ønske meg kortere/færre arbeidsdager og mer ro.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

synes det er grov forenkling å kun si at det gjelder prioriteringer.

Det er jeg helt enig i.

Og jeg er ikke for kontantstøtten, bare så det er sagt.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Selvsagt kan man prioritere å gi avkall på diverse goder og være hjemme med kontantstøtte.

For veldig mange tror jeg det i såfall er ensbetydende med å selge et belånt hjem, og det syns jeg er ti ganger mer dramatisk for familien som helhet enn det er for barnet å være i barnehagen. Det var iallefall utelukket for oss, som var godt etablerte, men hadde høy gjeld, da vi fikk barn, å selge huset vi så for oss å bo i resten av livet, slik at en av oss kunne være hjemme med kontantstøtte. I så fall måtte vi bodd i et midlertidig, rimelig hjem et par år, før vi for det første måtte finne en ny jobb, og så måtte finne et nytt hjem som hadde beliggenheten vi ønsket i nærheten av familie og venner. Jeg kan ikke se at det på noen måte hadde vært fornuftig for vår familie å prioritere slik. Når det å prioritere handler om å rykke en hel familie opp med rota og sette hele livet på vent, så er det ikke "bare å prioritere". Man må gjøre det som er mest fornuftig på sikt.

Nå var vi heldige og hadde mormor som dagmamma fra Vesla var ett til hun var to, men selv da så syns jeg hun godt kunne vært litt i barnehage. Fra hun var to, så ville jeg hatt henne i barnehage uansett. Hun er en som suger til seg kunnskap og stimulans, og det hun har fått i barnehagen ville jeg aldri klart å gi henne om vi var alene hjemme hele uken. Jeg er sikker på at hun ville kjedet seg og blitt understimulert. Og ikke minst så trenger hun nettverket av barn og venner.

Jeg tror det er naturlig at mange reagerer når samfunnsformen endres, og at bekymringen er oppriktig og ekte. Det er hele ikke tvil om at noen ting er bekymringsfulle. Men hvis jeg ser alt i helhet så er det MYE bedre å være barn i dag enn det var den gangen det var vanlig at mødre var hjemme med barna, og det syns jeg veier opp for eventuelle negative aspekter ved at barn får mange timer i barnehage.

[Skremmern]

For de aller fleste av oss handler det om prioriteringer. Ingenting annet.

Opprinnelig lagt inn av Rypejenta, her.

Og hvor er fedrene hen i dette innlegget?

Det lurte jeg på også.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Debatten er gammel og den kommer til å fortsette.

Enig, jeg mener at vi har diskutert dette innlegget tidligere (det er skrevet i 2005)

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

JJeg er delvis enig, men synes det er grov forenkling å kun si at det gjelder prioriteringer.

Jeg er veldig enig. Hovedsaklig er tidsklemme fenomenet (som jo dette også er en del av) på grunn av at folk får barn rimelig sent, ganske tett og gjerne mens de skal "gjøre karriere". Bedre vilkår for å få barn som studenter sier jeg! Det vil bedre denne situasjonen på en helt annen måte enn kontantstøtten. Jeg er i og for seg ikke helt fjern for at kontantstøtten har noe for seg, men da må pengesummen økes + at det ikke må være mulig å bruke kontantstøtten på dagmamma.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

For de aller fleste av oss handler det om prioriteringer. Ingenting annet.

Jeg er i grunnen enig med deg. Standaren for hva vi "må og bør ha" av bolig, kjøretøy og forbruk har endret seg voldsomt de siste tiårene. Før brukte man vinterkåpe med lapper på albuen, nå kjøper man ny fordi man er lei fjorårets.

Mange i dag er jo såpass voksne da de stifter familie at de allerede har bolig, studielån, ferievaner, hobbyer og et levesett som er tilpasset to lønninger. Det er på en måte lettere å starte i den andre enden (uten at jeg skal anbefale å få barn da du er 20 ).

[Candy Darling]

Herremin. Hvorfor går jeg inn på et innlegg i Dagbladet med en sånn tittel. Jaja, jeg får som fortjent.

[Irma]

Oh my. Det må være samme fyr som skrev noe vi fikk en link til for en tid tilbake. Forsøket på å ta barnas behov på alvor mistet sin kraft (overfor meg) da vedkommende kun framholder mor som syndebukk.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

For de aller fleste av oss handler det om prioriteringer. Ingenting annet.

Det handler selvsagt om prioriteringer for alle. Jeg for min del prioriterer ikke å fjerne halvparten av familiens levegrunnlag for at en av oss skal kunne være hjemme på heltid med ungene. Delvis fordi jeg ikke har lyst og delvis fordi jeg ikke ser at det er et behov for det.

Ellers er jeg helt enig med deg i at det å være hjemmeværende hovedsaklig er et prioriteringsspørsmål. Min mormor var hjemmeværende etter at hun fikk barn, og hun forsørget en familie på fire barn, to voksne og en hund ved hjelp av min morfars magre kommunearbeiderlønn.

Hvis vi er villige til å velge en levestandard som tilsvarer den min mor vokste opp i på –40 og –50-tallet, vil det være fullt mulig for oss å klare oss på bare én lønn.

Så ja, jeg er helt enig: det er kun et spørsmål om prioriteringer.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

For de aller fleste av oss handler det om prioriteringer. Ingenting annet.

Selvsagt handler det om prioritering, men til hvilken kostnad.

Men samtidig blir det alt for enkelt å si at å kutte ut en utbetaling på 15 000 og oppover mot å få en på 3000 går greit om man bare prioriterer.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

For de aller fleste av oss handler det om prioriteringer. Ingenting annet.

Ja, på et individnivå er det snakk om prioriteringer. Og der får vi bare gjøre så godt vi kan hver og en av oss. Jeg gjør mitt beste, du gjør ditt beste.

Jeg synes imidlertid at det er mest interessant å diskutere slike ting på samfunnsnivå. Hvor mye skal samfunnet legge opp for oss? Hvilke grep skal samfunnet ta for å tilrettelegge for barnefamilier? Det er jo dette som er fordelen med å leve i et demokrati, vi har muligheten til å gripe inn i selve samfunnsstyringen! Hvis vi ønsker oss et samfunn hvor alt er på individnivå, er USA (og en rekke andre land) drømmen.

[Irma]

Det er sikkert postet i den andre tråden hvor vi har diskutert dette innspillet, jeg legger allikevel inn link til svaret Tveitereid fikk fra Marie Simonsen og Cecilie Klem; "Hva skal Tveitereid med fedre?"

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Ja, det er interessant at en mann som tydeligvis har tatt et utradisjonelt valg siden han vil være hjemme 50%, likevel kun kritiserer mødrene. Ikke et ord om at andre fedre bør jobbe mindre.

Akkurat det reagerte faktisk jeg også på . Det burde være kjønnsnøytralt. Ut over det synes jeg faktisk at han har en del poeng. Det er fryktelig mange, også i min omgangskrets, som får barn de egentlig ikke har tid til å ha. Og da snakker jeg ikke om mødre, men om foreldre - begge to.

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av hun som på mange måter ønsker at livet skal fortsette som før, at jeg skal ha anledning til å gjøre alt jeg gjorde før jeg ble mor, samtidig som jeg har veldig lyst til å bruke masse tid på ungene. Ikke alltid like lett å kombinere.....

Og uten å se på hvem som gjør hva, så vet jeg ærlig talt ikke om det er til barnas og samfunnets beste at begge foreldrene jobber fulltid.

Så ja, jeg synes at han har en del poeng, men det provoserer meg at han legger hele skylden på kvinnen. Det blir veldig lett å ta ham for det i stedet for å seriøst diskutere det som nok egentlig er poenget: om det er bra for barnet med et samfunn som er lagt opp slik at begge foreldrene jobber 100% og gjerne litt til - om barn er blitt et statussymbol.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Det er sikkert postet i den andre tråden hvor vi har diskutert dette innspillet, jeg legger allikevel inn link til svaret Tveitereid fikk fra Marie Simonsen og Cecilie Klem; "Hva skal Tveitereid med fedre?"

Kanonbra tilsvar! Tipper Tveitereid rødmet langt ned i tærene når han leste det!

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

For de aller fleste av oss handler det om prioriteringer. Ingenting annet.

Det handler nok mye om prioriteringer, og ikke alltid bare økonomiske prioriteringer. Jeg jobber 80%, jeg kunne hatt råd til å gå hjemme 100%, uten at vi hadde lidd noen som helst økonomisk overlast. Ikke fordi jeg tjener så dårlig, men fordi vår totale økonomiske situasjon er veldig bra.

Men jeg ØNSKER ikke å gå hjemme 100%. Jeg er en av disse som føler seg truffet av påstanden om foreldre som ønsker å realisere seg selv . Jeg elsker ungene mine, jeg liker å være sammen med dem, men er ærlig nok mot meg selv til å vite at jeg hadde blitt sprø om jeg skulle gå hjemme med unger på fulltid. Det er meg, et produkt av min samtid.

Det betyr ikke at jeg ikke kjenner på samvittigheten min at jeg skulle vært hjemme mer. Jeg tror ikke nødvendigvis ungene mine lider overlast, det går i grunnen bare på samvittigheten min, og hva magefølelsen sier: Jeg har hentet to unger fra andre siden av kloden, jeg burde være sammen med dem mest mulig.

Men ok, nå har vi tatt våre grep som gjør at vi får mer tid til ungene, og anledning til å legge trening og andre aktiviteter til etter deres leggetid. Vi har redusert tidsklemma så mye som vi kan, og føler vi etter hvert klarer å gi ungene både pose og sekk. Men jeg er jo ikke så dum at jeg ikke ser at det er noe vi kan gjøre fordi vi har veldig god økonomi.

All ære til dem som sparer der de spare kan, går hjemme med unger og trives med det. Jeg må bare innrømme at det ikke er noe jeg ville gjort. Jeg prioriterer annerledes. Men jeg vil ha meg frabedt å bli fortalt at jeg elsker ungene mine mindre enn de som går hjemme full tid med barna!

[Gaia]

Det er mange ting her i verden som er et spørsmål om prioritering. Jeg og mannen prioriterer å jobbe 100 % begge to og ha Snupp full tid i barnehage. Vi klarer likevel å prioritere det på en slik måte at han ikke får noe lengere "arbeidsdag" enn det vi får. Og jeg klarer rett og slett ikke å ha dårlig samvittighet for det.

Kanskje fordi Snupp er blid og fornøyd når han ser barnehagen og som oftest vinker oss av gårde i det han løper inn til vennene sine. Kanskje fordi jeg gjerne må hale ham med meg hjem de gangene han skal hentes tidligere enn vanlig, fordi det ikke passer ham å gå før de andre begynner å bli hentet (noe min mor også har erfart - hun har derfor gått fra å hente ham mellom 1430 og 1500 til å hente mellom 1530 og 1600 den dagen hun henter, fordi hun bruker uendelig lang tid på å hente ham hvis han syns hun kommer for tidlig.) Kanskje fordi jeg selv var dagmamma-, park- og barnehagebarn fra jeg var ca. ett år og utelukkende forbinder det med noe positivt. Jeg aner som sagt ikke hvorfor jeg ikke får dårlig samvittighet hvis noen ser på meg med Tårnfrid i blikket. Men det gjør jeg altså ikke.

Samtidig så elsker jeg å være mamma, og jeg storkoser meg med Snupp om morgenen, om ettermiddagen og i helgene. Vi prioriterer i veldig stor grad å være sammen som familie utenom arbeidstiden, men vi merker også at Snupp gjerne vil være sammen med andre barn, hvilket betyr at vi prøver å være sammen med venner og familie med barn på Snupps alder i helgene, av hensyn til ham. Mannen og jeg trives med å gå på jobb, Snupp trives med å gå i barnehagen, og da han hadde vært hjemme tre dager pluss en helg fordi han var syk så jublet han den dagen han skulle tilbake i barnehagen.

Selvfølgelig trenger han ferier og korte dager innimellom han også. Det gjør vi alle sammen. Men jeg kan ikke se at det er noe skadelig ved å sende barn i barnehage, park eller til dagmamma, så lenge de signaliserer at det faktisk er noe de trives med. Så får man heller bruke litt ekstra tid på levering og hente litt tidligere de dagene avkommet signaliserer at han eller hun trenger litt ekstra mamma- eller pappatid.

[Dixie Diner]

Jeg synes ingen skal ha dårlig samvittighet om de gjør det beste for familien, enten det er å jobbe 100 % eller være hjemme. Alle er jo forskjellige? Min datter går jo til og med i fulltids-barnehage til tross for at jeg er hjemme (jeg VIL jo jobbe da, men ting gikk ikke som planlagt og nå blir jeg jo hjemme med baby om noen uker), men det er fordi hun selv ønsker det og fordi hun har svært godt av det. Jeg hadde hatt mer dårlig samvittighet om hun var hjemme med meg, for jeg ER ingen supermamma med energi som Skipper'n.
Hun er fire år da, jeg var hjemme med henne til hun var nesten 3, og håper jeg kan være hjemme med nestemann til han er iallfall 2, men det avhenger nok litt av kontantstøtten. Vi får se.

Poenget er vel valgfrihet. Og selv om noen er uenige så mener jeg kontantstøtten GIR mange en valgfrihet. Desverre brukes den jo på dagmamma, noe den ikke burde (men så har man jo problemet med barnehagedekningen). Hadde både jeg og min mann jobbet 100 % vet jeg at vi hadde hatt en enormt stressfylt hverdag. Ikke aner jeg hvordan vi skulle fått det til med barnehagetidene (7.30-16.30) heller når jeg ikke har bil, det hadde ikke gått! Så for oss passer det ikke, mens for andre er det glimrende med fulltidsjobber. Alle familier er jo forskjellige!

[Candy Darling]

Hvis dette nå er en diskusjon om kontantstøtten, kan jeg gjerne gi mitt besyv med til at det øker valgfriheten til noen få. Men det er tross alt veldig få som velger annerledes fordi de får 3600,- i mnd. De aller, aller fleste har enten råd til å være hjemme uten, eller må jobbe åkke som. Likevel spyr vi ut disse pengene over en lav sko. Det er helt feil bruk av samfunnets midler, etter min mening.

[Dixie Diner]

Det er ekstremt mye som er "feil" bruk av samfunnets midler. Hva skal feks. ei venninne av mamma som er mangemillionær og har 6 barn under 18 år, med barnetrygd feks? Men nå kommer vel kontantstøtten til å fjernes i nærmeste fremtid uansett.