Carl Frode Tiller - Innsirkling

[Bluen]

En trilogi, altså! Jeg la merke til 1-tallet i ryggen på boka, jeg også.

I utgangspunktet er jeg veldig glad i Tillers bøker, og Innsirkling holdt lenge samme standard som de andre, synes jeg. Den siste delen, der Silje forteller, bidro imidlertid litt til å ødelegge boka for meg. Jeg greier ikke helt å se poenget med de endeløse beskrivelsene av krangler med slekta og mannen; disse passasjene ble etter hvert dørgende kjedelige. Antakelig skulle det vel si noe viktig om hennes labile sinnstilstand, men jeg ble bare irritert. Det at hun presenterte den ene løgnen etter den andre og sa vilkårlige ting uten noen tanke bak, virket lite troverdig på meg. Jeg kjente dessuten at jeg ble ordentlig irritert på henne. Hun fremstod generelt som lite sympatisk.

Tiller har åpenbart gjort det til sitt varemerke å bruke dette grepet der ulike røster forteller den samme historien. Det er fascinerende og gir leseren en del aha-opplevelser. Jeg likte Jons del av boka best. Tiller er virkelig god på å beskrive det ubehagelige i relasjonene mellom menneskene. En sitter virkelig og vrir seg på stolen i medynk med og irritasjon over skikkelsene. Mørket blir etter hvert så dominerende at det nesten mister litt troverdighet i mine øyne.