Spinnoff: La barnet drikke andres morsmelk?

[Maya80]

Min sønn har blitt ammet av en annen. Jeg hadde pumpet meg å sendt med flaske, hadde testet ør jeg dro også om han tok flaske noe han gjorde da. Men når min vennine skulle gi flaske slo han seg helt vrang, dem prøvde det mest å han ble mere å mer desperat å oppjaget. Der var å en vennine av henne som ammet sin datter, så hun la han till til slutt siden han gråt sånn. Synes det var riktig å gjøre i situasjonen.
Det er vel forskjell på om man klarer å amme eller ikke også, jeg ville selvfølgelig synes det var sårt om noen andre ammet barnet mitt da. Men da vill jeg tro barnet er vant med flaske, å ikke ville tatt puppen. Min datter gjorde ikke det etter kort tid når jeg fikk problemer med amminga, prøvde å få henne til å ta puppen igjen men det nektet hun selv om jeg forsatt hadde godt med melk.

[mehmet]

Jeg er enig med Isolde i at det antakelig har mye å si om man selv sliter med ammingen. Det var ikke et problem hos oss, så jeg må svare ut fra min erfaring.

Jeg har selv ammet min søsters barn - det var ikke en krisesituasjon, men det føltes riktig der og da. Om jeg hadde vært i samme situasjon hadde jeg latt henne amme min sønn. Å la en vilt fremmed amme barnet mitt vet jeg ikke om jeg hadde likt, men å gi barnet mitt andres morsmelk hadde nok vært greit (og et førstevalg om jeg hadde barn på nyfødtintensiv).

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Tror du det ville utgjort en forskjell dersom det bare var et engangstilfelle enn om det var fordi du ikke hadde melk/kunne amme selv?

Opprinnelig lagt inn av Søster, her.

Ja, jeg tror det er annerledes for meg fordi amminga har gått veldig lett og greit med begge barna, derfor har jeg ingen anstrengte følelser omkring det. Hadde det vært sånn at jeg ikke kunne amme, ville jeg nok foretrukket at de fikk eventuell givermelk på flaske, det får da være måte på å gni det inn.

Sånn er det med meg også; de fine og uproblematiske ammeperiodene mine gjør nok at jeg først og fremst ser for meg situasjoner der en barnevakt med melk i puppene legger til ungen min som gråter sårt. Og det ville jeg oppfattet som en utmerket løsning.

Om jeg ikke kunne amme selv, ville jeg uten tvil tatt imot morsmelk om en venninne hadde et digert lager i fryseren e.l. En fast amme til ungen ville jeg overhodet ikke hatt, jeg ville ikke ønsket at ungen min skulle hatt den tilknytningen til en annen kvinne når jeg ikke kunne ha den selv. Men jeg ser ikke akkurat for meg det som noe særlig realistisk scenario heller. De tider er vel forbi?

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

En fast amme til ungen ville jeg overhodet ikke hatt, jeg ville ikke ønsket at ungen min skulle hatt den tilknytningen til en annen kvinne når jeg ikke kunne ha den selv. Men jeg ser ikke akkurat for meg det som noe særlig realistisk scenario heller. De tider er vel forbi?

En fast amme er vel neppe realistisk - men å få faste donasjoner av morsmelk fra en venninne for å gi på flaske er vel kanskje ikke en umulighet?

[Søster]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

En fast amme er vel neppe realistisk - men å få faste donasjoner av morsmelk fra en venninne for å gi på flaske er vel kanskje ikke en umulighet?

Digresjon: Jeg skulle gjerne jobbet som amme et halvår i ny og ne. Men det har ikke vært utlyst noe særlig i det siste.

[Aminta]

Avkommet fikk bankmelk på nyfødt intensiv, og det var jeg bare glad for.
Ellers ville jeg vel synes at det var ok at noen andre (noen som stod meg nær) ammet mitt barn i en krisesituasjon. Eller en barnevakt som gjorde det for å roe mitt hylende barn foreks.
Men da engangstilfeller.
Derimot, hadde jeg ikke kunnet amme og en venninne hadde overproduksjon hadde jeg gladelig tatt i mot mm fra henne for å gi fremfor, eller i tillegg til, mme.
Fast amme ville jeg overhodet ikke hatt nei.

[Sokk]

Opprinnelig lagt inn av Aminta, her.

Avkommet fikk bankmelk på nyfødt intensiv, og det var jeg bare glad for.
Ellers ville jeg vel synes at det var ok at noen andre (noen som stod meg nær) ammet mitt barn i en krisesituasjon. Eller en barnevakt som gjorde det for å roe mitt hylende barn foreks.
Men da engangstilfeller.
Derimot, hadde jeg ikke kunnet amme og en venninne hadde overproduksjon hadde jeg gladelig tatt i mot mm fra henne for å gi fremfor, eller i tillegg til, mme.
Fast amme ville jeg overhodet ikke hatt nei.

Jeg tror bare jeg signerer alt Aminta skriver, jeg.

Jeg er fortsatt utrolig takknemlig for at noen der ute pumper melk til melkebankene, slik at små, syke nyfødte kan få det beste i verden helt fra starten. Det var lett å godta at Lillesøster ikke fikk min melk de første dagene, men kanskje også litt fordi jeg visste eller i hvert fall regnet med at det bare var for veldig kort tid. Min egen produksjon kom jo i gang, og jeg var veldig optimistisk med tanke på ammingen av henne (til tross for at hun veide under kiloen og ikke kunne suge selv før etter mange uker). Litt for optimistisk, kanskje, sett i ettertid. Jeg tror nedturen hadde blitt gedigen dersom det ikke hadde gått.

[Filifjonka]

Minstegutten min tålte morsmelkerstatning dårlig de få gangene han fikk det, han gulpet surt og fikk vondt i magen. Så om jeg ikke kunne amme selv, ville jeg absolutt latt ham få morsmelk fra en annen dame, om jeg hadde hatt muligheten.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Sånn er det med meg også; de fine og uproblematiske ammeperiodene mine gjør nok at jeg først og fremst ser for meg situasjoner der en barnevakt med melk i puppene legger til ungen min som gråter sårt. Og det ville jeg oppfattet som en utmerket løsning.

Om jeg ikke kunne amme selv, ville jeg uten tvil tatt imot morsmelk om en venninne hadde et digert lager i fryseren e.l. En fast amme til ungen ville jeg overhodet ikke hatt, jeg ville ikke ønsket at ungen min skulle hatt den tilknytningen til en annen kvinne når jeg ikke kunne ha den selv. Men jeg ser ikke akkurat for meg det som noe særlig realistisk scenario heller. De tider er vel forbi?

Signerer!