Har du venner med ikke-vestlig bakgrunn?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg vil tro at virkelig integrering skjer i det øyeblikket man deler noe. Det kan være musikkinteresse, man sitter i FAU sammen, man har barn som leker sammen, man elsker å gå på ski eller man liker å se på hesteveddeløp. Og hvis politikerne ønsker å jobbe mot integrering er det å skape slike arenaer viktig.

Mangfoldsåret har dette som utgangspunkt. Jeg har lest endel om det svenske mångkulturåret (som var bedre forberedt ennd et norske). Det handler om at for å delta må man bli invitert, og det som vises må føles relevant. Og det går begge veier. Like lite som kanskje pakistanske førstegenerasjons innvandrere har interesse av Ibsen i Nationaltheatret har Laila fra Tåsen interesse av pakistansk popkonsert i Spektrum. Som det for øvrig er endel av, uten at norsk presse bryr seg det spøtt. I tillegg har arrangørene liten interesse av å sende pressemeldinger til norsk presse fordi deres målgruppe treffer de helt andre steder.

Sorry, en liten (forenklet) avsporing, jeg er bare midt i denne problemstillingen akkurat nå.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg synes det er interessant jeg, selv om mine intensjoner blir trukket i tvil. Altså, du sier at du ikke har møtt så mange. Det er den samme følelsen jeg sitter med. Det er ønskelig med en god integrering, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med akkurat det, fordi det er ingen rundt meg. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert. Men det har ikke blitt sånn. Så derfor syntes jeg det var legitimt å spørre hvordan det var med dere andre. Særlig interessert er jeg kanskje fordi jeg selv venter et mørkt barn, og all faglitteraturen jeg leser om dagen forteller meg at jeg må forvente at barnet mitt vil møte mange av de samme utfordringer og holdninger som "mennesker med innvandrerbakgrunn" (som er betegnelsen faglitteraturen har brukt gjennomgående, men som heller ikke er et akseptert begrep i følge denne artikkelen: http://www.aftenposten.no/kul_und/article1977933.ece), med unntak av de kulturelle ulikhetene, som gjerne er kjernen i integreringsproblemene. Og derfor er jeg altså nysgjerrig.

OK, da forstår jeg deg bedre. Jeg tror nok mangelen på integrering i samfunnet har sin basis i at alle ønsker trygghet, og dette resulterer i at innvandrere klumper seg sammen med mennesker og kultur de er kjent med, mens nordmenn som ser med skepsis på fremmedkulturelle elementer, helst ser at sitt nærområde er i minst mulig grad "innvaderes". Jeg tror dessverre det er veldig mange som har holdningen "Jeg har ingenting imot innvandrere, men ...". Til din problemstilling synes jeg diskusjonen om hva slags uttrykk man bruker for å beskrive gruppen er essensiell. Det er mulig at fremmedkulturell ikke er et politisk korrekt uttrykk, men jeg tror skepsisen mellom etniske grupper primært er kulturelt begrunnet og har svært lite med hudfarge å gjøre. Adopterte får den samme kulturelle baggasjen som etniske norske, og at disse vil føle en naturlig tilknytning til alt som er norsk, og at å putte dem i båsen ikke-vestlig bakgrunn blir helt feil.

Jeg tror mye av utfordringene adopterte mener er av mer overfladisk karakter. Ikke at det er heldig, men jeg tror ikke adopterte møter brøkdelen av problemene som innvandrere gjør.

[Tallulah]

Det adopterte vil møte er samme første skepsisen som innvandrere møter, fordi ingen kan vite at de er adopterte før de evt. begynner å snakke med dem, eller blir kjent med dem. Så selv om de kulturelt sett er norske er det mange som aldri vil finne ut dette fordi de går ut i fra at de ikke er det.

[astrid_d]

Jeg har hørt at minoritetsspråklig er det rette uttrykket nå, fremmedkulturell er det mer negativ klang i.

Har jobbet med mange, men har ingen i nær omgangskrets.

[Tallulah]

Var det ikke forresten Frp som innførte begrepet fremmedkulturell?

[Mani]

Ja det har jeg.

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Det adopterte vil møte er samme skepsisen som innvandrere møter, fordi ingen kan vite at de er adopterte før de evt. begynner å snakke med dem, eller blir kjent med dem. Så selv om de kulturelt sett er norske er det mange som aldri vil finne ut dette fordi de går ut i fra at de ikke er det.

Joda, men er det faktisk et særlig stort problem for adopterte? (Jeg påstår ikke at det ikke er det altså, jeg spør.) Fra mitt ståsted vil hvem jeg begynner å snakke med være veldig mye sterkere knyttet til hvor jeg treffer dem enn hvilken hudfarge og hårtype de har; hvor er det man faktisk treffer folk man blir kjent med? For voksne skulle jeg tro at jobben og skolen/universitetet er de viktigste stedene, og der må da det at man, nærmest av seg selv, hører til samme gruppe være mye viktigere enn hvordan man ser ut? Og hvis man legger til kulturarrangementer, og for den saks skyld utesteder, vil vel de som er der i mange tilfeller være selvselektert i så stor grad at det at en person faktisk er der overskygger utseendet deres? Så jeg skulle tro at den skepsisen du nevner sikkert kan være plagsom i en god del situasjoner, men jeg er ikke overbevist om den egentlig spiller noen særlig stor rolle for integrering elelr funksjonsdyktighet i samfunnet.

Ben "a cool t-shirt always helps" Murphy

[Harriet Vane]

Ja, gjennom partiet jeg er medlem av. Før det hadde jeg ingen, ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg er fra et hvitt bittelite sted uten innvandrere, fordi jeg har studert i Bergen hvor det er få av ikke-vestlig herkomst i universitetsmiljøet, jeg har holdt på med ting som som er ganske norske og hvite; korps, klassisk musikk, studentkultur, øl og rock'n roll. Og så bor jeg på Oslo vest. Det er kanskje 5 % maks med ikke-vestlig bakgrunn her hvor jeg bor. Og de er vel dataingeniører, leger og stipendiater.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Hvis vi ser bort fra uttrykket fremmedkulturell (som jeg altså er enig i at var et dårlig uttrykk) så synes jeg egentlig tyrkiske og brasilianske venner hører hjemme innunder hva jeg tenkte på. Med det mener jeg at de kanskje har vanskeligere for å få innpass i Norge enn f eks en danske. Og at de fleste nordmenn kanskje ikke kan skilte med et nettverk som innbefatter tyrkere, brasilianere, somaliere, indere eller colombianere.

Vi har jo faktisk brasilianske venner, men dem tenkte jeg ikke på som fremmedkulturelle i det hele tatt, selv om de jo faktisk bor i Brasil. De har samme utdanning begge to, som det mannen min og jeg har. Mannen der i huset studerte i Sveits sammen med mannen min og kona jobber for et norsk firma. Det er faktisk en studiekamerat av meg som er sjefen hennes. Selv om de er litt mer omstendelige, litt mer blomstrende i talemåtene sine og litt mindre opptatt av klokka enn det vi er, så føler jeg vel i grunnen at vi har mer til felles med dem enn mange nordmenn. Jeg sliter litt med det fremmedkulturellbegrepet jeg. Såpass mye at jeg ikke tenkte på dem en gang.

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Det adopterte vil møte er samme skepsisen som innvandrere møter, fordi ingen kan vite at de er adopterte før de evt. begynner å snakke med dem, eller blir kjent med dem. Så selv om de kulturelt sett er norske er det mange som aldri vil finne ut dette fordi de går ut i fra at de ikke er det.

Nei, det har du rett i og det er et problem. Problemet er derimot begrenset i forhold til hva innvandrere møter. Med norsk navn og norske skoler stiller de f.eks på lik linje med etnisk norske i jobbsøkersammenheng. Det finnes jo heller ingen språklig barrierer som også skaper hindringer for innvandrere.

Et vennskap har uansett et startpunkt som innebærer at man snakker med hverandre, og med mindre man kommer ut for en rasist tror jeg ikke adopterte har vanskeligere for å etablere vennskap enn etnisk norske har.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

Joda, men er det faktisk et særlig stort problem for adopterte? (Jeg påstår ikke at det ikke er det altså, jeg spør.)

Jeg vil tro det varierer, men for noen vil det nok den initielle skepsisen de møter være like stor som den innvandrere møter. Dette er så vidt jeg vet noe som blir tatt opp og diskutert i adopsjonskretser, så det er nok langt fra ikke-eksisterende. Jeg har også erfaring med dette fra egen familie, og adopterte venner.

Men igjen så har nok omgangsmiljø også noe å si. Tenkt situasjon: Even, adoptert fra Eritrea, vokst opp på Bøler, på byen med sine venner fra alle verdenshjørner tror jeg nok vil ha større vanskeligheter med å komme inn på et utested enn f. eks. Daniel, adoptert fra Chile, vokst opp på Ullern og med bare hvite overklassevenner.

Opprinnelig lagt inn av Nebbia, her.

Nei, det har du rett i og det er et problem. Problemet er derimot begrenset i forhold til hva innvandrere møter. Med norsk navn og norske skoler stiller de f.eks på lik linje med etnisk norske i jobbsøkersammenheng. Det finnes jo heller ingen språklig barrierer som også skaper hindringer for innvandrere.

Jupp, jeg tror også at innvandrere kan møte flere problemer, knyttet til navn, kulturell bakgrunn, språk osv, slik som adopterte ikke vil møte.

[Éowyn]

Nei.

[Skremmern]

Fremmedkulturelle.

Jeg har for det meste bare norske venner. Tror det skyldes forskjellige miljøer, rett og slett. Jeg har heller ingen ikke-norske kolleger og sett bortifra omgangskretsen min, er det i det miljøet jeg vanker.

[IOA]

Jeg har mange venner med ikke-norsk bakgrunn ja. For det første bor jeg sammen med og har barn med en. Både i min, hans og vår felles vennekrets er det mange med tilknytning til andre land og kulturer på en eller annen måte. Vi bor i en bydel i Oslo med mange med utenlandsk bakgrunn. Og i min avdeling på jobben er det ca 40% som har utenlandsk bakgrunn.

[Nenne]

Jeg endret overskriften for deg.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg endret overskriften for deg.

Takk!

Her er for øvrig en link til liste over uttrykk vi skal bruke med varsomhet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid...html?id=479767

Hilsen Monsoon, som lærte noe nytt sent en skjærtorsdag.

[Fruktflua]

Nei, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde venner med annerledes kulturell bakgrunn. Jeg er i overkant fascinert over andre kulturer, og jeg skulle gjerne hatt nære venner med annen bakgrunn enn meg selv.

Jeg gikk på skole med ei jente fra Kosovo for noen år siden, og henne hadde jeg en del kontakt med utenom skole. Datteren min og jeg var på flere familiemiddager hos henne og familien, og det var ordentlig koselig.

Her hvor jeg bor nå, så er det faktisk ingen med ikke-vestlig bakgrunn. Det er trist med tanke på ideen om mangfold. Jeg synes det er elendig at min sønn skal begynne i 1.klasse på en skole som ikke har noen elever med innvandrerbakgrunn.

[Helle]

Vi har noen veldig gode venner fra Hellas. Har også ei venninne fra Bosnia, men hun bor ikke her lenger så vi har ikke så mye kontakt nå.

[Filifjonka]

Min mor kjenner ekstremt mange fra utrolig mange forskjellige land, og mange av dem har jeg også blitt kjent med oppigjennom. Og sønnene mine har venner og venninner fra bl.a. Iran, Filippinene og Kosovo.

[Candy Darling]

Jeg har norskfødte med ikke-vestlig bakgrunn i nær familie, teller det? Til og med en (sekularistisk) muslim! Også har jeg venner fra Mellom-Amerika og Karibien. Jeg har en del friends-in-law også, men de regner jeg egentlig ikke med.

Jeg skjønner litt av tankegangen til HI, tror jeg. Jeg hadde nemlig en litt tilsvarende for 10 år siden; jeg kjente ingen åpent homofile. Det synes jeg var litt merkelig og noe bekymringsverdig - ikke fordi jeg skulle ha noen å smykke meg med, men fordi jeg statistisk sett burde kjenne noen. Hva var grunnen til at jeg ikke gjorde det? Gikk jeg i et ekstremt begrenset (begrensende) miljø, eller ønsket de av en eller annen grunn ikke å være åpen om det (til meg)?

Nå har dette endret seg temmelig mye (og jeg har forsåvidt også skiftet miljø), men jeg synes den samme øvelsen kan være grei å gjennomføre for seg selv på alle minoritetsgrupper. Er det noe med meg som gjør at jeg ikke har venner fra denne gruppen? Har jeg bevisste eller ubevisste holdninger som støter noen bort?

Man skal selvsagt ikke samle på venner for å være PK, det tror jeg ikke man klarer heller. Men en fundering over egne holdninger og fordommer en gang i blant er aldri å forakte.