Den tristeste sangtråden som finnes

[Tøsa]

To av sangene i pappas begravelse, de får jeg vondt i hele kroppen av og høre. Ene av Bjørn Eidsvåg, vet ikke tittelen, men går slik: EG VET DU HAR DET VONDT; MEN EG KAN IKKJE... Den andre er en av Jørn Hoel. Den er kjent.

Dire Straits, klarer jeg ikke. Da renner tårene, siden det var pappas musikk.

[Skremmern]

Tears in heaven.

[Eia]

That particular time - Alanis Morissette
Wasted time - Eagles
Titanic - Michael Wiehe
Slipping through my fingers - ABBA

+++

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Tears in heaven.

Jeg tenker alltid på hva han virkelig synger om.

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Jeg tenker alltid på hva han virkelig synger om.

Og jeg gleder meg til Sivert Høyems siste kommer. Definitivt.

[Bergensis]

Alanis Morisettes Uninvited - djup og langvarig kjærleikssorg
Pink Floyds Hey You
REMs Loosing my Religion
Bjørn Eidsvågs Eg ser - den er trist, oppbrukt, men fin, særleg tekstmessig
September Whens Cries Just like a Baby- starten på ein ungdomskjærleik (ref.øverste )
Halvdan Siverstens Venner - brukt i veninna mi sin gravferd. Ho valde den sjølv og hjelpes kor vanskeleg det var å synge den! Det er framleis heilt umogeleg.

...og så ein sang eg ikkje kjem på tittelen på (er det Season`s end?)

Goodbye to you my trusted friend
We`ve known eachother since we vere nine or ten
Together we climbed hills and trees
Learned of love and abc
Skinned our harts and skinned our knees

Goodbye my friend it`s hard to die
when all the birds are singing in the sky
Little children everywhere

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Føniks, her.

De to tristeste sangene jeg vet er "I en sal på hospitalet" og "Fola fola blakken". I den "Fola blaken"-versjonen handler det om en liten gutt som er syk og så må hesten springe alt den kan i den kalde natten med sleden til sykehus. Jeg husker ikke hvordan det gikk med gutten, men jeg husker at hesten døde.

Mormoren min sang de for meg da jeg var liten, og jeg gråt. Men jeg elsket de to sangene og ønsket alltid at hun skulle synge de for meg.

Opprinnelig lagt inn av Linemix, her.

Gamle Blakken. Mormoren din hadde muligens Frem fra glemselen-platene. "Gamle blakken du min barndoms aller beste venn, skal jeg aldri mere se deg eller klappe deg igjen"

Vesleblakken, heter den:

I en liten stue langt fra bygdens ståk og strid,
hørtes barnelek og latter når iblant du gikk forbi.
Men en dag brøt sorgen inn i gledens harmoni,
Veslegutten var blitt syk, og lå i feberfantasi.
Langt det var til doktor, kanskje livet snart var slutt.
Hjelpen måtte hentes for å redde veslegutt.


Ned i stallen stod en snill og trofast kamerat:

" Kjære Vesleblakken, du må ta den lange veien fatt".

Blakken drar avsted på livets aller lengste vei,
og han tenkter: " Jeg vil gjøre alt og bringe hjelp til deg".
Lyse minner dukker frem, han husker alle dem,
hver gang han med Veslegutt på rygg fra marken travet hjem.
Snart er de i bygden fremme, doktor hentes ned.
Tunge bakker ble for mye, men det gikk til slutt.

Tenk at slik han måtte hjem med hjelp til Veslegutt.

Blakken reddet livet for sin aller beste venn,
men av Blakkens eget liv var siste dagen runnet hen.
" Så takk da, Kjære Blakken, du min aller beste venn.

Aldri får jeg se deg, aldri klappe deg igjen.

Jeg kan ikke engang tenke på den uten å grine.

Og "Tullingen" har alltid vært noe av det aller tristeste jeg vet om, sammen med Vesleblakken, Den store dagen, Tyven Tyven og En spennende dag for Josefine.
"Tullingen" var også på Frem fra Glemselen, og handlet om en syk liten gutt som ble så mobbet, men da han døde, var han bare glad, for "De trenger ikke kalle meg for Tullingen mer"...

[Gerbera]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Vesleblakken, heter den:

I en liten stue langt fra bygdens ståk og strid,
hørtes barnelek og latter når iblant du gikk forbi.
Men en dag brøt sorgen inn i gledens harmoni,
Veslegutten var blitt syk, og lå i feberfantasi.
Langt det var til doktor, kanskje livet snart var slutt.
Hjelpen måtte hentes for å redde veslegutt.


Ned i stallen stod en snill og trofast kamerat:

" Kjære Vesleblakken, du må ta den lange veien fatt".

Blakken drar avsted på livets aller lengste vei,
og han tenkter: " Jeg vil gjøre alt og bringe hjelp til deg".
Lyse minner dukker frem, han husker alle dem,
hver gang han med Veslegutt på rygg fra marken travet hjem.
Snart er de i bygden fremme, doktor hentes ned.
Tunge bakker ble for mye, men det gikk til slutt.

Tenk at slik han måtte hjem med hjelp til Veslegutt.

Blakken reddet livet for sin aller beste venn,
men av Blakkens eget liv var siste dagen runnet hen.
" Så takk da, Kjære Blakken, du min aller beste venn.

Aldri får jeg se deg, aldri klappe deg igjen.

Jeg kan ikke engang tenke på den uten å grine.

Og "Tullingen" har alltid vært noe av det aller tristeste jeg vet om, sammen med Vesleblakken, Den store dagen, Tyven Tyven og En spennende dag for Josefine.


"Tullingen" var også på Frem fra Glemselen, og handlet om en syk liten gutt som ble så mobbet, men da han døde, var han bare glad, for "De trenger ikke kalle meg for Tullingen mer"...

Mange av låtene som tidligere er nevnt, har jeg aldri hørt om en gang, men alle disse fra Frem fra glemselen, husker jeg visst

Og griner av de, selvsagt!

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Tears in heaven.

Jeg greier ikke høre den uten å bli våt i øynene.

[HSJ73]

Sinead O'Connor: "You Made Me the Thief of Your Heart", fra filmen In the Name of the Father, er en av de tristeste sangene jeg vet om:

I hope you're happy now
I could never make you so
You were a hard man
No harder in this world
You made me cold
And you made me hard
And you made me the thief
Of your heart

Winter is cold
Oh, but you're colder still
And for the first time
I feel like you're mine
I'll share you with the one
Who will mend what falls apart
And turn a blind eye
To the thief of your heart

Oh, you lost
Oh, you lost
Hope
You lost hope

You lost hope

I'll never wash these clothes
I want to keep the stain
Your blood to me is precious
Nor would I spill it in vain
Your spirit sings
Though your lips never part
Singing only to me
The thief of your heart

Oh, you lost

Oh, you lost
Oh, you lost
Hope
You lost hope

Oh, you lost
Oh, you lost
Hope
You lost hope

Er enig i mange av sangene som er nevnt her, men vil spesielt trekke fram "Ave Maria", sunget av Aaron Neville. Den er fra filmen Alive, om flystyrten i Andesfjellene på 70-tallet, der overlevende ble tvunget til å spise av døde medpassasjerer for å overleve. Ave Maria kom til slutt i filmen, da de resterende passasjerene var reddet. I denne settingen fikk sangen et bittersøtt innhold.

Jeg blir også trist av å høre "Dream a Little Dream" (mest kjent med Mamas & the Papas), etter å ha lest Merete Morken Andersens bok Hav av tid.

Amazing Grace er en klassiker.

Det er nok ikke helt tilfeldig at sanger som er brukt i filmer og bøker som ellers gjør inntrykk, blir spesielt sterke.

[rajraj]

Opprinnelig lagt inn av Bergensis, her.

...og så ein sang eg ikkje kjem på tittelen på (er det Season`s end?)

Goodbye to you my trusted friend
We`ve known eachother since we vere nine or ten
Together we climbed hills and trees
Learned of love and abc
Skinned our harts and skinned our knees

Goodbye my friend it`s hard to die
when all the birds are singing in the sky
Little children everywhere

Det er "Seasons in the sun" av Terry Jacks opprinnelig. Men den får en ny, skeiv og enda tristere mening av Nirvanas skranglete tolkning:

(Kilde: youtube.com)

[rajraj]

Apropos grining: I've been high - REM.

[Go\jenta]

Tears in heaven
Eg ser

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av rajraj, her.

Det er "Seasons in the sun" av Terry Jacks opprinnelig.

Av Jacques Brel opprinnelig, faktisk (men da på fransk). I likhet med "Ne me quitte pas", som også er rimelig trist.

[Fluke]

"Tyven tyven" er også veldig trist.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

I likhet med "Ne me quitte pas", som også er rimelig trist.

Ja, trøste og bære. Ikke akkurat noen gladlåt, nei.

Jeg blir for øvrig helt dårlig av å høre på

(Kilde: youtube.com)

av Sinead O'Connor.

SINEAD O'CONNOR
THREE BABIES

Each of these
My three babies
I will carry with me
For myself
I ask no one else will be
Mother to these three
And of course
I'm like a wild horse
But there's no other way I could be
Water and feed
Are not tools that I need
For the thing that I've chosen to be
In my soul
My blood and my bones
I have wrapped your cold bodies around me
The face on you
The smell of you
Will always be with me
Each of these
My three babies
I was not willing to leave
Though I tried
I blasphemed and denied
I know they will be returned to me
Each of these
My babies
Have brought you closer to me
No longer mad like a horse
I'm still wild but not lost
From the thing that I've chosen to be
And it's `cause you've thrilled me
Silenced me
Stilled me
Proved things I never believed
The face on you
The smell of you
Will always be with me
Each of these
My three babies
I will carry with me
For myself
I ask no one else will be
Mother to these three

[rajraj]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Av Jacques Brel opprinnelig, faktisk (men da på fransk). I likhet med "Ne me quitte pas", som også er rimelig trist.

Ah, det visste jeg ikke.

(Kilde: youtube.com)

minner meg forøvrig (av en eller annen merkelig grunn) om en annen trist sang:

(Kilde: youtube.com)

av Don McLean:

Starry, starry night.
Paint your palette blue and grey,
Look out on a summer's day,
With eyes that know the darkness in my soul.
Shadows on the hills,
Sketch the trees and the daffodils,
Catch the breeze and the winter chills,
In colors on the snowy linen land.

Now I understand what you tried to say to me,
How you suffered for your sanity,
How you tried to set them free.
They would not listen, they did not know how.
Perhaps they'll listen now.

Starry, starry night.
Flaming flowers that brightly blaze,
Swirling clouds in violet haze,
Reflect in Vincent's eyes of china blue.
Colors changing hue, morning field of amber grain,
Weathered faces lined in pain,
Are soothed beneath the artist's loving hand.

Now I understand what you tried to say to me,
How you suffered for your sanity,
How you tried to set them free.
They would not listen, they did not know how.
Perhaps they'll listen now.

For they could not love you,
But still your love was true.
And when no hope was left in sight
On that starry, starry night,
You took your life, as lovers often do.
But I could have told you, Vincent,
This world was never meant for one
As beautiful as you.

Starry, starry night.
Portraits hung in empty halls,
Frameless head on nameless walls,
With eyes that watch the world and can't forget.
Like the strangers that you've met,
The ragged men in the ragged clothes,
The silver thorn of bloody rose,
Lie crushed and broken on the virgin snow.

Now I think I know what you tried to say to me,
How you suffered for your sanity,
How you tried to set them free.
They would not listen, they're not listening still.
Perhaps they never will...

Supersnufs!

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tøsa, her.

To av sangene i pappas begravelse, de får jeg vondt i hele kroppen av og høre. Ene av Bjørn Eidsvåg, vet ikke tittelen, men går slik: EG VET DU HAR DET VONDT; MEN EG KAN IKKJE...

Eg ser heter den. Den er nydelig og veldig trist, ja.

[Myggstukket]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Eg ser heter den. Den er nydelig og veldig trist, ja.

Jeg var på konsert med Bjørn Eidsvåg her i kirken en gang, kun for å få med meg den sangen live. Tror nesten det er en av de beste konsertene jeg har vært på, foruten om U2 og Dum Dum Boys såklart.

Ellers så syns jeg Al Greens "How can you mend a broken heart" og Richous Brothers (eller U2s versjon) Unchained Melody er to sørgmodige sanger.

[Høst]

På den nyeste Bjørn Eidsvåg cd'en "nåde" er det en sang som heter "Mammas song". Den er trist og nydelig.