Smarte barn og norsk skole - et problem?

[Sol]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Nå vet jeg ikke hvordan det gikk med de andre i klassen, men jeg lærte meg aldri gode studievaner og hater den dag i dag å åpne ei fagbok.

Det kunne ha vært meg! Det jeg har lært meg i livet er å komme igjennom med å gjøre minst mulig. Dessverre møtte jeg ikke det minste motstand før jeg begynte på NTH, og det var alt for sent.

Med tanke på mine egne døtres skolestart, som fortsatt er drøye to år unna, så er jeg spent, men ikke akkurat optimistisk. Jeg har en jente som er svært kunnskapstørst, veldig systematisk i sin søken etter kunnskap og med ett skarpt blikk på verden.

En annen ting som skremmer meg er at barnehagen ofte virker mer fokusert på å lære ungene bokstavrim og slikt for å forberede dem på skolestart når det mest essensielle bør være sosiale kunnskaper.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg husker godt en av Adriennes lærere på ungdomsskolen. Dama var den sjarmerende kombinasjonen av slem og tett i pappen, og regelrett hundset elever som utfordret henne. Hun tok knekken på flere smarte, kvikke ungdommer. Og fikk holde på. Holder på fortsatt, etter det jeg hører.

Jeg vet ikke hvordan man skal kunne beskytte seg mot sånt?

Nei, si det. Det er så å si umulig. Min klasseforstander på ungdomsskolen var akkurat lik, hun hundset dem som var flinke og dem som stilte spørsmål. Jeg var en av dem som alltid fikk syrlige kommentarer helt ut av det blå. Jeg husker en gang vi fikk utdelt en prøve i engelsk, og formuleringen var uklar. Jeg rakk opp hånden og spurte, og hun satte nesen i sky og hendene i hoftene og sa:
"Safran. Hva er det som gjør at du alltid forventer spesialbehandling? Hva?"


Vi samlet oss, mange fra klassen og våre foreldre, og skrev brev til skolens ledelse om dette læreren, men det skjedde selvsagt ingenting.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Sol, her.

Med tanke på mine egne døtres skolestart, som fortsatt er drøye to år unna, så er jeg spent, men ikke akkurat optimistisk. Jeg har en jente som er svært kunnskapstørst, veldig systematisk i sin søken etter kunnskap og med ett skarpt blikk på verden.

Hvorfor er du ikke optimistisk?
Det må da være fint å ha kunnskapstørste barn. Jeg tror det kan være en fordel å ha litt tro på at skolen kan ha noe å by på, altså...
Og man skal da snuble over en svært dårlig lærer om h*n klarer å slukke all kunnskapstørst!

De skoleflinke barna har selvfølgelig også utbytte av brorparten av undervisningen. De kommer da ikke til skolen som 6-åringer med 10-års pensum innabords. De kommer selvfølgelig også til å lære masse.

Og det ER forskjell på å slite seg gjennom grunnskolen som skoletapere og å surfe gjennom som skolevinner. Så selv om man kanskje ikke blir utfordret nok om man er veldig faglig sterk, er det ikke akkurat noen tvil om hvem jeg synes mest synd på, for å si det sånn.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Og det ER forskjell på å slite seg gjennom grunnskolen som skoletapere og å surfe gjennom som skolevinner. Så selv om man kanskje ikke blir utfordret nok om man er veldig faglig sterk, er det ikke akkurat noen tvil om hvem jeg synes mest synd på, for å si det sånn.

Selvfølgelig er det lettere å surfe gjennom skolen enn å slite og streve for å greie de mest elementære kravene. Det jeg synes er veldig synd er at de flinke barna ofte ikke blir gitt muligheten til å nå like langt som de kunne ha gjort. Det er nok av middelmådige folk her i verden.

[Sol]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Hvorfor er du ikke optimistisk?
Det må da være fint å ha kunnskapstørste barn. ...

Og det ER forskjell på å slite seg gjennom grunnskolen som skoletapere og å surfe gjennom som skolevinner. Så selv om man kanskje ikke blir utfordret nok om man er veldig faglig sterk, er det ikke akkurat noen tvil om hvem jeg synes mest synd på, for å si det sånn.

Selvfølgelig er det toppen å ha kunnskapstørste barn. Og selvsagt er det mye bedre å møte for lite utfordinger i skolen i forhold til å være skolesvak og kanskje ikke lære noe. Men jeg er ikke optimist i forhold til at jeg mangler tiltro til at "tilpasset opplæring" er noe som gjelder alle. Jeg syns ikke at argumentet om at de skolesvake trenger det mer enn de som er flinke er en unskylding god nok for å ikke gi de som er flike utfordringer nok. Det er trist at smarte barn ikke får utnyttet sitt potensiale på grunn av manglende utfordringer. Om vi skal dra det langt, er det faktisk også ett tap for samfunnet, noe som selvsagt kan sies om manglende oppfølging av svake elever.

Så optimist er jeg ikke fordi mine erfaringer fra Kunnskapsløftet så langt er at om det virkelig finnes tilpasset opplæring for alle er svært avhengig av skolen. Og jeg kjenner ikke til skolen vi sogner til i detalj enda.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Og det ER forskjell på å slite seg gjennom grunnskolen som skoletapere og å surfe gjennom som skolevinner. Så selv om man kanskje ikke blir utfordret nok om man er veldig faglig sterk, er det ikke akkurat noen tvil om hvem jeg synes mest synd på, for å si det sånn.

For å ha det på det rene, jeg tror/håper også at skolen har forandret seg siden min barndom, og er i utgangspunktet positiv, både til at Glitterbarnet elsker å lære, og at han kommer til å få en flink lærer. Men jeg kjenner at det er noe i meg som skurrer når jeg leser det som står over, selv om jeg i bunn og grunn er enig. Kanskje fordi jeg selv fikk ødelagt skolegang og grunnlaget for fremtidig læring av lærere som netopp mente at meg var det ikke så farlig med, siden jeg enten kunne det som ble lært bort, eller lærte det fort. Det var utrolig kjipt å plutselig møte veggen og ikke forstå noe og heller ikke forstå hvordan jeg skulle gå fram for å lære det. I mtosetning til andre som da fikk mer pågangsmot ga jeg opp.

[Nessie]

Jeg er også spent når den tid kommer. Hannah er 2,5 år - og viser allerede stor interesse for bokstaver, og hun kan skrive sin egen blant annet. Jeg har ikke vært en stor pådriver på dette, mye fordi jeg synes det ikke nødvendigvis er så alt for bra å være tidlig ute bestandig. Men jeg nekter jo henne heller ikke.

Jeg er dog veldig opptatt av at siste år i bhg IKKE skal være et "nå skal du snart begynne på skolen" år... Det blir det fort tror jeg. Og da tror jeg at barna iallefall kommer til å kjede seg det siste året i bhg - og mange blir skuffet over møtet med skolen.

Noen knekker kodene fort. Andre ikke. Men de aller fleste klarer det. I sitt tempo.

Signerer helhjertet det Inagh skriver over her. Jeg syntes det var dritkjedelig på skolen, og kom ganske lett til det i teoretiske fag. Men jeg gadd ikke anstrenge meg nevneverdig, for det kom jo egentlig ikke noe ut av det. Gjorde man ferdig oppgavene før de andre, så måtte man jo bare sitte der å vente. Eller helst forstyrre de andre.
Det var også hele tiden fokus på at vi som var flinke, måtte ta hensyn til de som ikke var så flinke, de trengte jo mer tid.
Jeg har også opplevd å bli nedvurdert av lærere. "Nei, det der blir for avansert for deg, vi setter på denne i stedet". Vi hadde en "lesemaskin" eller hva jeg skal kalle det, og på raskeste hastighet gikk det ganske fort. Men jeg har lest siden før jeg begynte på skolen, og dette var i 3 klasse. Jeg hadde jo gjort det før! Hvorfor ikke la meg prøve? Det går da ikke an å sette slike begrensninger før man vet hva eleven kan??
Ved å gi utfordringer barnet kan takle, stimulerer man jo læreviljen.

Storebror som blir 5 i august er nok ganske lik meg, han kan mange bokstaver, kan telle til 100, løser stort sett alle førskoleoppgavene på Gyldendal sine sider osv, så får håpe at han får fortsette å lære i eget tempo også når han begynner på skolen.

Tror ikke det er så store rom for de som er virkelig sterke rent faglig. Nettopp fordi det er så få ressurser, og da kan det virke som om det kun er viktig å lære de som ikke er så flinke det helt elementære.

Etter mitt syn skulle skolen vært delt opp mye mer, etter hva barna var gode til. Noen kommer aldri til å bli akademikere, og det tror jeg kanskje man kan se allerede i barneskolen. Hvorfor kan ikke disse barna få andre oppgaver?? Som de føler at de mester, og som gjør at de får tro på at de kan noe? Det trengs praktikere også, og jeg tror det ville gitt barn helt andre utviklingsmuligheter, og større sjanse til "suksess".
Alle trenger selvsagt teoretisk basiskunnskap for å klare seg i samfunnet, men jeg tror det er mange måter å tilegne seg denne kunnskapen på.

[Toffskij]

Jeg lærte studieteknikk da jeg begynte på elitegymnas. Det smerter mitt sosialisthjerte å si det, but so it was.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg lærte studieteknikk da jeg begynte på elitegymnas. Det smerter mitt sosialisthjerte å si det, but so it was.

Jeg også, vet ikke helt hva du tenker på som elitegymnas, men jeg gikk hvertfall på et gymnas der man måtte ha gode karakterer for å komme inn. Husker godt det sjokket jeg fikk i 1.klasse på vgs, plutselig var jeg absolutt ikke best, plutselig måtte jeg jobbe og jeg hadde folk rundt meg som gjorde det samme! Dette sier jeg ikke for å være slem, men det var virkelig et semmert faglig nivå på den ungdomsskolen jeg gikk. Håper veldig at mye har forandret seg, og at jentene mine får en helt annen skolehverdag.

Skolen gjorde meg ganske lat er jeg redd.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Skolen gjorde meg ganske lat er jeg redd.

Skolen gjorde meg dørgende lat, jeg fikk ikke en eneste utfordring før jeg begynte å studere, og selv der tok jeg det meste lekende lett. Jeg har alltid klart meg med skippertakmetoder, og skulle ønske jeg var flinkere til å jobbe jevnt og trutt.

Selv kunne jeg både lese, skrive og regne før jeg begynte på skolen. I matte fulgte jeg min søsters pensum, hun gikk tre år over meg, og det var sørgende lite spesialtilpasset undervisning. Og jeg forstår jo læreren vår, vi var 27 elever stuet inn i et bittelite klasserom med kun den ene læreren tilgjengelig, og med flere elever med store lese- og skrivevansker. Klart det var behagelig at jeg da klarte meg selv og trengte null oppfølging.

[Blånn]

Min utfordring som lærer er å tilrettelegge for alle nivåene i klassen min og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har sjans. I lesing f.eks. er spriket i min tredjeklasse fra slutten av 1. klasse til 5. klasse (kanskje høyere). Lesing er forsåvidt noe av det enkleste å tilpasse fordi det er lett å finne bøker som gir utfordringer til alle nivåer.

Jeg har elever i 3. klasse som ikke har begrep om at 100 er dobbelt så mye som 50 og når de skal finne fram til s. 124 begynner først i boka og blar seg side for side igjennom til de kanskje med litt hjelp kommer fram. Og så har jeg noen som lærte seg ganging og brøk helt på egenhånd.

Jeg må ærlig innrømme at tilretteleggingen for de som sliter blir best. De må jeg tilrettelegge for, de har vedtak fra ppt om at jeg skal skrive plan for dem. Så finner jeg oppgaver til de som er flinke når jeg har tid og mulighet for det.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Jeg har en førsteklassing og er så langt begrenset positiv (om det er forståelig).

Det er en viss tilrettelegging. Det går særlig på leseleksene, som er indviduelle og ut fra nivå. Veldig mye av arbeidet på skolen er basert på stasjoner og gruppearbeid og åpner for at en som ligger foran kan "jobbe videre" og ikke vente på andre. Vi vurderer om vi skal ta en samtale med skolen for å se om ikke hun også kan få mattelekser som er mer på hennes nivå, men er, som sagt, så langt ganske fornøyde.

Det vi er spesielt glade for er at den skolen vår datter går på fokuserer veldig på gode arbeidsvaner og arbeidsmiljø. En helt sentral ting å lære seg tidlig.

Sånn er det i "min" førsteklasse også. Lesing er lett å tilpasse etter hvert enkelt barns nivå. Ungene er i mestringsgrupper og får lesetrening på sitt nivå. Jeg forsøker også å få til det samme i matematikken, men siden selv barn med godt utviklet begrepsapparat og god tallforståelse trenger å lære enkelte begreper og teknikker (bruk av tall-linje, diverse geomeriske uttrykk for eksempel), er det ikke bare å la dem hoppe over 1.klasse-boka. Alle hos meg har den samme matteboka "i bunnen" og så får de sterke utfordringer gjennom oppkopierte hefter de kan jobbe fritt med. Den matte-mestringsgruppa som har kommet lengst i klassen min nå, jobber for tiden med multiplikasjon opp til 5-gangen.

Opprinnelig lagt inn av Blånn, her.

Min utfordring som lærer er å tilrettelegge for alle nivåene i klassen min og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har sjans. I lesing f.eks. er spriket i min tredjeklasse fra slutten av 1. klasse til 5. klasse (kanskje høyere). Lesing er forsåvidt noe av det enkleste å tilpasse fordi det er lett å finne bøker som gir utfordringer til alle nivåer.

Jeg har elever i 3. klasse som ikke har begrep om at 100 er dobbelt så mye som 50 og når de skal finne fram til s. 124 begynner først i boka og blar seg side for side igjennom til de kanskje med litt hjelp kommer fram. Og så har jeg noen som lærte seg ganging og brøk helt på egenhånd.

Jeg må ærlig innrømme at tilretteleggingen for de som sliter blir best. De må jeg tilrettelegge for, de har vedtak fra ppt om at jeg skal skrive plan for dem. Så finner jeg oppgaver til de som er flinke når jeg har tid og mulighet for det.

Det er ikke lett å tilpasse 100% til 22 ulike unger når man er alene som pedagog i gruppa... Og som du sier er det bare de som sliter aller mest som utløser ekstra ressurser. Vi kan pøse på med ekstraoppgaver til de flinke, men problemet er å finne innsmett til å faktisk undervise på det nivået de befinner seg på. Stasjonsundervisning gjør det litt letter, men løser ikke alle problemer.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Sånn er det i "min" førsteklasse også. Lesing er lett å tilpasse etter hvert enkelt barns nivå. Ungene er i mestringsgrupper og får lesetrening på sitt nivå. Jeg forsøker også å få til det samme i matematikken, men siden selv barn med godt utviklet begrepsapparat og god tallforståelse trenger å lære enkelte begreper og teknikker (bruk av tall-linje, diverse geomeriske uttrykk for eksempel), er det ikke bare å la dem hoppe over 1.klasse-boka. Alle hos meg har den samme matteboka "i bunnen" og så får de sterke utfordringer gjennom oppkopierte hefter de kan jobbe fritt med. Den matte-mestringsgruppa som har kommet lengst i klassen min nå, jobber for tiden med multiplikasjon opp til 5-gangen.



Det er ikke lett å tilpasse 100% til 22 ulike unger når man er alene som pedagog i gruppa... Og som du sier er det bare de som sliter aller mest som utløser ekstra ressurser. Vi kan pøse på med ekstraoppgaver til de flinke, men problemet er å finne innsmett til å faktisk undervise på det nivået de befinner seg på. Stasjonsundervisning gjør det litt letter, men løser ikke alle problemer.

Helhjertet signering.

[Tallulah]

Jeg må innrømme at jeg ikke greier å holde igjen å lære Glitterbarnet tall, bokstaver, lesing og skriving. Han syns det er kjempegøy, så vi pusher nok litt på. Ikke pushe for at han skal bli superflink, men fordi han syns det er gøy. Det er fint å se at han blir stolt over å mestre noe.

[safran]

Læreren til andreklassingen gjør så godt hun kan med hensyn til å tilpasse leksene, og det har stort sett gått ut på at hun gir henne ekstra eller litt vanskeligere lekser. Hun får jobbe seg gjennom bøkene fortere om hun ønsker det. Toern kjeder seg fort, nemlig. Akkurat som mor.
Jeg tror det er veldig vanskelig for en lærer å skulle gi individuell opplæring til tjuefem barn alene. Toerns lærer klarer det foreløpig veldig bra, enerns ikke like bra.

[Bokormen]

Jeg er veldig spent før skolestart. Vesla vår begynte å skrive da hun var 2.5. Da hun var fire leste hun godt, nå skriver hun både små og store bokstaver, vet godt forskjell på dobbel og enkel konsonant, kan mye grammatikk. Med fare for å høres ut som en ekkel skrytemamma så lærer hun utrolig raskt. F.eks husket hun koden til GPS-en til faren min.. den hadde hun fått skru på en gang før, for flere måneder siden.

Det jeg nesten er mest redd for er en lærer som er negativ til det å være flink. Det er ikke alle som synes det er positivt med nysgjerrige og våkne barn. Jenta vår kan nok fort miste motivasjonen om hun behandles som et lite barn (veldig dårlig formulert, men dere skjønner kanskje hva jeg mener. ).

[Tallulah]

Hva gjør lærere hvis en elev blir ferdig med matteboka etter et par måneder f. eks? Og i første klasse, hvordan tilrettelegger man lesingen? Jeg husker jeg fikk lese Fru Pigalopp i stedet for "Per ser, apen ler", men det var jo ingen utfordring i det, lese kunne jeg jo.

Hvis barnet allerede kan lese når det begynner på skolen, må jo det viktigste være å ta vare på lesegleden? Gi barnet en forståelse av at det finnes en verden av informasjon det kan tilegne seg gjennom å lese.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Hva gjør lærere hvis en elev blir ferdig med matteboka etter et par måneder f. eks? Og i første klasse, hvordan tilrettelegger man lesingen? Jeg husker jeg fikk lese Fru Pigalopp i stedet for "Per ser, apen ler", men det var jo ingen utfordring i det, lese kunne jeg jo.

Hun har ikke regnet seg ferdig med akkurat matteboka, men jeg regner med at hun hadde fått en ny om hun hadde gjort det. Det er i alle fall sånn det har fungert tidligere med andre bøker.
Når det gjelder lesning så har de små bøker i en serie som blir gradvis vanskeligere. Det gjør at alle elever skal kunne få bøker tilpasset sitt nivå. Jeg mener det er tolv nivåer? Men nå snakker jeg kanskje ikke om førsteklassinger, jeg husker ikke helt hvordan det var i fjor.