Spinoff: Sorg og sykemelding

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Strutsen, her.

Nei, hvorfor skal du ha dårlig samvittighet for det, når vedtektene på din arbeidsplass sier at det er en gyldig grunn? Det er bra for de som har en slik ordning på sin arbeidsplass. Men vil ikke det åpne for problemer med å sortere ut hvem som står arbeidstakeren nær? Krever ikke det åpenhet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og familiære relasjoner? Ikke alle ønsker å være åpen om overfor sin arbeidsgiver om sitt privatliv. Vanskeliggjør ikke det arbeidsgiverens oppgave med å betale riktig velferdspermisjon?

Jeg vet ikke. Jeg fikk i første omgang nei til velferdspermisjon for begravelsen til pappas tante, da måtte jeg jo velge om jeg bare skulle godta det eller forklare arbeidsgiver hvor nært forholdet var. Jeg valgte det siste. I teorien kunne jeg fått flere dager fri, men jeg valgte selvsagt kun å søke om det antall dager jeg trengte, og brukte ferie/avspasering til resten.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vel, det er jo rimelig mye fokus på tidsklemma og alle ballene vi insisterer på å ha i lufta hele tiden, spesielt damer kanskje? Litt føre var går det vel an å være, selv om det er det kan føles som om man blir sparket mens man ligger nede.
Jeg har egentlig litt troen på sparking, men fortrinnsvis i ræva, før man gjør noe dumt.

Det er minst like mye "sparking" i forhold til deltidsarbeid og andre grep noen velger å gjøre. Også der får man jo gjerne høre om at man må være føre var osv. Jeg får litt inntrykk av at det fort blir en tap-tap-situasjon som diskuteres i vei med en "la dem spise kake"-holdning.

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er minst like mye "sparking" i forhold til deltidsarbeid og andre grep noen velger å gjøre. Også der får man jo gjerne høre om at man må være føre var osv. Jeg får litt inntrykk av at det fort blir en tap-tap-situasjon som diskuteres i vei med en "la dem spise kake"-holdning.

Amen!

Jeg reagerer ikke på at man vil at det skal være høy terskel for å bli sykemeldt, få velferdspermisjon e.l., men det at det tilsynelatende helst skal være vanskeligere for noen.
Jeg er helt utrolig sjokkert over at det går an å for alvor (går jeg ut fra, er det en spøk så blir jeg glad!) foreslå A- og B- sykemeldinger. Det er så ufattelig at jeg ikke klarer å si noe annet enn at det sjokkerer meg.

[Maverick]

Oh, come on! Det er helt utrolig hvor selektiv hukommelse du har noen ganger, kie. Greia med deltidsarbeid og denslags er ikke "FY DU FÆLE MENNESKE SOM IKKE JOBBER FULLTID!!!", det er at man gjør et poeng ut av at alle bør vite konsekvensene det har for en personlig å jobbe deltid.

[Tante Sofie]

No har ikkje eg lest heile tråden, men eg tenker jo at sidan arb.givar uansett må betale lønn i arbeidsgivarperioden, kan dei likegodt gi uløna permisjon, framfor at arbeidstakar må sjukmelde seg, viss det er alternativet. Pengane må dei ut med uansett, men den siste varianten gir meir goodwill på sikt.

Elles enig i at det ikkje nødvendigvis er arb.givar/stat sitt ansvar å dekke opp for alt som skjer i livet..

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er minst like mye "sparking" i forhold til deltidsarbeid og andre grep noen velger å gjøre. Også der får man jo gjerne høre om at man må være føre var osv. Jeg får litt inntrykk av at det fort blir en tap-tap-situasjon som diskuteres i vei med en "la dem spise kake"-holdning.

Vel, jeg sparker ikke den veien, og ikke så veldig mange andre heller etter det jeg har fått med meg. Jeg tenker derimot at det kan være fornuftig at en av partene (det dumme er at det nesten alltid er kvinnen) å være hjemme litt lenger når man har mange små barn. Begynne i 100 % stilling med et barn på ti mnd, ett på to og ett på tre. Gå kl. 7 og kommer igjen kl.17. Det går sikkert fint i august, men hvordan er ståa i november? Sjansen for lengre eller kortere sykemeldingsperioder er vel relativt høy, og hvem tjener egentlig på at folk driver seg selv så hardt? Gjør man det selv? Neppe, det er sikkert tøft for både selvtillit og psyke ellers å få seg en trøkk. Bra for barna med stressete og ampre foreldre? Tror ikke det. Bra for pasientene/kundene/elevene som stadig må forholde seg til nye vikarer? I think not. Samfunnsnyttig at kvinner kommer fort tilbake i jobb? Defintivit, hvis klarer å holde seg der. Dette er ikke et "kvinner tilbake til kjøkkenbenken-innlegg," bare noen tanker om at Familien AS kanskje bør vurdere andre alternativer enn begge i full jobb hele småbarnsperioden.

[Philippa]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

En bekjent mistet en onkel og måtte dra 50 mil i begravelse. Da fikset han seg slik at han slapp å bruke av egne fridager og fikk velferdspermisjon. "for det skal jo ikke gå ut over MEG at jeg må dra bort i begravelse!"
Nei, for det er arbeidsgiveren din det skal gå ut over.

Sorry, glemte en vesentlig ting: begravelsen var på Kristi Himmelfartsdag. Dermed måtte han bruke sin fridag på begravelsen, og ba derfor om ekstra fri for å "spare" sin egen dag.

[Maverick]

Nå er jeg forsåvidt aldri i situasjonen hvor jeg må innvilge fri i forkant, lenge leve løsarbeidere, men jeg skal ærlig innrømme at jeg stusset og ikke akkurat skrev stjerne i boken den gangen en fyr forklarte uavklart fravær to ganger med bestemors død. (Og ja, han henviste til den samme bestemoren begge ganger.)

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Sorry, glemte en vesentlig ting: begravelsen var på Kristi Himmelfartsdag. Dermed måtte han bruke sin fridag på begravelsen, og ba derfor om ekstra fri for å "spare" sin egen dag.

De holdningene du beskriver der er jo ikke gode selvfølgelig, men jeg synes ikke nødvendigvis det er galt å søke velferdspermisjon på grunn av en onkels begravelse. Eller av arbeidsgiver å si ja til dette.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Oh, come on! Det er helt utrolig hvor selektiv hukommelse du har noen ganger, kie. Greia med deltidsarbeid og denslags er ikke "FY DU FÆLE MENNESKE SOM IKKE JOBBER FULLTID!!!", det er at man gjør et poeng ut av at alle bør vite konsekvensene det har for en personlig å jobbe deltid.

Litt av noen vrangbriller du har, skjønner jeg.

Dette handler veldig lite om selektiv hukommelse. Jeg skriver at jeg synes det går begge veier og retorikken ofte blir ganske lik den bl.a. rine kom med her. Poenget mitt er at de aller fleste lever i en sammenheng og en helhet, der man faktisk må velge et eller annet. For de som da står i fare for bl.a. utbrenthet (og som rine da nevner i forhold til at de bør ta grep før det kommer så langt), så vil selvsagt dette måtte veies opp mot konsekvenser disse grepene vil få.

Når vi diskuterer på nett er det veldig lett å ta ting ut av denne sammenhengen og tenke at "dette burde folk ha tenkt på før". Uten å ta med den sammenhengen som kompliserer det å skulle mene noe om hvordan andre best bør leve livet sitt. Det gjelder meg og det gjelder andre som diskuterer. Jeg vil tro at ganske mange, både av de som ender som utbrenthet og de som ender som pensjonstapere, har følt på det dillemmaet i forkant av "det dårlige valget". (Eller "selvforskyldt", som det ble kalt.)

Poenget mitt er at det er søren ikke lett å skulle manøvrere med livet sitt i dette og veie for og imot, og samtidig være sikre på å ikke ende opp i en "selvforskyldt" situasjon. Det tror jeg mange kjenner på. Og det tror jeg man lett glemmer når man diskuterer en sammensatt problematikk stykkevis og delt.

Hva selektiv hukommelse angår så synes jeg ikke jeg har det. Jeg blir derimot overrasket over at du tydeligvis fortsatt drøvtygger på et eller annet som får deg til å lese meg såpass selektivt og med en real porsjon (feil)tolkning.

[Polyanna]

Jupp, ingen ting er selvforskyldt, vi er viljeløse ofre for livets omstendigheter, alle sammen.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

De holdningene du beskriver der er jo ikke gode selvfølgelig, men jeg synes ikke nødvendigvis det er galt å søke velferdspermisjon på grunn av en onkels begravelse. Eller av arbeidsgiver å si ja til dette.

Det synes ikke jeg heller. Men jeg vet også om et tilfelle, der en person ba om å få velferdspermisjonen "etterbetalt" fordi h*n mente h*n hadde krav på det, og ikke skulle lide nød av at personen ble begravet mens h*n hadde ferie (helligdager). Jeg fatter ikke hva slike mennesker tenker!

Og så kommentar til det svaret du ga meg tidligere. Jeg skal selvfølgelig ikke trekke i tvil det du sier om at det er normal sorgreaksjon å sørge seg syk, regner med at du har mitt større erfaringsgrunnalg enn meg.

Og jeg innser at ting er litt mer komplisert enn det jeg synes det burde være (ting er ofte det. ). Men jeg er fremdeles skeptisk til sorg som diagnose, kjenner jeg.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Det synes ikke jeg heller. Men jeg vet også om et tilfelle, der en person ba om å få velferdspermisjonen "etterbetalt" fordi h*n mente h*n hadde krav på det, og ikke skulle lide nød av at personen ble begravet mens h*n hadde ferie (helligdager). Jeg fatter ikke hva slike mennesker tenker!

Og så kommentar til det svaret du ga meg tidligere. Jeg skal selvfølgelig ikke trekke i tvil det du sier om at det er normal sorgreaksjon å sørge seg syk, regner med at du har mitt større erfaringsgrunnalg enn meg.

Og jeg innser at ting er litt mer komplisert enn det jeg synes det burde være (ting er ofte det. ). Men jeg er fremdeles skeptisk til sorg som diagnose, kjenner jeg.

Diagnosen kan fint hete "alvorlig sorgreaksjon". Så unngår man på et vis å ta med det som ikke bør ha noen diagnose. Tenker jeg. Det er i hvertfall mye riktigere enn å kalle det depresjon. Slik det er nå, blir det litt som om man skulle kalle brystsmerter for hjerteinfarkt fordi det ikke fantes noen diagnosekode som dekket den mer uspesifikke, vanlige varianten. Men klart, dette er en mer jobbteknisk frustrasjon enn noe annet. Og et problem for de som får følgeproblemene av å ha en F-diagnose (psykiatri-kapitlet) feilaktig i registret sitt i etterkant.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jupp, ingen ting er selvforskyldt, vi er viljeløse ofre for livets omstendigheter, alle sammen.

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

Selvfølgelig er det noe som er selvforskyldt. Når alt kommer til alt er det vel ganske mye som til en viss grad er selvforskyldt. Det er jo ingen tvil om at det finnes gode valg og dårlige valg. Og tilsynelatende gode valg som viser seg å bli dårlige på sikt. Og halvdårlige valg som viste seg å bli helt fabelaktige likevel, eller som viste seg å bli enda mer krise enn man kunne forestille seg. Og av og til hoper ting seg opp før man har rukket å gjøre de gode tiltakene. Sånn er livet.

Spørsmålet er vel mer hvor lite samfunnet skal stille opp for folk når det er et element av selvforskyldt oppi det hele, og i hvor stor grad dette samfunnet forventer at enkeltindivider greier å ordne seg sikkerhetsnett for alle eventualiteter selv.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

Ja, det er klart noe er selvforskyldt. Jeg burde ikke ha jobbet ved siden av studiene, lest så mye på pensum, jobbet så mange timer som lærer, fått tre barn, fått en kreftsyk mor, tatt så mye av nattevåken, osv.

Men jeg trodde jo at jeg var på den sikre siden. Jeg følte meg aldri sliten (og gjør det faktisk ikke enda, men jeg tåler ikke for store belastninger før jeg får vondt). Jeg hadde små krav til husarbeid og trodde at jeg var på totalt sikker grunn.

Inntil 4 måneder etter minstemann var født. Da sa altså kroppen stopp - og full stopp 6 måneder etter det igjen.

Det er ikke så lett å se den veggen før du plutselig er der, altså.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vel, jeg sparker ikke den veien, og ikke så veldig mange andre heller etter det jeg har fått med meg. Jeg tenker derimot at det kan være fornuftig at en av partene (det dumme er at det nesten alltid er kvinnen) å være hjemme litt lenger når man har mange små barn. Begynne i 100 % stilling med et barn på ti mnd, ett på to og ett på tre. Gå kl. 7 og kommer igjen kl.17. Det går sikkert fint i august, men hvordan er ståa i november? Sjansen for lengre eller kortere sykemeldingsperioder er vel relativt høy, og hvem tjener egentlig på at folk driver seg selv så hardt? Gjør man det selv? Neppe, det er sikkert tøft for både selvtillit og psyke ellers å få seg en trøkk. Bra for barna med stressete og ampre foreldre? Tror ikke det. Bra for pasientene/kundene/elevene som stadig må forholde seg til nye vikarer? I think not. Samfunnsnyttig at kvinner kommer fort tilbake i jobb? Defintivit, hvis klarer å holde seg der. Dette er ikke et "kvinner tilbake til kjøkkenbenken-innlegg," bare noen tanker om at Familien AS kanskje bør vurdere andre alternativer enn begge i full jobb hele småbarnsperioden.

Jepp. Jeg mente "sparking" slik du først skrev det, altså. Ikke sparking av noen som ligger nede osv.

Jeg tenker at dette er en ganske vanskelig avveiing for de som står i en situasjon som ikke fungerer og som ikke er sånn stilt at de kan velge "plan c" når plan A og plan B begge får negative konsekvenser. Derfor tror jeg det er er for lett å være etterpåklok på andres vegne og si ting som at "dette burde du ha skjønt" og "selvforskyldt". Det er til tider en vanskelig avveiing. Man ofrer viktige ting når man velger det ene fremfor det andre og sett kun fra en synsvinkel er kanskje valget til og med dumt. Jeg tror det er mange som møter veggen fordi det beste alternativet de kunne komme opp med var å "bite tenna sammen og være flink". Ikke fordi de planla å bli utbrent, men fordi det å holde ut til det blir bedre var det beste man kunne komme opp med i en situasjon der alternativet ville være å være en av disse "nekene" som jobbet deltid i happimuffinsland.

Jeg vil bare anerkjenne at valget man står i må være utrolig vanskelig noen ganger. Og jeg kan godt forstå at noen vil oppleve det som en "damned if you do, damned if you don't". Jeg tror man skal være litt forsiktige i bruken av ord som "selvforskyldt" når man sitter med fasiten i ettertid og noen har gått på en smell. Folk flest gjør så godt de kan for å imøtekomme alle forpliktelser og innfri forventningene de møter. Såpass at de blir forstrukket noen ganger.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Poenget mitt er at det er søren ikke lett å skulle manøvrere med livet sitt i dette og veie for og imot, og samtidig være sikre på å ikke ende opp i en "selvforskyldt" situasjon. Det tror jeg mange kjenner på.

Færre enn man skulle tro, er min erfaring. Men kanskje er det bare det at jeg har vært borti så mange. :desillusjonert og kynisk:

Så hvis man har tatt et feil valg så skal man fritas fordi det var vanskelig? Det skal i hvert fall ikke gå (økonomisk) ut over deg, så da får regningen videresendes oppover i systemet til Fellesskapet? :setter på spissen:

[oslo78]

Selvforskyldt er det forresten også når jeg får syke barn. Jeg har fått barn og burde ha visst at det ville følge sykdom med dem.

Det er også selvforskyldt å måtte være borte fra jobb fordi man faktisk får barnet.

Det er selvforskyldt å få lungekreft av røyking = ikke behov for sykemelding?

Hva med den som får hjerteinfarkt pga for lite trening = ikke behov for sykemelding?

At kroppen totalt kollapser pga overbelastning over laaaang tid (og helt uten at man merker dette selv) = ikke behov for sykemelding? (Dette er da min situasjon...)

[Katta]

Den dagen man må betale deler av behandlingen for hjerteinfarkt, slag og lungekreft selv fordi man har røyket skal jeg synes det er greit at man avkortes i ordninger på psykisk grunnlag fordi man selv ikke har senket tempoet i tide.

Jeg er ikke for at det offentlige skal dekke alt på noe vis, men jeg synes at hvis "dårlige valg" skal inn som parameter, bør det inn over hele linja. Og da blir det et samfunn jeg helst ikke vil være en del av.