Spinoff: Sorg og sykemelding

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Sorry, glemte en vesentlig ting: begravelsen var på Kristi Himmelfartsdag. Dermed måtte han bruke sin fridag på begravelsen, og ba derfor om ekstra fri for å "spare" sin egen dag.

De holdningene du beskriver der er jo ikke gode selvfølgelig, men jeg synes ikke nødvendigvis det er galt å søke velferdspermisjon på grunn av en onkels begravelse. Eller av arbeidsgiver å si ja til dette.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

De holdningene du beskriver der er jo ikke gode selvfølgelig, men jeg synes ikke nødvendigvis det er galt å søke velferdspermisjon på grunn av en onkels begravelse. Eller av arbeidsgiver å si ja til dette.

Det synes ikke jeg heller. Men jeg vet også om et tilfelle, der en person ba om å få velferdspermisjonen "etterbetalt" fordi h*n mente h*n hadde krav på det, og ikke skulle lide nød av at personen ble begravet mens h*n hadde ferie (helligdager). Jeg fatter ikke hva slike mennesker tenker!

Og så kommentar til det svaret du ga meg tidligere. Jeg skal selvfølgelig ikke trekke i tvil det du sier om at det er normal sorgreaksjon å sørge seg syk, regner med at du har mitt større erfaringsgrunnalg enn meg.

Og jeg innser at ting er litt mer komplisert enn det jeg synes det burde være (ting er ofte det. ). Men jeg er fremdeles skeptisk til sorg som diagnose, kjenner jeg.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Det synes ikke jeg heller. Men jeg vet også om et tilfelle, der en person ba om å få velferdspermisjonen "etterbetalt" fordi h*n mente h*n hadde krav på det, og ikke skulle lide nød av at personen ble begravet mens h*n hadde ferie (helligdager). Jeg fatter ikke hva slike mennesker tenker!

Og så kommentar til det svaret du ga meg tidligere. Jeg skal selvfølgelig ikke trekke i tvil det du sier om at det er normal sorgreaksjon å sørge seg syk, regner med at du har mitt større erfaringsgrunnalg enn meg.

Og jeg innser at ting er litt mer komplisert enn det jeg synes det burde være (ting er ofte det. ). Men jeg er fremdeles skeptisk til sorg som diagnose, kjenner jeg.

Diagnosen kan fint hete "alvorlig sorgreaksjon". Så unngår man på et vis å ta med det som ikke bør ha noen diagnose. Tenker jeg. Det er i hvertfall mye riktigere enn å kalle det depresjon. Slik det er nå, blir det litt som om man skulle kalle brystsmerter for hjerteinfarkt fordi det ikke fantes noen diagnosekode som dekket den mer uspesifikke, vanlige varianten. Men klart, dette er en mer jobbteknisk frustrasjon enn noe annet. Og et problem for de som får følgeproblemene av å ha en F-diagnose (psykiatri-kapitlet) feilaktig i registret sitt i etterkant.

[Maverick]

Oh, come on! Det er helt utrolig hvor selektiv hukommelse du har noen ganger, kie. Greia med deltidsarbeid og denslags er ikke "FY DU FÆLE MENNESKE SOM IKKE JOBBER FULLTID!!!", det er at man gjør et poeng ut av at alle bør vite konsekvensene det har for en personlig å jobbe deltid.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Oh, come on! Det er helt utrolig hvor selektiv hukommelse du har noen ganger, kie. Greia med deltidsarbeid og denslags er ikke "FY DU FÆLE MENNESKE SOM IKKE JOBBER FULLTID!!!", det er at man gjør et poeng ut av at alle bør vite konsekvensene det har for en personlig å jobbe deltid.

Litt av noen vrangbriller du har, skjønner jeg.

Dette handler veldig lite om selektiv hukommelse. Jeg skriver at jeg synes det går begge veier og retorikken ofte blir ganske lik den bl.a. rine kom med her. Poenget mitt er at de aller fleste lever i en sammenheng og en helhet, der man faktisk må velge et eller annet. For de som da står i fare for bl.a. utbrenthet (og som rine da nevner i forhold til at de bør ta grep før det kommer så langt), så vil selvsagt dette måtte veies opp mot konsekvenser disse grepene vil få.

Når vi diskuterer på nett er det veldig lett å ta ting ut av denne sammenhengen og tenke at "dette burde folk ha tenkt på før". Uten å ta med den sammenhengen som kompliserer det å skulle mene noe om hvordan andre best bør leve livet sitt. Det gjelder meg og det gjelder andre som diskuterer. Jeg vil tro at ganske mange, både av de som ender som utbrenthet og de som ender som pensjonstapere, har følt på det dillemmaet i forkant av "det dårlige valget". (Eller "selvforskyldt", som det ble kalt.)

Poenget mitt er at det er søren ikke lett å skulle manøvrere med livet sitt i dette og veie for og imot, og samtidig være sikre på å ikke ende opp i en "selvforskyldt" situasjon. Det tror jeg mange kjenner på. Og det tror jeg man lett glemmer når man diskuterer en sammensatt problematikk stykkevis og delt.

Hva selektiv hukommelse angår så synes jeg ikke jeg har det. Jeg blir derimot overrasket over at du tydeligvis fortsatt drøvtygger på et eller annet som får deg til å lese meg såpass selektivt og med en real porsjon (feil)tolkning.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Poenget mitt er at det er søren ikke lett å skulle manøvrere med livet sitt i dette og veie for og imot, og samtidig være sikre på å ikke ende opp i en "selvforskyldt" situasjon. Det tror jeg mange kjenner på.

Færre enn man skulle tro, er min erfaring. Men kanskje er det bare det at jeg har vært borti så mange. :desillusjonert og kynisk:

Så hvis man har tatt et feil valg så skal man fritas fordi det var vanskelig? Det skal i hvert fall ikke gå (økonomisk) ut over deg, så da får regningen videresendes oppover i systemet til Fellesskapet? :setter på spissen:

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Så hvis man har tatt et feil valg så skal man fritas fordi det var vanskelig? Det skal i hvert fall ikke gå (økonomisk) ut over deg, så da får regningen videresendes oppover i systemet til Fellesskapet? :setter på spissen:

Fint du sa at du setter det på spissen.

De aller fleste valg får konsekvenser for den enkelte. Økonomi er bare en del av det. Jeg tror ikke så mange fritas for konsekvenser, selv om de kanskje ikke må flytte på hospits fordi helsa røyk. For eksempel. Jeg synes det må være greit å ha to tanker samtidig og jeg er glad for at vi demper fallet litt for de som tryner.

[Tante Sofie]

No har ikkje eg lest heile tråden, men eg tenker jo at sidan arb.givar uansett må betale lønn i arbeidsgivarperioden, kan dei likegodt gi uløna permisjon, framfor at arbeidstakar må sjukmelde seg, viss det er alternativet. Pengane må dei ut med uansett, men den siste varianten gir meir goodwill på sikt.

Elles enig i at det ikkje nødvendigvis er arb.givar/stat sitt ansvar å dekke opp for alt som skjer i livet..

[Maverick]

Nå er jeg forsåvidt aldri i situasjonen hvor jeg må innvilge fri i forkant, lenge leve løsarbeidere, men jeg skal ærlig innrømme at jeg stusset og ikke akkurat skrev stjerne i boken den gangen en fyr forklarte uavklart fravær to ganger med bestemors død. (Og ja, han henviste til den samme bestemoren begge ganger.)

[Polyanna]

Jupp, ingen ting er selvforskyldt, vi er viljeløse ofre for livets omstendigheter, alle sammen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jupp, ingen ting er selvforskyldt, vi er viljeløse ofre for livets omstendigheter, alle sammen.

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

Selvfølgelig er det noe som er selvforskyldt. Når alt kommer til alt er det vel ganske mye som til en viss grad er selvforskyldt. Det er jo ingen tvil om at det finnes gode valg og dårlige valg. Og tilsynelatende gode valg som viser seg å bli dårlige på sikt. Og halvdårlige valg som viste seg å bli helt fabelaktige likevel, eller som viste seg å bli enda mer krise enn man kunne forestille seg. Og av og til hoper ting seg opp før man har rukket å gjøre de gode tiltakene. Sånn er livet.

Spørsmålet er vel mer hvor lite samfunnet skal stille opp for folk når det er et element av selvforskyldt oppi det hele, og i hvor stor grad dette samfunnet forventer at enkeltindivider greier å ordne seg sikkerhetsnett for alle eventualiteter selv.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

Ja, det er klart noe er selvforskyldt. Jeg burde ikke ha jobbet ved siden av studiene, lest så mye på pensum, jobbet så mange timer som lærer, fått tre barn, fått en kreftsyk mor, tatt så mye av nattevåken, osv.

Men jeg trodde jo at jeg var på den sikre siden. Jeg følte meg aldri sliten (og gjør det faktisk ikke enda, men jeg tåler ikke for store belastninger før jeg får vondt). Jeg hadde små krav til husarbeid og trodde at jeg var på totalt sikker grunn.

Inntil 4 måneder etter minstemann var født. Da sa altså kroppen stopp - og full stopp 6 måneder etter det igjen.

Det er ikke så lett å se den veggen før du plutselig er der, altså.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

Næsj. Mye av det vi opplever er selvpåført. Noen ganger også som konsekvenser av å ha valgt så godt man klarte utifra de forutsetningene man hadde. Det er klart man kan henge seg opp i sammenhengen mellom eget valg og konsekvensen, men jeg synes det er greit å ha som utgangspunkt at folk flest gjør så godt de kan. Noen ganger bommer de og da er mitt fokus litt mer rettet mot "hvordan fikse" for min del. Og til tider også respekt for at avgjørelsen faktisk ikke var så enkel og åpenbar som den gjerne er i ettertid.

[Katta]

Den dagen man må betale deler av behandlingen for hjerteinfarkt, slag og lungekreft selv fordi man har røyket skal jeg synes det er greit at man avkortes i ordninger på psykisk grunnlag fordi man selv ikke har senket tempoet i tide.

Jeg er ikke for at det offentlige skal dekke alt på noe vis, men jeg synes at hvis "dårlige valg" skal inn som parameter, bør det inn over hele linja. Og da blir det et samfunn jeg helst ikke vil være en del av.

[rine]

Kie og oslo78: Det er klart at mange sykdommer skyldes selvforskyldte ting, men jeg mener faktisk at akkurat den sliten/utbrent/møtt veggen-greia har tatt fullstendig av. Den har jo det når den snart er like vanlig som forkjølelse? I oslo78 sitt tilfelle tenker jeg det er soleklart at du ble syk, virkelig syk, selvforskyldt eller ikke, og tenker at det høres usannsynlig ut at du skulle klare å gå på jobb, men jeg synes fremdeles at mange tyr for lett til lege og sykemelding når livet går litt imot. Dere trenger ikke være enige, men jeg tror ikke noen klarer å si noe som får meg til å endre på akkurat den oppfatningen, altså.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie og oslo78: Det er klart at mange sykdommer skyldes selvforskyldte ting, men jeg mener faktisk at akkurat den sliten/utbrent/møtt veggen-greia har tatt fullstendig av. Den har jo det når den snart er like vanlig som forkjølelse? I oslo78 sitt tilfelle tenker jeg det er soleklart at du ble syk, virkelig syk, selvforskyldt eller ikke, og tenker at det høres usannsynlig ut at du skulle klare å gå på jobb, men jeg synes fremdeles at mange tyr for lett til lege og sykemelding når livet går litt imot. Dere trenger ikke være enige, men jeg tror ikke noen klarer å si noe som får meg til å endre på akkurat den oppfatningen, altså.

Men jeg har jo alltid (og er fremdeles) vært enig med deg i dette. Det er kanskje for mange som blir sykemeldt. Det er noen som utnytter systemet. Men det er ikke til verken min eller samfunnets beste at jeg ikke skulle få litt tid på meg til å komme tilbake i jobb nå. Sykemelding kan også noen ganger være en vel verdt investering - sett fra samfunnets side altså. Jeg skal jo jobbe 35 år til, så noen måneder med sykemelding nå tror jeg vil lønne seg på lang sikt - igjen sett fra samfunnets side.

[Katta]

Ellers er det jo ganske vanlig å "vite om" veldig mange som er sykmeldt på for tynt grunnlag, men man kjenner oftest ingen. Alle man kjenner historien til godt er som regel skikkelig syke og det er ingen tvil om at de ikke greier å gå på jobb.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Ellers er det jo ganske vanlig å "vite om" veldig mange som er sykmeldt på for tynt grunnlag, men man kjenner oftest ingen.

Jeg kjenner flere som jeg har nektet sykmelding som har fått det av fastlegen istedet. Teller det?

:high on carbs:

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg kjenner flere som jeg har nektet sykmelding som har fått det av fastlegen istedet. Teller det?

:high on carbs:

Jupp. Samtidig kan det jo være du er en sånn ufølsom lege som henges ut på ymse forum. Neida, men det der er ikke enkelt. Jeg er i grunnen glad vi så å si aldri sykmelder. Paradoksalt nok er det i forbindelse med sorgreaksjoner vi faktisk gjør det.

Pleiepenger derimot...