Synd på deltakerne i Luksusfellen?

[Harriet Vane]

En flatskjerm som er kjøpt og betalt er da ingenting å skamme seg over. Det er når du har en kredittkjøpt/ubetalt 42" flatskjerm og en pappeske med uåpnede regninger SAMTIDIG at det er grunn til å tenke seg om to ganger eller mer.

[Divine]

Jeg blir egentlig litt oppløftet av å se på Luksusfellen. Jeg synes at jeg kan være ganske uperfekt når det kommer til økonomi, men uåpnede regninger eller eskevis av dem, nei, det har jeg heldigvis ikke. Jeg holder jo på å dø av skrekk bare jeg får et annengangsvarsel, så slikt utsetter jeg meg ikke for.

[Dixie Diner]

Vi har også flatskjerm, men den er jo betalt og regningene har vi ikke problemer med, så den har jeg selvsagt ikke dårlig samvittighet for. Vi har budsjett og regningskonto og betaler regninger i tide og i det hele tatt, så noe luksusfelle blir det ikke på oss, heldigvis.

[007]

Vi skal kjøpe flatsjerm. Betales med Mastercard (der Mastercardregningen betales neste måned, før den renter seg, selvfølgelig) og uten at vi egentlig trenger ny TV. Men TV i kjellestua fra 1991 synger på siste verset og TV i stua (fra 2000) ska ned i kjellestua og da trenger vi ny TV i stua, ikke sant? Ikke et 17 000 kr TV, men et til 5000,- på januarsalget. (Jeg ser ikke på TV, så jeg ville selvsagt heller kjøpt meg støvletter og klær for de pengene. Familien er av en eller annen grunn ikke enig. )

Vi har to flatskjermer. En normalt stor og en mye større.

Men de er betalt. Som alt annet her, unntatt huslånet - men det er i rute det og. Det er en viss forskjell på å kjøpe luksus man har råd til og på den man ikke har råd til.

Av det lille jeg har fått med meg av luksusfellen så er vel en av betingelsene for å tas inn i programmet at man har et inntektsnivå som gir folket noe å jobbe ut fra. Om man faktisk har skåret alle utgifter til beinet på alle plan og enda ikke greier seg så får man ikke hjelp fra luksusfellen heller. Da er man utenfor konseptet og må klare seg på egen hånd. Det er ikke morsom tv med ekte nød.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Av det lille jeg har fått med meg av luksusfellen så er vel en av betingelsene for å tas inn i programmet at man har et inntektsnivå som gir folket noe å jobbe ut fra. Om man faktisk har skåret alle utgifter til beinet på alle plan og enda ikke greier seg så får man ikke hjelp fra luksusfellen heller. Da er man utenfor konseptet og må klare seg på egen hånd. Det er ikke morsom tv med ekte nød.

Slik oppfatter jeg det også. Har sett en tre - fire programmer og alle deltakerne har en grei inntekt. Men de har helt feil livsstil i forhold til inntekten. Det var et ungt par der han tjente greit og hun var student. De kjøpte mangfoldige mengder sjampis når de var ute, hun hadde 150 par dyre sko og de skulle pusse opp hele badet (som var nesten nytt) fordi spotene i taket ikke matchet resten av leiligheten.

[Appelsin]

Jeg synes ikke synd på dem, nei.
Men jeg synes kanskje at det blir bittelitt synd på dem fordi de får blottlagt toskeskapen sin for hele landet. At det har gått så langt at det er eneste løsning, liksom.
Barna deres kan man heller synes synd på.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Av det lille jeg har fått med meg av luksusfellen så er vel en av betingelsene for å tas inn i programmet at man har et inntektsnivå som gir folket noe å jobbe ut fra. Om man faktisk har skåret alle utgifter til beinet på alle plan og enda ikke greier seg så får man ikke hjelp fra luksusfellen heller. Da er man utenfor konseptet og må klare seg på egen hånd. Det er ikke morsom tv med ekte nød.

Derav navnet luksusfellen, formoder jeg.

Jeg så forresten nettopp reklame for kommende sesong, der det var ei som utbrøyt at hun alltid kjøpte ny kjole før hun skulle på fest, for hun syntes ikke det var noe moro å bruke samme kjole to ganger. Schempesynd på henne.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Derav navnet luksusfellen, formoder jeg.

Jeg så forresten nettopp reklame for kommende sesong, der det var ei som utbrøyt at hun alltid kjøpte ny kjole før hun skulle på fest, for hun syntes ikke det var noe moro å bruke samme kjole to ganger. Schempesynd på henne.

Det er vel ganske mange som har enkelte sånne nykker. Noen må ha det siste innen teknikk, mobiltelefon, flatskjerm, pc-utstyr. Noen er opptatt av interiør, andre må bli sett på by'n i nye klær. Mens andre igjen skaffer seg dyre hobbyer. Problemet oppstår når man er den ene som skal ha alt det alle andre har til sammen og så litt til, og man ikke svømmer i penger.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Problemet oppstår når man er den ene som skal ha alt det alle andre har til sammen og så litt til, og man ikke svømmer i penger.

Men sånn er det jo noen som har det i mange sammenhenger. Jeg har jo sett her på FP at noen skriver de føler seg så udugelige, alle andre er flinke med alt. Men da har de på en måte lagt sammen alle andres sterke sider, pluss og fordeler og sammenlignet seg med summen av det. Og summen av FPs sterke sider er det ingen som kan leve opp til, ingen kan ha doktorgrad i alt, ha reist til alle land, snakke ti-femten språk, være steinrik, bo i et gigantisk hus, ha den kjekkeste og mest romantiske mannen, den nyeste bilen, nesten ikke jobbe i en kjempekul og engasjerende jobb, være på ferie hele tiden, være oppdatert på mote, interiør, kunst, film, litteratur og musikk, i tillegg til at man lager all mat fra bunnen, skifter sengetøy hver uke, har nypussede vinduer og en kjempefin kjøkkenhage.

Alle har litt av dette, men ingen har alt. Og der tror jeg luksusfellefolka driter seg ut også. De ser naboens flatskjerm og tenker ikke på at naboen forsaket en helgetur eller tre for å ha råd til den. de ser den andre naboens bilder fra en kjempekul tur til Mexico, men skjønner ikke at de sparte i tre år for å ha råd til det. De ser at kollegene har nye klær hele tiden, når sannheten er at en kollega har noe nytt den ene uken, den andre den neste. Det er den manglende viljen til å forsake som er problemet, tror jeg. Og noen mindreverdighetskomplekser i fht å ikke våge å si "nei, vi har ikke råd", et behov for oppmeksomheten en ny ting/et nytt plagg/en statusgreie gir et ørlite sekund osv.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men sånn er det jo noen som har det i mange sammenhenger. Jeg har jo sett her på FP at noen skriver de føler seg så udugelige, alle andre er flinke med alt. Men da har de på en måte lagt sammen alle andres sterke sider, pluss og fordeler og sammenlignet seg med summen av det. Og summen av FPs sterke sider er det ingen som kan leve opp til, ingen kan ha doktorgrad i alt, ha reist til alle land, snakke ti-femten språk, være steinrik, bo i et gigantisk hus, ha den kjekkeste og mest romantiske mannen, den nyeste bilen, nesten ikke jobbe i en kjempekul og engasjerende jobb, være på ferie hele tiden, være oppdatert på mote, interiør, kunst, film, litteratur og musikk, i tillegg til at man lager all mat fra bunnen, skifter sengetøy hver uke, har nypussede vinduer og en kjempefin kjøkkenhage.

Alle har litt av dette, men ingen har alt. Og der tror jeg luksusfellefolka driter seg ut også. De ser naboens flatskjerm og tenker ikke på at naboen forsaket en helgetur eller tre for å ha råd til den. de ser den andre naboens bilder fra en kjempekul tur til Mexico, men skjønner ikke at de sparte i tre år for å ha råd til det. De ser at kollegene har nye klær hele tiden, når sannheten er at en kollega har noe nytt den ene uken, den andre den neste. Det er den manglende viljen til å forsake som er problemet, tror jeg. Og noen mindreverdighetskomplekser i fht å ikke våge å si "nei, vi har ikke råd", et behov for oppmeksomheten en ny ting/et nytt plagg/en statusgreie gir et ørlite sekund osv.

Amen, sister.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er den manglende viljen til å forsake som er problemet, tror jeg.

Det tror jeg også, i tillegg til manglende evne til å se at det er sånn verden henger sammen (som du også skrev, forsåvidt). Det virker som om mange føler at de ikke har nok med mindre de kan få alt de ønsker seg innen rimelighetens grenser - og de som virkelig driter seg ut, er de som har et forskrudd forhold til hva de mener må være rimelig.

[Pegasus]

Nei, jeg synes ikke synd i dem. I de programmene jeg har sett, har inntekten vært helt ok, og når folk lever over evne, synes jeg de rett og slett har seg selv å takke når ting går skeis. Men jeg synes det er kjempebra at de får hjelp til å rydde opp i økonomien, og synes deltakerne er kjempetøffe som tør å stille på TV (....jeg ville syntes det var kjempepinlig å stille på TV med et sånt problem)

[Gwen]

Nei, jeg synes ikke synd på dem. Jeg tenker at vi alle tar valg i livet og vi må stå for alle valg vi tar. Det var ingen som presset disse menneskene til å bruke kredittkort for å få seg et "godt liv".

Da har jeg mer sympati for de (muligens få) amerikanere som må bruke kredittkort for å betale sykehusregninger. Dette problemet har heldigvis ikke vi og man kan da anta at kredittgjeld kommer av ønsket om å "ha det alle andre har".

Min far takler ikke dette programmet siden det minner ham om å være på jobb. Han er namsfogd så kanskje jeg er litt farget av hans opplevelser.

[Harriet Vane]

I min gamle jobb hadde vi fredagspils sammen med Namsmannen i Oslo. Oooh, the stories they could tell. Makan!

[Gwen]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

I min gamle jobb hadde vi fredagspils sammen med Namsmannen i Oslo. Oooh, the stories they could tell. Makan!

Ja, sant? Det er helt utrolig mye av det..
Jeg synes spesielt synd på barn som ikke har noe skyld i dette, men som opplever ettervirkningene av hva foreldrene har "stelt i stand".

Jeg må bare presisere at jeg ikke blir fortalt noe som bryter taushetsplikten hans.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Gwen, her.

Ja, sant? Det er helt utrolig mye av det..
Jeg synes spesielt synd på barn som ikke har noe skyld i dette, men som opplever ettervirkningene av hva foreldrene har "stelt i stand".

Jeg må bare presisere at jeg ikke blir fortalt noe som bryter taushetsplikten hans.

Jeg aner ikke hvor taushetspliktsgrensen for dem hos Namsmannen går, men jeg antar at så lenge man overhodet ikke kan identifisere dem det fortelles om og alt er "løse eksempler" så er det vel OK?

[Gwen]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg aner ikke hvor taushetspliktsgrensen for dem hos Namsmannen går, men jeg antar at så lenge man overhodet ikke kan identifisere dem det fortelles om og alt er "løse eksempler" så er det vel OK?

Ja, det var vel det jeg skulle si.
Jeg blir fortalt episoder, men aldri navn og bosted så jeg aner ikke hvem det er snakk om.

[Kirsebær]

Jeg har bare lest hovedinnlegget, og regner med at det jeg skal si er sagt, men siden jeg liker å se egne ord på skjermen så skriver jeg likevel.

Jeg syns egentlig synd på alle som ikke har det bra. Uavhengig av om det er selvvalgt eller ikke. Folk tar dumme valg og havner i dumme situasjoner. Selv om de ikke får mye medlidenhet fra meg så kjenner jeg inni meg at jeg syns synd på dem, ja.